Portrett

Fyrbøter i faktahelvete

Espen Søbye har fornyet biografisjangeren. Det har han gjort ved å kutte ut adjektiver og kliss.

Bilde 1 av 2

Espen Søbye

Med grått hår, grå genser og en forkjærlighet for tall og statistikk kommer han anstigende uten store fakter på Kafé Engebret. Tar plass ved det beste bordet, det som ligger helt inntil bardisken og som Dagsavisen har fått oppgitt er selveste Gro Harlem Brundtland-bordet.

- Dette er litt som å være i København, sier han og ser seg rundt i den julepyntede kafeen før han bestemmer seg for at i dag må det nok bli et smørbrød med laks og en Farris.

Det er ikke noe fjas med Espen Søbye, han liker å holde seg til nøkterne fakta. Han har skrevet flere fremragende biografier, er prisbelønnet kritiker av andres bøker, og akkurat nå er han selv aktuell med en splitter ny biografi. Om en tabell. «Folkemengdens bevegelse 1735-2014» er en kompromissløs kjærlighetserklæring til tall og statistikk som Søbye mener er best egnet til historiefortelling. Til og med omslaget på boka - grått og minimalistisk, selvfølgelig - er et overtydelig signal om at her driver vi ikke med klissete anekdoter og adjektiver. Dette er tall, ikke tull.

Boka skildrer 300 års befolkningsutvikling gjennom en helt bestemt tabell som ble publisert for aller første gang i 1914. Oppgaver over fødsler, dødsfall, inn- og utvandring er blitt oppdatert noen få ganger i det 20. århundre og nå foreligger altså dette rykende ferske verket som er ajourført til dags dato av mannen i grått. Utgivelsen er skrevet i anledning grunnlovsjubileet på oppdrag fra Statistisk sentralbyrå som også har vært Søbyes mangeårige arbeidsgiver.

- Jeg har 10 prosents tilknytning til Statistisk sentralbyrå. Og denne tabellboka har jeg jobbet med på heltid i tre år, forklarer han mellom munnfullene.

Kan man elske en tabell? Søbye sier i hvert fall han at han har ønsket å heve tabellenes prestisje. Bevise at tabellkommentaren som mange mener er vekselvis både vulgær og dørgende kjedelig er en viktig sjanger. Og han har godt på vei lykkes, om man skal kunne ta det som et tegn i tida at skjønnlitterære forfattere som Dag Solstad står i kø for å kopiere Søbys måte å skrive på. Søbye hevder at inspirasjonen nok kan gå to veier, og at Solstad er en av de forfattere han selv har stor sans for og som han lar lese sine manus som en kvalitetssikring. Men han nøler ikke med å påstå at tabellen fra 1914 er et like verdifullt kulturmonument som halvparten av stabburene på Maihaugen.

- Hva er det mest typiske ved vår historie som tallene kan fortelle?

- Om vi ser på norgeshistorien helt fra 1735 og fram til vår tid, så er det den lave barnedødeligheten. Fram til 1900 skyldtes det at folk bodde langt fra hverandre og dermed var mindre utsatte for smittsomme sykdommer. Legg til at befolkningsveksten ble veldig stor, og du vil se at det bidro til at også utvandringen fra Norge ble større enn fra Sverige, Danmark og Finland.

For å gjøre seg ferdig med boka satt han inne på hytta i hele sommer og leste grunnlovshistorie. Bare blåbær, kanskje, for en mann som uttrykker glede over å få lov til å grave seg ned i gamle statistikker og historiske skrifter på byens mange hemmelige biblioteker. Om noe har han fått fornyet respekt for jurister, en yrkesgruppe han tidligere har vurdert litt lavt.

- Ja, det er juristene som har skrevet grunnlovsbøkene, og det var egentlig veldig imponerende. Det er en del veldig grundige tenkere blant juristene, så der måtte jeg virkelig revurdere fordommene mine.

I tillegg til å gjøre seg ferdig med sin egen bok hadde han tatt mål av seg til endelig å rydde opp i en del gamle bøker.

- Statistisk sett har vi hatt tidenes varmeste sommer, det var kanskje dumt når du skulle lese så mye?

