Gaups reise

Tidlig på 1960-tallet sitter en liten gutt i en gymsal i Kautokeino og stirrer spent opp på det provisoriske kinolerretet. Han har aldri sett en film før. Han har aldri sett TV før, heller, og han bor milevis unna nærmeste teaterscene. Men han har allerede fått sansen for en god historie, og iblant har han hørt de voksne fortelle om en de kaller «Veiviseren». Han har også skjønt at det må ha skjedd noe grufullt og skammelig i Kautokeino i gamle dager, men det er det ingen voksne som vil fortelle om. Så begynner filmen. Det er «Kanonene på Navarone», en amerikansk actionthriller med Gregory Peck. Etterpå er lille Nils Gaup helt sikker: Det er den beste filmen han noen gang har sett.

- «Kanonene på Navarone», ja. Da syns jeg den var helt fantastisk! Men da jeg så den igjen mange år seinere, syns jeg nok ikke den var SÅ fantastisk, sier Nils Gaup med et lite smil. Vi drikker kaffe i Grands toppetasje med Oslo for våre føtter, og Gaup er blitt en kjent filmregissør som faktisk begynner å nærme seg de 60. Over 50 år har gått siden han var en liten gutt som bodde i den samiske bygda Soahtefielbma utenfor Kautokeino i Finnmark. I mellomtida har han sett mange, mange flere filmer, og dessuten lagd en god del filmer selv. To av dem var direkte inspirert av de muntlige fortellingene han hørte som liten. I 1987 kom debuten «Veiviseren», som ble Oscar-nominert, og i 2010 kom livsverket om det blodige Kautokeino-opprøret i 1852, som var forbundet med så mye taushet, smerte og skam da han var barn. Nå har han nettopp lagt siste hånd på den nye filmversjonen av «Reisen til julestjernen», som har premiere neste uke. Av traileren på YouTube skjønner vi at den kommer til å bli helt annerledes enn Ola Solums klassiske versjon fra 1970-tallet, der Hanne Krogh sang så følsomt om Sonjas lengsel etter julestjernen og Harald Heide Steen var den klossete, godlynte hoffnarren. I Gaups versjon vil det bli energisk eventyraction, mange film­effekter, norske fjell og tsjekkiske slott fra 1200-tallet, en slags «Reisen til Julestjernen» møter «Harry Potter».

- Dette er min første digitale film. Det ble derfor billigere og lettere å lage filmeffekter, sier Gaup saklig.

- Jeg stilte meg spørsmålet: «Hva kan man gjøre med filmeffekter nå for tida?» Jenta i historien rir blant annet på nordavinden til Nordpolen for å møte Julenissen, og vi måtte skape et helt nytt univers. Det er inspirerende hva man nå kan gjøre digitalt, sier Gaup og vi skjønner plutselig at han faktisk er ganske opprømt bak den stillferdige, beskjedne overflaten. For Gaup er ikke en mann som snakker i store bokstaver. Latteren er lav, faktene små og øynene blå. Og selv om han nå er i slutten av 50-årene, er det fortsatt noe litt guttaktig over ham og den lyse luggen. Likevel er han altfor gammel til å være noe 70-tallsbarn, og han har derfor ingen tandre barndomsminner knyttet til den første filmversjonen av «Reisen til Julestjernen», som kom i 1976.

- Jeg var jo ikke barn på 70-tallet, så jeg har ikke så sterkt forhold til den første filmen. Men den ruller jo og går hver julaften på TV, så jeg har jo selvsagt sett den, sier Gaup som understreker at hans filmversjon av «Julestjernen» bygger på Sverre Brandts originale teaterstykke fra 1924. Det er også det han svarer når julenostalgikerne der ute ergrer seg i kommentarfeltene over at han våger å «klusse» med selveste nasjonaljulefilmen «Reisen til Julestjernen».

- Min film er er bygd på teaterstykket, som er litt annerledes. Det har en slags mytologisk bunn som jeg syns er fascinerende. Det er en liten jente som vil finne seg sjøl og sitt opphav. På bunnen er det en veldig viktig historie om en reise som alle må ta i sine liv: Finne sitt eget opphav for å kunne bli seg selv, sier Gaup som en gang i et intervju fortalte at han tilbrakte noen av sine tidligste barneår på skoleinternat, slik som så mange andre utkantbarn i Finnmark. Han måtte reiste fra foreldrene sine som sjuåring. På internatskolen fikk han en lærer som snakket et fremmed språk den lille samiske gutten ennå ikke forsto. Men hvor mange år bodde han på internat? ville journalisten vite, og Gaup sier han tror det var en «to-tre års tid». Og at han egentlig bare har gode minner derfra. «Men sett tre du», sa han til slutt. «Det høres mer grufullt ut». Senere begynte han på vanlig skole, der han fikk en lærer fra Svelvik som gjerne leste høyt fra Snorre Sturlason. Så spennende syns Gaup det var å høre på læreren fra Svelvik, at han smugleste videre i «Snorre» for å få vite hvordan det gikk.

