Fotballhue

Det er lørdag. Det er høst og året er 1998. En håndfull supportere med brune skjerf og lysegrønt håp er på vei sørover til Sandefjord der Mjøndalen skal spille årets siste kamp. Uavgjort er nok til å holde plassen. 0–0 er nok. Mer enn nok. Motstanderen har ingenting å spille for. Mjøndalen alt. Det kunne gå. Det burde gå. De brune taper 1–3, og forsvinner ned i norsk fotballs møkkakjeller. Det fjerde nivået. Seks år etter at laget var i toppserien. Mjøndalen faller ut av Tekst-TV. Borte. I fjor høst dukket de opp igjen. De var tilbake.

– Ærlig, sier Vegard Hansen, at det skal være så vanskelig å være ærlig?

Knappe 17 år etter harpuneringen i Sandefjord har vi listet oss inn på den nybygde Isachsen stadion i Mjøndalen. Gjennom ulåste porter og dører. Vi har overrasket trener Vegard Hansen på kontoret med en avtale han har glemt. Han er mannen som får all ære for at Mjøndalen er tilbake fra dødsriket, og blitt norsk fotballs lykketroll. Treneren og klubbyggeren som har vist veien framover ved å gå tilbake. Tilbake til holdninger og budskap kongeriket knapt har sett siden 30-tallet. Fellesskap, måtehold og rettferdighet er ikke ord som har preget toppfotballen de siste 25 årene. Eller samfunnet generelt. Men de er skrevet med gullskrift i Vegard Hansens fotballklubbfilosofi.

– Jeg hadde et ønske om å bli trener ganske tidlig, for jeg syns det var mye rart.

– Hva var det du så rundt deg som spiller?

– Det jeg stussa mest på var at man ikke var ærlig. Så fort det ble snakk om hvem som skulle spille, ble trenere unnvikende. De kunne lyve til og med. 13–14 spillere var lovet plass på laget. Det er tøffe beslutninger å ta som trener, det er det hver uke, men du må stå for dem og gi en fair begrunnelse. Mange er redd for konflikt og tar problemet i morra. Det er en veldig rar måte å tenke på for meg. Per dags dato har vi aldri hatt konflikt med en spiller. Selv om det har vært tøffe beskjeder rundt laguttak og kontrakt, har alle alltid akseptert beslutningen fordi vi har vært ærlige.

Følg oss på Twitter og Facebook!

Vegard Hansen er ikke blitt så høy på pæra at han har begynt å bruke det kongelige «vi» om seg sjøl. Snarere tvert om. Han vet veldig godt at suksessen ikke er hans egen, men må deles med partneren Kenneth Karlsen, direktøren. Slik de har delt det aller meste gjennom 25 år. De spilte fotball sammen i Strømsgodset tidlig på 1990-tallet, og har snakket fotball på inn- og utpust sammen siden. I de siste ti årene har de bygd opp Mjøndalen. Først i øredøvende stillhet. Nå i flomlys. 17. mai var Hansen gjest hos TV 2. Denne mandagen har han vært i intervju med VG, Dagbladet og hatt et reality-TV-team fra TV 2 i hælene. Før det er vår tur. Alle skal med. Også mediene.

– Kenneth og jeg hadde trua på at det måtte være mulig å drive en fotballklubb på en annen måte enn det som er vanlig med enormt pengesløseri og lite kontinuitet, sier Hansen.

De hadde begge sett på nært hold hvordan en toppklubb ble drevet. Og det måtte da være mulig å sløse mindre og drifte bedre? Ha mer langsiktighet og mindre lønnsforskjeller. Uten stjerner med særbehandling og feite kontrakter. Med en stadion tilpasset behovene. En klubb i og for lokalmiljøet. Jobbe etter verdier som ikke bare er tomme fraser. I november slo de Brann i kvalifisering og rykket opp i eliten. Vegard og Kenneth hadde fått svaret: Det var mulig.

