Han kom til et Norge med fellesdo og fellesskap

– Penger, penger, penger.

Miloud Guiderk er oppgitt. De kommersielle kreftene rir samfunnet som en mare. Pengejaget har sprengt seg vei inn i hver krik og krok. Ingen slipper unna, selv musikken er hjemsøkt.

– Det meste av musikken fra åttitallet og opp til nå er broilerprodukter. Du selger mest mulig, så hører vi ikke mer om det. Det er som med alt annet i samfunnet.

Guiderk lener seg tilbake, med et smil om munnen. Vi skal tilbake til dommen over kommersialiseringen av kulturlivet, men la oss først stanse opp litt.

Han har grunn til smile nå. Ikke nok med at han kan se tilbake på et langt liv i musikkens tjeneste, Guiderk fikk nylig beskjed om at han er tildelt Kulturrådets ærespris, som en «pionér på sitt felt», som «gjennom langvarig innsats har satt dype spor i kulturlivet» og «skapt en større offentlighet» i Norge, slik det heter i begrunnelsen.

Det er ikke den første anerkjennelsen han har fått. Tilbake i 2008 ble han slått til ridder av 1. klasse av den Kongelige Norske St. Olavs Orden, som første innvandra nordmann.

Nesten ti år seinere tar ridderen imot oss i sitt runde hus, Soria Moria, kulturslottet på Torshov i Oslo. Det runde bygget har vært et landemerke siden det ble reist i den gamle arbeiderbydelen tilbake på 20-tallet, for å huse en kino for bydelens arbeiderbefolkning.

«Just her må byen ha et filmens slott, og navnet må ikke være Torshaug kort og godt, men Soria Moria – fjernt og stjerneblått», som det heter i diktet Rudolf Nilsen skrev til åpningen.

Kinoen er for lengst borte, den gamle kinosalen huser i dag konsertstedet Cosmopolite, Miloud Guiderks livsverk. Tidligere i år ble klubben kåret til årets jazzklubb av norsk jazzforum. Neste uke braker det løs med en storstilt 25-årsfeiring i det Aftenposten beskrev som Oslos nye treffsted og musikalske tempel da stedet åpnet i gamle banklokaler i Industrigata på Majorstua på starten av nittitallet, med den amerikanske gitarlegenden Charlie Byrd som første artist ut.

Han var ikke den første storheten Guiderk hentet til Norge, han skulle heller ikke bli den siste. Konsertmakeren synes å ha en enestående evne til å overbevise musikalske storheter om at det er verdt å ta turen til det kalde nord.

Det er mer enn fire tiår siden han arrangerte sin første konsert, i gymsalen på Emma Hjorths Hjem for utviklingshemmede. Men historien starter verken her på Torshov, eller på Emma Hjorth i Bærum.

Miloud Guiderk ble født i Casablanca i 1947. Tre hundre meter fra Rick's Café, reist i ettertid som en kopi av den fiktive nattklubben som var kulisse for Humphrey Bogart og Ingrid Bergman, i filmklassikeren fra 1942, med navn etter byen, der pianisten spilte «As Time Goes By» på Bergmans befaling.

– Jeg ble født og åpnet øynene i en kosmopolitisk by i et okkupert land, sier Guiderk. Han opplevde okkupasjonen på nært hold, og var bare unggutt da Marokko ristet av seg en undertrykkende kolonimakt og ble fritt i 1956.

– Det var et land, en by, et samfunn av jøder, berbere, arabere, spanjoler og franskmenn. På veien til skolen kunne jeg høre musikken og suge til meg lukten av mat fra alle disse kulturene, det var en helt unik opplevelse, en sånn opplevelse som gjør mennesker rike som personer. Det kan ha vært noe av det som inspirerte meg.

Dagens Casablanca beskriver han som en levende art deco-utstilling, preget av alle arkitektene som kom fra steder og land som Tsjekkia, Frankrike og Skandinavia.