- Den læreren hadde skjønt det med gode cliffhangere, konstaterer Gaup.

Gaup var tydelig et barn man i Finnmark ville omtalt som «langørat»: Han lyttet alltid til de voksnes historier, også når han ikke burde det. I en verden uten TV og teater var det underholdningen når man satt sånn i ei bygd ute på vidda.

- Bestefaren min var en sånn som pleide å fortelle historier, og det var flere andre voksne rundt meg som var flinke til å fortelle og parodiere folk. Noen av dem var jo de rene stand up-komikere! Og så ble det fortalt spøkelseshistorier, av typen: «En gang jeg gikk over kirkegården en mørk natt...». Jeg syns det var utrolig skummelt. Storytelleren fortalte alltid i presens, liksom «dette er helt sant, for dette skjedde meg!». Det er jo en fortellerteknisk greie, men som barn skjønner man jo ikke det. Jeg fikk store problemer med å gå over kirkegården om kvelden. Jeg gjør det nesten ikke den dag i dag, sier Gaup som altså innrømmer at han forsatt kan være litt mørkredd. Han er også ennå veldig glad i Bibelens tekster, etter å ha lyttet til omreisende predikanter i barndommen.

- «Lesning», het det, og det var folk som leste opp tekster fra Bibelen. Bergprekenen er fortsatt en av de vakreste tekstene jeg vet om. Jeg var på poesiaftener på 70-tallet, og en «lesning» minnet om dem. Det var selve opplevelsen av teksten som var viktig, ikke analysen etterpå. Predikantene var tydelig inspirert av Læstadi lære. Lutherske prester analyserer bibelteksten for deg, men predikantene kom med teksten, leste den, og that was it. Det trigget tankene, og du lagde bildene selv, sier Gaup, som alltid har tenkt i bilder.

- Jeg har en relativt bra billedmessig hukommelse. Når man forteller meg en historie, så blir de sittende så godt fast, de sterkeste tingene. Det er jo det film handler om, egentlig. Film er arven etter historiene rundt leirbålet, ikke sant. Det er flammer, folk forteller historier, man maner fram bilder mens man sitter der. Og man forteller alt i presens. Romaner skrives i perfektum, at det har skjedd en gang. Mens film, det skjer her og nå, sier Gaup.

- Jeg tror egentlig alle mennesker er født filmregissører. Jo, for har du drømt noen gang? Hvem har laget filmen som du ser i drømmene dine? Hvem er regissøren da, tror du? Og når du drømmer, bruker du de mest ekstreme triks som fins, for å lage en bra film. Det hele kan bli merkelig, underlig. Det gjør at du husker det etterpå. Hadde det vært helt «normalt», ville du ikke husket det. Det er som Edvard Munch og maleriet «Skrik». Fordi det er så rart og underlig og skremmende, så gjør det inntrykk. Hadde han gjort det naturalistisk...

- Så ville det bare vært en fyr som sto på Ekebergåsen og ropte litt?

- Ja. Da ville man ikke hatt den blodige himmelen, og skriket og angsten for naturen ville ikke kommet fram.

Gaup har alltid vært opptatt av bildende kunst. Da 70-tallsbarna satt storøyde på kino og så «Reisen til Julestjernen», var han en voksen student som gikk på Teaterhøyskolen og var opptatt av bildekunst og tekster av Shakespeare og Ibsen. På kino så han helst amerikansk action, og bare 23 år gammel fikk han en rolle i sin første spillefilm. Det var Lasse Glomms «Det andre skiftet», men egentlig var den unge skuespilleren mest opptatt av arbeidet til sjeffotografen på settet, nå avdøde Erling Thurmann-Andersen.

- Jeg var veldig interessert i kamera, så jeg hang etter ham, spurte om alt mulig, lærte om filter og lyssetting. Vi ble venner, sier Gaup, som tror det var omtrent da filmregissøren i ham begynte å våkne.

- Da jeg hadde manuset til «Veiviseren» klart, var han den første jeg ringte til, sier Gaup.