– Rettferdig lønn også? Tjener alle det samme?

– Det ville vært urettferdig! Noen har aldri spilt i Tippeligaen, mens andre har landskamper. Men vi har som prinsipp at de som har minst, skal forstå hvorfor. Ingen blir uansett rike her. Noen får så de nesten klarer seg. Ingen får så de klarer seg godt.

I Mjøndalen tjener ingen av spillerne i nærheten av en halv million. Snittlønna ligger rundt et par hundre tusen. I året. Hansen tjener 600.000. 400.000 mindre enn han fikk tilbud om. Det er ikke ofte man hører historier om folk som sier nei til lønnsøkning. Men Hansen må kunne se seg sjøl i speilet og klubbens mange hundre frivillige i øynene.

– Noen spillere jobber ved siden av, andre studerer og noen lever på oppsparte midler. Men vi ønska å trene mer, så vi justerte alle lønningene opp og trente to økter om dagen i vinter. Med samme tropp som i fjor, måtte de 20 spillerne bli vesentlig bedre for å ha en sjanse i Tippeligaen. Og det var bare én måte å klare det på: trene mer og bedre.

På opprykksfesten i fjor var det fem karer som smilte mindre enn de andre 15 på laget. De var uten kontrakt. Gleden deres hadde en lei bismak. For eventyret i toppen skulle de ikke få være med på. Ikke mange fotballklubber i verden ville gitt ny kontrakt etter opprykk til toppen til spillere som var vurdert for dårlige for nivå to. De fleste ville rydda garderoben for å få inn forsterkninger. Større navn. Men i Mjøndalen vinner og taper man sammen. Og de 20 spillerne som hadde rykket opp som ett lag, skulle få fortsette sammen. Det ble bestemt der og da av Vegard og Kenneth.

– Vi har gjort det samme hver gang vi har rykka opp, og det gir en utrolig go inn mot neste sesong. De fem det gjaldt, ble veldig glad, damene deres gråt litt, og de andre 15 jublet også, for de er gode venner. Det gjør noe med samholdet, og måten de ser på klubben på. Jeg føler at de ønsker å gi mer tilbake. Det er en kameratgjeng som står på veldig hardt. Derfor var den kvelden viktig.

LES OGSÅ: Hansen om Klanen, Vålerenga og lagbygging

Hansen sitter med beina på bordet i svart treningsdress spettet med reklame. Han peker på veggen.

– Det er få beslutningstakere her. Det meste skjer gjennom den luka der.

På veggen er det en liten luke man kan åpne. På den andre siden av glavaen sitter Kenneth.

– De spurte hva vi ville ha da vi rykka opp, vi sa ei luke. Gjennom der blir mye gjort. Vi jobber begge mye med å skaffe penger, og da får du et annet forhold til bruken av dem. Og vi to trekker i samme enden av tauet, alltid, vil jeg påstå. Vi slipper å forholde oss til noen over oss, og heller ikke til et styre. Litt rådgivning bistår de med, ellers informerer vi i ettertid om de sportslige beslutningene vi tar.

– Kenneth mener dere kunne slutta nå og at klubben ville gjort det like bra.

– Det er jeg ikke enig i.

Er vi i ferd med å ta Vegard Hansen i en av hans egne dødssynder – selvskryt?

– Det er få problemer med å erstatte meg. Men Kenneth er uerstattelig. Det er forskjellen.

Han vokste opp med to nummer for store fotballsko, uten 501-bukser og slalåmutstyr. Langrennsskia var billigste sort og klærne var sydd av mor. Hjemme hadde han stående ordre om ikke å sløse, spise opp maten og gi til dem som ikke hadde så mye.

– Det var ikke nødvendig å være så sparsommelige, så dårlig råd hadde vi ikke. Men sånn var foreldrene mine. Det gjorde noe med mentaliteten min og hvordan jeg utvikla meg som type. Det ligger dypt i meg at du ikke skal sløse, ikke kaste ting som fungerer, og gjøre det beste ut av det du har.