- Ja, det har vært veldig varmt. Jeg skal innrømme at jeg hadde dager da jeg ønsket litt regn. Saken er at jeg hadde fått laget en stor, ny bokhylle, og skulle rydde i alle bøkene mine og da måtte jeg sortere. Derfor hadde jeg håpet på en sommer med dårlig vær slik at jeg kunne være inne med god samvittighet. Så det fine været var en strek i regningen.

- Siden vi nå graver i historien kan vi nevne at familien din kommer fra Østre Toten og Nord-Gudbrandsdal, og at det er husmannsslekt både på mors- og farssiden?

- Ja. Oldefaren min kunne kjøpe seg jord, så han ble valgt inn i kommunestyret. Da han var på et møte i herredsstyret kom det noen storkarer bort til ham i pausen og sa: «Du er visst radikal, du Ole.» Da bare snudde han seg bort for han visste ikke hva det betydde. De hadde jo ikke noen utdannelse den gangen.

- Men han var radikal?

- Grunnholdningen hans var radikal. Det var bare ikke lært.

Selv vokste Espen Søbye opp i Fredrikstad med mor far og to søsken.

- Blant de sterkeste minnene er fotballkampene på Fredrikstad Stadion. Og arbeiderne som dro fra jobb på Fredrikstad mekaniske verksted, de kom i hundretall på sykler og mopeder klokka 16.00. Et utrolig syn.

Begge foreldrene var lærere, og hjemme i stua hang det et stolt fotografi av mor med den svarte studentlua - et statusobjekt i mange norske hjem når såkalt vanlige folk begynte å ta høyere utdannelse.

- Jeg er omgitt av lærere på alle kanter. Foreldra mine, kona mi, dattera mi. De er overalt, forklarer han. Og avfeier at han som er glad i tall var god i realfag på skolen, men at han konsumerte bøker i enorme mengder.

- Det var sikkert veldig overfladisk lesing, men dog. Jeg har aldri vært noe skolelys og tenkte aldri på yrkesvalg. Men jeg tror at jeg alltid har forestilt meg at jeg skulle anmelde bøker.

- Hva leste du?

- Arthur Omre, for eksempel. Det var spennende og veldig kult fortalt. Og Bjørneboe, selvfølgelig. Spesielt artiklene hans, holdningen til autoriteter, det syns jeg var veldig bra. Og så flytta vi til Moss, da gikk jeg på gymnaset og begynte å lese tidsskriftet Vinduet. Det fikk man kjøpt på Narvesen i Moss den gangen. Det var da Jan Erik Vold, Kjartan Fløgstad og Heggelund redigerte det. Vinduet åpnet en ny verden for meg.

Det var mens han gikk på gymnaset han møtte henne han er gift med. Her blir han ordknapp og tenker det får holde med kalde fakta.

- Hun er realist.

- Var det kjærlighet ved første blikk?

- Det var ... fint. Det er det fortsatt.

Det var en norsklærer som foreslo at han burde studere filosofi. Søbye fulgte rådet, og angret ikke ett sekund. Han beskriver følelsen av å bli innlemmet i en intellektuell verden som å bli løftet opp.

- Det var frigjørende å komme bort fra de vanlige skolegreiene. Skrive egen pensumliste, lese originalverker av Kant og sånn. Veldig skremmende og samtidig en tillitserklæring. Det var ingen som sa at nei det er nok for vanskelig for deg.

- Å lese originaltekster er nesten som å sitte og holde Platon og Descartes i hånda?

- Ja, det føles veldig tett innpå. Det var befriende, ikke minst det at å forstå dem og forstå forskjellene på dem ikke var så vrient som mytene vil ha det til.

- Leste du Platon like kritisk som du leser bøker i dag?

- Ja. Filosofi er å bedrive kritikk, en øvelse i kritisk tankegang - ikke minst til seg selv. Holder argumentet? Hva støtter og svekker synspunktene dine? Det er argumentasjonen.

- Var det der litteraturkritikeren i deg ble født?

- Jeg tror kanskje det.

Da han begynte på universitetet var studentopprøret på hell. Men på filosofisk institutt var Kommunistisk Ungdomslag toneangivende, og han lot seg rive med. Gikk i studiesirkel og begynte etter hvert å skrive i KULs publikasjon Gnisten.