Thurmann-Andersen var også med da Gaup lagde sin andre film, «Håkon Håkonsen». I den perioden, tidlig på 90-tallet, trodde man fortsatt at Gaup skulle ende opp i Hollywood som hardkokt actionfilm-regissør. I stedet brukte han mange, mange år på å realisere sin drøm om å lage film av Kautokeino-opprøret i 1852.

- Det var en hard film å lage, sier Gaup enkelt.

- Det tok lang tid. Filmen ble dyr. Det var ikke lett å få private investorer til å gå inn. Det var for det første ingen happy ending, alle ble jo halshogd til slutt, sier Gaup som er midt oppi arbeidet med en ny film med et like dystert tema: Hekseforfølgelsene i Finnmark i middelalderen. Gaup virker rystet bare ved tanken på alt han har lest om dette i det siste.

- Hele den historien er så gruoppvekkende at du rett og slett må dempe det. Du kan ikke vise det som skjedde, for folk kommer ikke til å klare å se det. Det var en tortur av de kvinnene som er helt ubeskrivelig. Til og med barn helt ned i åtteårsalderen ble satt i fengsel, sier Gaup alvorlig.

- Ingen munter film, det heller, altså?

- Jeg håper det blir en vakker film.

Gaups nye, store drøm på lang sikt er å lage det helt store eposet om 2. verdenskrig i nord, i Finnmark- og Murmansk-området.

- Slaget ved Litsa, sier Gaup i en ærbødig tone.

- Slaget ved Litsa som åpning, med nedbrenningen av Finnmark som avslutning. Dette er den største jaktsekvens i Norge noen gang. Med Den røde hær i hælene på tyskerne, som må ta seg gjennom hele Norge til Berlin, med tyske elitesoldater mot en hær av russiske frivillige. De to store hærene står på hver side av Litsa-dalen, som blir farget rød av blodet fra de falne. Dette er et legendarisk slag, i en setting som er helt utrolig: Mørketid, 30-40 kuldegrader, kaldere enn mennesker normalt kan overleve, der russerne mot alle odds vinner. Slaget ved Stalingrad er det laget bøker og filmer om, men slaget ved Litsa er det nesten bare folk i Finnmark som kjenner til. Og russerne, selvsagt, sier Gaup.

Hans egen familie i Kautokeino-området rømte ut på vidda med reinflokken sin da tyskerne kom for å tvangsevakuere dem i 1944. Der levde de i lavvoer helt til krigen var slutt. Gaup kommer altså fra en reindriftsfamilie, men som yngste sønn måtte faren bli gruvearbeider i stedet. Han døde i 1991.

- Han druknet. Han gikk gjennom isen med scooteren, sier Gaup.

Moren døde ved påsketider i år.

- Det var trist, men hun var gammel. Hun var jo over 90 år, sier Gaup.

- Hvordan var hun?

- Jeg syns det er for tidlig å snakke om henne, sier Gaup, som selv både har merket reinsdyr og sovet i lavvo. Men det nærmeste han har kommet reindrifta de siste årene, var da han fikk visse problemer med å få reinflokkene i Kautokeino-filmen til å ta regi.

- Det var en tålmodighetsprøve. Med en gang du kommer med kamera, så er de borte! Men vi fikk det til. Delvis på flaks. Å lage film er noen ganger som å være på fisketur: Av og til får du fisk.

Det er tydelig at det er en lang vei fram før Nils Gaup får laget Den store filmen om slaget ved Litsa.

- Men «Reisen til Julestjernen» var vel grei å lage?

- Det er alltid et slit å lage film. Det er ikke noe glamorøst over det. «Julestjernen» var vanskelig fordi vi hadde barn i hovedrollen, og barn har ikke lov til å jobbe så lenge av gangen. De voksne skuespillerne hadde det også superhardt, med mye action, løping og klatring, samtidig som de skulle huske replikkene. Og det var veldig kaldt, både ute og inne i slottet! Nei, det var ikke noen walk in the park, det heller. Det er aldri det.

- Hva gjør du selv når du skal slappe av?

- TV er grei avslapning. Folk som dummer seg ut. Og kryssord, det syns jeg er fantastisk!

- Tror du ditt liv kunne blitt en interessant film?

Nå ser Nils Gaup mildt sjokkert ut.

- Nei, DET er virkelig ikke noe å skrive hjem om!

- Kanskje en spenningsfilm om en mann som liker å løse kryssord?

- He he, og så er klimaks når han greier å løse kryssordet! Der har vi det. Der har vi avslutningen.

hanne.mauno@dagsavisen.no