Det var solid støp på gutten fra Vikersund. Og legeringa har gått rett hjem i Mjøndalen, den gamle arbeiderbyen som i fotballaget kanskje har funnet seg sjøl igjen.

– Mjøndalen er blitt mer som det var etter at vi kom inn. Det første vi gjorde var å tørke støv av et gammelt slagord fra 30-tallet da Mjøndalen var rød: «Lagånd, innsats og kameratskap må alltid gå foran». Det syntes vi traff midt i blinken. Nå opplever vi at arbeidersamfunnet og holdningene fra den gang har blomstra i takt med oss. Og det tør jeg påstå er fordi vi er som vi er. Vi kunne vært kapitalister og fått jobben likevel. Men fordi vi er måteholdne og forsiktige, har vi og stedet passet veldig, veldig godt sammen.

Men alle de ideelle tankene om fellesskap, utjevning og rettferdighet gjør ikke Hansen til noen myk mann. Det er mange av ideene hans som minner om klassisk venstresideidealisme, men ikke alle. Noen hører hjemme i den andre enden av den poltiske skalaen. Han er ikke redd for litt politisk ukorrekthet. Størst av alt er ærligheten.

– Snillismen har gått over alle støvleskaft, sier han oppgitt.

LES OGSÅ: Vegard Hansen skal aldri mer ha langt hår

– Jeg syns sjukelønnsordningen er for snill. Det er for lett å bli trygda. Vi skal passe på dem som har det vondt, men jeg syns folk sutrer altfor mye. Sutring er for meg det verste. Sutring, egoisme og urettferdighet. Og folk som klager eller sutrer, da får jeg helt … Det gjelder sønnen min, det gjelder damer. Det gjelder fotballspillere. Det gjelder drankere og narkomane. Ta deg sammen!

– Hadde jeg vært statsminister ville jeg innført karensdag umiddelbart! Og ikke bare én, gjerne to og tre hvis jeg hadde fått bestemt! Da skal du se at sjukefraværet hadde falt! Det hadde falt med mange, mange prosent, det hadde blitt halvert – minst!

– Det er beinhardt?

– Ja, men jeg syns det er altfor lett å sjukemelde seg.

– Hvordan er det for spillerne?

– Det er forskjell på å slå seg og å være skada. Slår du deg så løper du det av deg, brekker du beinet så skal du på sjukehus. Nei, du må bryte igjennom. Du må tåle å trene hardt. Du må være fysisk og mentalt robust. Men det er lett for meg å si som har levd med en prestasjonskultur hele livet.

Selv da han på 80-tallet spilte på fjerde nivå i Vikersund fikk han karakter og kommentar i lokalavisen. Han har levd med tøffe vurderinger siden han var konfirmant.

– Det er klart man blir såra, du blir slått i bakken. Men du reiser deg. Og så vinner du en tittel. Og så har du en dårlig sesong. Og så reiser du deg. Sånn har jeg hatt det i 30–35 år. Det har gjort meg tjukkhudet, og jeg er derfor mye hardere, mer kynisk enn folk flest. Også privat. Jeg har vært gjennom skilsmisse, blitt nagla til veggen fordi jeg har spilt dårlig. Men sånn er jeg blitt. Dette livet har forma meg. Jeg skjønner ikke hvordan jeg skulle bukket under for noe.

– Dette er fotballspilleren Vegard Hansen jeg husker fra 90-tallet!

– Ja, jeg ble nok sånn etter hvert.

– En tøffing?

– Ja, men jeg var ikke fysisk sterk nok. Skulle ønske jeg hadde giddet å trene mer styrke. Men mentalt er jeg sterk.

I 1994 dro han til Bristol City og engelsk fotball. Han elsket lidenskapen, gutsen, tribunene. Gjørma, viljen og innsatsen.