- Der var det litt som i Statistisk sentralbyrå i gamle dager, ingen av artiklene hadde oppgitt navn på noen forfatter. Så du kan si at der var det en likhet mellom en kommunistisk organisasjon og Statistisk sentralbyrå, smiler han og legger til:

- Jeg har sans for at veldig autoritative tekster ikke har noen avsender, det virker veldig sterkt.

- Hvordan blir en kar som har studert filosofi og lest seg vis på historiens største tenkere så begeistret for tabeller og statistikk?

- Da jeg var ferdig på Blindern i 1982 var jappetida på full fart inn. Det betydde at det var få som begynte på Blindern, og dermed mindre behov for lærere i eksamen filosofikum, det som er den naturlige jobben til humanister i filosofien. Samtidig fikk Statistisk sentralbyrå problemer med å rekruttere de folkene de helst ville ha, altså økonomer. Jeg fikk jobb på et prosjekt der, og ble værende.

- Men er ikke statistikk knusktørt og kjedelig?

- Jeg syns det var veldig moro å lære noe nytt. Og for meg var Statistisk sentralbyrå som et fortsettelsesuniversitet. Statistikk handler om å prøve å forstå verden, akkurat slik man holder på i filosofien. Begge søker å gi så etterrettelige beskrivelser av virkeligheten som overhodet mulig.

- Så du liker tall?

- Jeg har aldri tatt mål av meg til å bli en matematisk statistiker, men jeg har jo laget mye statistikk. Og da må man først og fremst være systematisk og fornuftig. Ta ting i riktig rekkefølge, være tålmodig.

- Du mener metaforer og narrativer forstyrrer tanken. Hvorfor blir du så gira av å være nøktern og nedpå?

- Når du har gjort rede for når noe skjedde, hvordan det skjedde, og hvor det skjedde, så har du ofte også gitt rede for hvorfor det skjedde. Det er den skrivestilen som var i Statistisk sentralbyrå da jeg begynte der, en veldig nøkternt beskrivende prosa som var så objektiv som mulig og kun refererte til faktiske forhold.

- Statistikk er vel aldri helt objektiv?

- Nei, men den er likevel noe av det bedre kildematerialet man har.

På slutten av nittitallet fikk han en henvendelse fra en amerikansk forsker som ville vite hvilken rolle statistikk hadde spilt i jødeforfølgelsene i Norge. Søbye visste ikke nok, og da han begynte å støvsuge arkivene for data ble han samtidig spurt om han kunne holde et foredrag om temaet. Han stilte en betingelse: dersom han fikk lov til å fordype seg i stoffet skulle han gjøre det. På Riksarkivet fant han en bunke skjemaer som de norske jødene hadde måttet fylle ut og levere til politiet i 1942. Ett av spørsmålene var når de hadde kommet til Norge. En ung jente ved navn Kathe Lasnik hadde skrevet: «Alltid vært i Norge».

Skjemaet var datert 16. november 1942. Ti dager etter ble hun, faren, moren og en søster ført om bord på troppetransportskipet «Donau» sammen med 532 andre jøder. 1. desember døde hun i konsentrasjonsleiren Auschwitz-Birkenau.

Søbye beskriver arbeidet med biografien «Kathe. Alltid vært i Norge» som vanskelig, både praktisk og psykisk.

- Bakgrunnen for at jeg ville skrive boka var at alle de som ble drept i gasskamrene bare ble husket som ofre. Det er liksom dobbelt ille, for hvis de bare blir husket som ofre så hadde utslettelsen vært vellykket. Det var det som var nazistenes plan, at jødene skulle utslettes, ikke bare fysisk, men fra minnet, at de i det hele tatt hadde eksistert. Derfor ble det en veldig viktig oppgave for meg å prøve å finne ut mest mulig om denne lille jenta som var blitt født og vokst opp midt i landets hovedstad. Kunne jeg bare finne noen opplysninger, så kunne hun huskes for å være noe annet enn et offer. Og på den måten var det fortsatt mulig å gjøre motstand mot utslettelsespolitikken.

- Lærte du noe om jødedeportasjonen og det norske statspolitiets framferd på skolen?

- Nei. Ingen ting, Men jeg lærte det hjemme.

- Det er blitt påpekt at du skriver biografier over folk som har levd litt på utsiden av samfunnet, hvorfor gjør du det?