– Byen var skikkelig kosmopolitisk på den tida, før ting begynte å endre seg på 60- og 70-tallet. Å komme til Casablanca nå er trist. Gamle arkitektverker faller ned, men det er ingen som bryr seg. Det er billigere å rive og bygge nytt.

I 1970 satte han seg på tog og båt gjennom Tanger, med destinasjon Oslo. En ung kvinnelig norsk psykolog hadde søkt ly på ungdomsherberget der unge Miloud var daglig leder. Det endte med at han fulgte med henne hjem til Norge.

– Jaaa, det var jo litt rart.

Guiderk drar litt på ordene. Vi har spurt hvordan det var å komme til kalde Oslo, fra den kosmopolitiske kystbyen i Marokko.

– Det var likevel ting som minnet meg om Nord-Afrika på 50- og 60-tallet, noe i den norske mentaliteten. Folk var veldig bra, du kunne stole på dem, de var ærlige. Det eneste er at folk manglet litt varme på den tida. Det er kanskje sånn fortsatt, men nå er det jo sånn i alle storbyer, til og med i Casablanca.

– Har det endret seg siden du kom?

– Å, ja, ja, ja! Den gang hadde du for eksempel fellesdo og fellesvaskeri. Det er en verdi som er blitt borte, fellesskapet. Jeg merker forskjellen veldig godt. Etter at oljerikdommen kom, har alle fått sin egen vaskemaskin, sin egen do. Det er ikke noe kontakt. Du vet ikke hva som skjer med naboen. Du vet ikke hva som er innafor nabodøra di.

Det var noe annet da 70-tallet ebbet ut og gikk over i åttitallet. Miloud holdt til i et hus oppe på Kampen, i Oslo øst, et hus som var okkupert for å hindre at det ble revet.

– Jeg husker det var en fyr som trilla ei tønne med brennevin fra havna og opp til Kampen. Hele Kampen festa, veit du.

Vi ler.

Det var en helt annen verden den gang, fastslår han. Folk var mer engasjert i samfunnet rundt seg, de tenkte ikke så mye på penger.

– Penger, penger, penger, sånn er det i hele verden, det materialistiske tar over. Jeg håper vi ikke blir som roboter altså.

Så hva med musikken?

– Det er ikke noe nytt etter 70-80-tallet.

– Det skjer vel en del på jazzfronten?

– Jo, men unnskyld, det er ikke det samme som i 50-, 60- og 70-åra. Se rundt deg.

Miloud slår ut med armene. De henger på veggene rundt oss. Innfelt i rammer. Legender fra jazzens storhetstid. John Coltrane. Charles Mingus. Miles Davis.

– Hvem har du på den størrelsen i dag?

– Hva med publikum, har det skjedd noe der siden du startet opp?

– Ja, og det er litt håp der. Men vi mennesker er jo flokkdyr. Vi er som sauer, sier du bæææ går alle etter, sier du moooh går alle etter.

Da han kom til Norge vasket Guiderk fabrikklokalene til Thune-Eureka og Petterøes Tobakk, før han begynte som pleier ved Emma Hjorth.

Han hadde vært her i seks år, da han i 1976 startet EmmaJazz, som en kulturfestival for psykisk utviklingshemmede i Norden, med gymsalen på Emma Hjorth som konsertarena.

Hit kom de, Johnny «The Little Giant» Griffin, Joe Henderson, brødrene Bradford og Wynton Marsalis, for å spille for folk som hang tett langs ribbeveggene.

Og Chet Baker, som kom for å holde intimkonsert i kantina. Baker kom tilbake for å spille med Stan Getz i Sandvika Kino, da EmmaJazz ble videreført i jazzklubben Musikkflekken i Sandvika.

Så sto han der på starten av 1990-tallet. I en gammel bank på Majorstua, med en plan om å videreføre arven fra jazzklubben på et nytt sted, med et nytt navn, og ambisjonen om å skape en større scene for jazz og verdensmusikk, med legendariske Club 7 som forbilde.