– Fy faen, det var en drøm. Vokste jo opp med tippekampen, selvfølgelig. Jeg husker jeg stussa fælt hvis jeg så folk ute langs veien mellom fire og seks på lørdag ettermiddag. Det var ukas desiderte høydepunkt, og jeg gleda meg fra onsdag.

– Det var jo på den tida da det egentlig holdt å ha norsk pass, så fikk du muligheten i England. Jeg var kaptein i Strømsgodset og hadde noen ålreite sesonger på begynnelsen av 90-tallet. Likevel var jeg på langt nær den beste midtstopperen i norsk fotball. Men jeg ville mer enn de andre. Jeg ville prøve meg, dro på prøvespill og fikk kontrakt. Utrolig nok.

De ringte onsdag, han dro torsdag, trente fredag og slo Jan Åge Fjørtofts Swindon 3–2 på lørdag. Joe Jordan var manager.

– Absurd, hele opplegget. Det var nesten useriøst.

Første året gikk bra, det andre dårlig. Kultursjokket var enormt. Spillerne drev mer med pub enn push up, mens Vegard ville trene. Han ble stående på utsida av gruppa. Han trivdes ikke.

– Jeg levde et helt annet liv. Mye sunnere, trente mye mer og ble uglesett av de andre spillerne. De så på meg som en streber. Det var en tabbe av meg. Jeg kunne godt trent, men jeg burde gjort det i det skjulte. Jeg skulle blitt med på festene, burde prøvd å bli med i gjengen. Men det blei jeg ikke, og var mye aleine, egentlig. Et kjedelig liv. Det var en tabbe, faktisk. Jeg burde lata som.

Han dro hjem.

– Jeg backa ut. Jeg lengta hjem og dro tilbake til trygge Godset. Det er kanskje det jeg angrer mest på her i livet.

Å gi seg ligger ikke egentlig i Vegard Hansens DNA. Men han vet at dagen han slutter i Mjøndalen nærmer seg.

– Jeg tviler på at jeg er trener i Mjøndalen ut karrieren, så på et eller annet tidspunkt må jeg videre, sier Hansen.

Han sitter stadig med de lange beina på pulten. Han kikker bort mot døra. Døra han vet han en dag skal lukke bak seg for siste gang.

– Å låse den døra der, det har jeg tenkt på mange ganger. Hvis jeg låser den døra for siste gang, da … Det klarer jeg nesten ikke prate om. Det blir vondt.

Vegard Hansen blir stille. Han puster tyngre. Sukker. Han blir blank i øynene. Han har investert all sin tid i ti år i Mjøndalen. Han lever aleine fordi det ikke er plass til flere enn sønnen Adrian og Mjøndalen. Så altoppslukende har det vært.

– Du ser den dagen komme?

– Ja. Den kommer, den. Den gjør det.

Kanskje allerede til høsten. For selv om laget har gjort det bedre enn han og noen andre hadde trodd, er det langt igjen til november. Han deler et scenario med oss.

– Høsten kan bli tung, og jeg kan miste humøret og innflytelsen på guttane. Jeg er ikke noe glad i å tape, og kan bli negativ. Jeg kan bli irritert, begynne å kjefte og bli en upopulær trener. Det har jeg potensial til å bli. Hvis jeg ikke skjerper meg så blir jeg fort det, hvis vi taper. For jeg er veldig utålmodig, og kravstor. Og direkte. Da kan det bli krast og surt. Spillerne kan få nok. Og da kan jeg forsvinne.

Tanken på et Mjøndalen uten Vegard Hansen får fansen til å krympe seg. For dem er han frelseren. Sånn har det ikke alltid vært. Selv ansatte på stadion forteller at de bannet høyt og spyttet i grusen den dagen han ble ansatt. Vegard Hansen var klysa fra nabobyen Drammen, fra erkerivalen Strømsgodset. Hansen kremter.