- Det er ikke noe bevisst at jeg søker det. En biografikritiker vil kunne si at det er en av svakhetene ved en biografi, det at alle som blir skrevet om liksom blir outsidere fordi alle blir så enestående. Jeg har ikke noe godt svar på det.

- Du valgte å skrive om Rolf Stenersen, og ble fascinert av hans sans for kunst og kommers?

- Ja. Jeg hadde en tittel på boka som ble forkastet: «En nesten helt anstendig mann». Og det mener jeg er en veldig riktig og treffende beskrivelse av Stenersen. Litt kort fortalt mente han at det var en feil ved det kapitalistiske systemet som gjorde at han kunne ta for seg, og rettferdiggjorde det med at han brukte formuen på kunst som kom alle til gode. Det var hans måte å rette på feilen på.

- Var det ikke litt fristende å dra på med metaforer og anekdoter når gamle elskerinner serverte juicy historier?

- Jeg møtte faktisk en spennende dame i Sør-Afrika, hun som hadde vært sekretæren til Stenersen da han reiste til Sverige under krigen. Og det var veldig artig. Men jeg trengte ikke legge på noe, hun var veldig flott som hun var. Hun hadde vært sammen med mange menn - kurerer som kom til Sverige under krigen og som hadde gått på speed for å kunne gå i to døgn. De kom til Stockholm for å feste med henne. Senere møtte jeg en av dem som hadde kjent henne, han hadde levd et borgerlig liv oppe på Vettakollen senere og ville helst ikke være ved bekjentskapet. Sånt er jo litt ... ja, artig.

Espen Søbye er kjent som en nådeløs kritiker av sakprosa. Han sier selv at det er lettere å skrive slakt enn ros, men har ikke noen god forklaring på hvorfor. Men forsikrer om at han lar seg lett begeistre.

- Vil du kalle prinsesse Märthas englebok for sakprosa?

- Nei. Boktrykkerkunsten er knyttet til opplysningstida. Jeg skjønner meg ikke på forleggere med respekt for seg selv som utgir sånne bøker, dette er jo anti-opplysning. Og kritiserer man det så er det prinsessemobbing.

- Kunne du anmeldt den?

- Ja da. Jeg anmeldte boka til svigermoren hennes. Hun kan også snakke med de døde, og det kan Ari også, ifølge den boka, sier han og ser litt forpint ut. Bestiller en kaffe latte og takker nøkternt nei til Napoleonskake og lukket valnøtt. Og avslører at mange norske forfattere har vanskelig for å ta kritikk.

- Hvis man skriver bøker må man være like profesjonell som en fotballspiller: hvis du snører på deg sko og tar på drakt og går ut for å spille, må du regne med å få et feilaktig idømt straffespark mot deg. Og du må fortsette å spille etterpå, gå videre, ikke henge deg opp i det.

- Nå bruker du en metafor?

- Ja, jeg er klar over det. Men det er godt. Fotballspillere lærer å være profesjonelle. Det kunne forfattere lære noe av. Kneise med nakken og gå videre. Når man har gitt ut bøker må man regne med at man kan bli misforstått eller tolket på en annen måte enn man vil.

- Så forfattere er hårsåre?

- Ja. Hvis du er kritiker må du slutte å gå på forlagsfester og sånn. Men stort sett er folk oppdragne. De verste, mest hårsåre er journalister, den yrkesgruppen som lever av å sjikanere andre. Hvis de får kritikk når de har skrevet en bok, blir de helt rabiate. Ingen nevnt.

- Det har ikke blitt slåsskamp noen gang?

- Det har vært nære på.

Blondie. Akkurat nå spiller jeg «Best of Blondie», det er kult. Ingen over, ingen ved siden.

«12 edsvorne menn», et drama der rettferdigheten seirer.

«Prosessen» av Kafka. Det er en bra bok.

Villpiggvar fra sørlandskysten, med salat og hvitvin til. I Sør-Europa er piggvar, sammen med hummer og sjøtunge, noe av det dyreste på restaurantmenyene.

Det var to steder studenter på Blindern ikke ville havne, det ene er SSB og det andre Riksarkivet. Og det er liksom to av mine favorittinstitusjoner. Faktahelvete.

«Jeg har aldri vært noe skolelys.»

«Jeg har sans for at autoritative tekster ikke har noen avsender.»

Mer fra Dagsavisen