– Vi var på jakt etter et navn, så var det en fransk venn av meg, som jeg mista i fjor, som sa Cosmopolite. Bang! Jeg hadde ikke engang en replikk, altså, det var riktig. Det stemte med alt det vi driver med, hele prosjektet vårt.

Det gamle bankfunksjonærenes lokale på vestkanten er forlatt til fordel for en gammel kino på østkanten. Stjernene har kommet og gått. På Guiderks egen toppliste over konserter disse 25 årene er pakistanske Nusrat Fateh Ali Khan, en gang i Sandvika Kino, og senere i Industrigata.

– Det var en stor opplevelse. Vi hadde Jan Garbarek i salen i Sandvika to dager på rad. Han satt der som et barn på julaften.

– Er det noen du gjerne skulle ha hentet til Norge, som du ikke har fått hit?

– Mitt utgangspunkt er som chef på en cuisine, du skal lage en spennende rett med det du har tilgjengelig. Det er bare ikke for tunga, men for øret.

– Du skulle egentlig arrangert konsert med Nina Simone, men sa nei. Angrer du?

– Nei, jeg angrer ikke. Jeg hadde leid den gamle operaen, og laget plakater, jeg gjorde det jeg kunne. Så var jeg i Palais des congrès i Paris, Nina Simone gikk på scenen, og like før det startet kom hun til scenen og ba publikum dra til helvete. Da ble jeg helt kald, redd. Hun kjefta og herja. Hun var ganske frekk altså. Men til slutt sang hun «Ne me quitte pas» av Jacques Brel for dem, og folk glemte all elendighet, de aksepterte alt. To sanger på slutten redda alt. Men den opplevelsen likte jeg ikke, det var litt vondt. Jeg var naken økonomisk, mottok ikke støtte, og kunne ikke risikere det. Det er en litt vanskelig greie for meg, så jo, det er vel klart jeg angrer. Jeg opplevde henne sju eller ti år før, på Club 7. Det var en uforglemmelig opplevelse.

Det offentlige Norge har ikke stått i kø for å støtte Cosmopolite økonomisk. Økende leiepriser har sendt klubben fra lokale til lokale, fra Majorstua til Torshov, via Møllergata, ved Youngstorget. Det har vært oppturer og nedturer.

– Har du vært nære på å stoppe noen gang?

– Det var nære på en gang, da vi ble kasta ut fra Majorstua, og det kom en gjeng fra børsen som skulle ha sin egen disko, der all drikke skulle koste hundre kroner, altså i 1997. Vi ble kasta ut, og de brukte millioner på å pusse opp. Så var vi i møte med kommunen, som skjønte at de ville miste noe viktig, og vi fikk en første støtte på 300.000 kroner i året.

– Et par år senere demonstrerte folk utenfor Rådhuset, dere hadde mistet skjenkebevillingen etter manglende momsregnskap.

– Å, ja, over 300 demonstrerte utenfor Rådhuset. Det er ikke hverdagskost, det var publikum som sto bak. Publikummet er den kapitalen vi har, som vi kan være stolt av. De er skatten vår.

For ti år siden, i slutten av 2007, en tung periode for Cosmopolite, sa det stopp. Guiderk fikk slag.

– Vi skilte lag med Nasjonal Jazzscene. Det var veldig hardt for meg, og samtidig fikk jeg slag. Det var tungt, veldig tungt. Hvorfor slaget kom vet jeg ikke, men etter to år var jeg heldigvis tilbake. Og tenk, jeg fikk slag, og dagen etter gikk jeg på kontoret, sønnen min og samboeren min hjalp meg vekk. De sa at jeg ikke hadde noe der å gjøre. Da skjønner du hvor engasjert du er.

De som har opplevd slag vet hva det dreier seg om, sier han.

– Man ser livet på en helt annen måte.

Tre år før slaget var Guiderk i Thailand, der han overlevde tsunamien i Indiahavet. Tilbake i Norge arrangerte Cosmopolite konsert til støtte for ofre etter tragedien.