– Ja, jeg hadde en væremåte både på og utafor banen som langt ifra alle likte, så den reaksjonen skjønner jeg veldig godt. Jeg har vært sånn at jeg ikke har brydd meg om det, dessverre. Jeg har vært altfor krass, hard og kynisk, men jeg har prøvd å forandre meg, og tror jeg har det.

Tykkhudet, men ikke tjukk i hue. Vegard Hansen forsto at han måtte skifte stil. Det er ikke mange år siden at de første tilbakemeldingene begynte å komme. Spillere han så på som venner, fryktet ham. Hans nærmeste fortalte ham at han måtte behandle folk på en annen måte hvis han skulle lykkes som leder. Sinnet hans var et problem.

– Kenneth var den første som virkelig fortalte meg hvordan jeg ble oppfatta av folk. Jeg begynte å forhøre meg med andre. Og det var sånn. Folk var redd meg. Det kom som et sjokk, men var noe jeg måtte akseptere.

Dommere og motstandere i Tippeligaen får fortsatt høre det i store bokstaver, motstandere og medspillere i Vikersund i 5. divisjon, der han fortsatt holder beina og kjeften i gang, også. Men internt i Mjøndalen, er tonen en helt annet nå. Han snakker mer med folk, tar seg bedre tid. Gjestestolen på kontoret hans er en djup skinnstol man kan sitte lenge i. Før sto folk i døra og klemte inn noen setninger før Hansen snudde seg mot PC-en og døra sklei igjen.

– Er du en reformert mann?

– Til en viss grad. Innerst inne er jeg sånn at jeg helst vil tuppe folk i ræva når de er slitne. Be folk holde kjeft når de sier noe dumt, men jeg har lært meg å holde igjen. Men jeg får energi av å være hyggelig. Jeg slipper alltid folk forbi i kassa i butikken. Det har hendt et par ganger at jeg har betalt for folk. Da skjønner dem ingenting! Det er utrolig gøy. Veldig ålreit. Eller i trafikken, der vinker jeg inn alle. Det gjør jeg alltid, enten det er en eller flere, og de er så glad! Det er hyggelig.

– Ekskona di vil kanskje si «hva var det jeg sa»?

– Ja, helt sikkert. Alle mine forhold har blitt slutt fordi det har kommet til et punkt der de føler at de ikke er gode nok. Jeg har vært umulig å leve med. Jeg har vært sammen med fantastiske jenter, men jeg har søla dem bort alle sammen på måten jeg har vært på. Så det er jeg litt lei meg for. Særlig overfor mora til Adrian. Vi var en familie og den gikk i oppløsning fordi jeg var altfor vanskelig. Det har jeg dårlig samvittighet for. Men sånn blei det, og hun har det bedre nå enn hun hadde hatt det sammen med meg.

– Dere har et godt forhold i dag?

– Nå har vi det. Det var aldri noen krangler, men hun orka bare ikke mer. Og det skjønner jeg godt.

– Nå da?

– Jeg er singel. Og satt her på 17. mai og jobba til halv ti-ti på kvelden, og tenkte at «dette er litt trist, å sitte her i dress og jobbe på 17. mai».

– Du tenkte det, ja?

– Ja, jeg tenker jo at det ikke egentlig skal være sånn. Men det gjør meg ingenting. Jeg klager ikke.

Et hode dukker opp i døra. De diskuterer kveldens rekruttkamp på stadion. Vegard Hansen har en knapp time til sitt faste oppdrag som speaker. Før han i pausen skal løpe ned og stå i kiosken.

– Ingen andre kunne. Og jeg ser jo kampene allikevel.

Fem favoritter

Musikk: Norsk rock, særlig Jokke. Og Bruce Springsteen.

Film: Gamle (gjerne historiske) dramaer, f.eks. «Siste Mohikaner» og «Gudfaren».

Bok: «Fordømte Leeds» om Brian Cloughs tid i Leeds.

Mat: Min mors ferske suppe.

Sted: Vikersund.

LES OGSÅ: Mjøndalens helt Rhett Bernstein ble oppsagt