Mye av driften av Cosmopolite er overlatt til sønnen Omar, og samboer Anna Sienkiewicz. Men han har ikke tenkt å gi seg før han går i grava.

– Denne jobben er verdt livet. Jeg gir alt jeg har, og opplever ting med publikum. Noen ganger kan det være sterkt. Jeg husker da vi hadde Terry Callier i Møllergata. Etter konserten gikk jeg hjem og klarte ikke å sovne før klokka fire. Opplevelsen var så sterk. Jeg klarte ikke å lande for å sove, så sterkt kan det bli noen ganger. Du glemmer alt slitet etter en god konsert. All elendigheten som har vært før det.

Da Guiderk ble slått til ridder handlet det ikke bare om konsertene. Det ble vist til arbeidet med psykisk utviklingshemmede. I 17 år jobbet Guiderk ved Emma Hjorth.

– Det var de beste årene i livet mitt. Jeg er av den typen som ikke har akademikerbakgrunn, bare folkeskole og litt mer, resten av utdanningen min har vært folk rundt meg. Jeg har masse interessante folk rundt meg, som jeg har lært mye av, deriblant psykisk utviklingshemmede. Jeg tenkte på det etter at jeg fikk slag, at de er mye flinkere enn oss andre til å oppleve og leve i øyeblikket. Gi en psykisk utviklingshemmet en is. Den kommer til å forsvinne om to minutter, han driter i det, akkurat da er han verdens lykkeligste. Vi behandler en is som en rutine, der er forskjellen. Det er nydelig å oppleve. Klart det finnes andre ting som er psykisk og fysisk vanskelig, men likevel, varmen er der. Jeg husker godt på slutten av åttitallet, da moren min døde. Når jeg kommer til jobben kommer det en som ikke kan prate i det hele tatt. Han klapper meg og sier «stakkar». Faen, det var sterkt altså. De er tvers gjennom følsomme.

Guiderk gikk over til musikken for fullt etter HVPU-reformen. Institusjoner ble lagt ned. De som hadde bodd der skulle flyttes til boliger i hjemkommunene.

– Jeg mener det var brudd på menneskerettigheter. Du bodde på Emma Hjorth i kanskje 20–30 år, så kommer reformen. Du kommer fra Bodø, og de sier «så send ham til Bodø». Alt du har opplevd, miljøet ditt, det betyr ikke noe. Du kan ikke uttrykke deg, kan ikke si noe. Det var kanskje bra ment. Feilen er at det ikke var helt gjennomtenkt. De skulle bli integrert i samfunnet, men andre folk er jo ikke integrert med hverandre i det norske samfunnet. Du kjenner ikke naboen, du sier kanskje hei hver fjortende dag. Noen politiske avgjørelser kan være veldig brutale, og den var brutal, den var ikke gjennomtenkt.

Guiderk viser oss rundt i Cosmopolite. Det handler ikke om jazz eller ikke jazz, men om kvalitet, sier han.

– Om du er på en konsert og har glemt den en halv time etterpå, eller du har sett en film og er ferdig med den rett etterpå, da er det er ikke snakk om kvalitet.

– Overlever klubben 25 nye år?

– Ja, tror det. Jeg har ofra alt jeg har. Jeg har ikke vært i tvil om hva jeg skulle satse og hva jeg brenner for. Men det er ikke bare snakk om en person, det er et miljø. Noen er mer engasjerte enn andre, men hele miljøet er viktig, og folk har heldigvis satt pris på å oppleve noe. Det vi driver med er ikke overfladisk musikk. Det er musikk som kan gi deg noe, som kan stimulere det viktigste organet vårt, hjernen. Vi er helsearbeidere.

Fem favoritter

Musikk: Jordi Savall, Umm Kulthum, Arvo Pärt.

Film: Aki Kaurismäkis «Le Havre».

Litteratur: Lev Tolstoys «Krig og Fred», på lydbok.

Mat: Fårikål, Bouillabaisse, Tagine marrakshi.

Sted: Paris, spesielt i November.