Kristin Lund vil vise at hun er rett kvinne for jobben.

Forsvarsfeministen

Kristin Lund har aldri hatt noe ønske om å forandre verden. I stedet endte hun med å beseire manns-
bastioner og bli verdens første stridende kvinne til 
å vokte verdensfreden.

Og så kommer spørsmålet. Vi kan spørre Kristin Lund om å ta ladegrep og hun svarer kjapt og presist. Mandag blir hun tidenes første kvinnelige styrkesjef for en FN-styrke. Men nå nøler hun.

- Kan det være trekk kvinner har der menn kan være bedre ledere?

Lund snakker i generaliteter: «Det vil avhenge av tid og sted og situasjon.» Til slutt kommer hun på noe:

- Det er jo noen kvinner som har lettere for å gråte når man blir sint. Det er en del som ikke håndterer det så godt og synes det er negativt.

En blå beret med en lys, gul stripe av svette og elde i bretten ligger på bordet foran oss. Den brukte Kristin Lund første gang i Libanon i FN-styrken UNIFIL i 1986. Mandag er hun tilbake i FNs klær. Men denne gang som sjef når Lund tiltrer for UNFICYP-styrken på Kypros. Hun sitter i en stol ved Akershus festning. Tonen er en anelse mykere når hun snakker om tøffe valg i skarpe situasjoner. Vi er tilbake på Balkan i 1992.

- Det var vanskelige situasjoner på Balkan. Som når du skal sende første fly etter at det foregående er blitt skutt ned og du skal avgjøre hvilket norsk personell du skal sette på den maskinen. Når du har ansvar for vakt og du skal avgjøre når du skal ta folk i shelter og hvor nær granatene skal falle. Sånne ting synes jeg er vanskelige.

Lund strekker hånda ned mot bakken.

- Selv om du hadde en som lå med maskingevær på kontoret ditt for å holde vakt. Når skal man skyte eller ikke?

 

Men det begynte i det norske nord, tre år etter at Befalsskolen hadde åpnet for kvinner i ikke-stridende posisjoner. I løpet av de siste ukene på skolebenken i 1980 skal korporal Lund ha blitt kalt inn sammen med de fem andre jentene på kullet og blitt stilt opp på rekke foran skolesjefen.

- Han sa: «39 Lund er den eneste vi tør å sende opp til Nord-Norge.» Jeg fikk beskjed om at hvis jeg klarte meg bra, så ville det åpne for andre kvinner. Det hadde ikke vært kvinner i den avdelingen før.

- Jeg kunne ikke feile, sier hun.

- Da ville de andre jentene ikke få den muligheten. Jeg kom opp til en avdeling hvor min overordnede ikke ville ha kvinner i troppen. Men han var så fair at han kom på slutten og sa: - Jeg tok feil, du har gjort det kjempebra, jeg er blitt «pro».

Først i 2009 skulle Lund bli den første norske kvinnen som ble utnevnt til offiser på generalnivå i Hæren. I 1980 handlet det om å «gjøre jobben dobbelt så godt som gutta.»

- Jeg var mye tidligere i garasjen enn de andre og jeg leste meg opp på fritida for å sørge for at alt var «spick-and-spand». Da vi skulle på vinterøvelse over 14 dager, dro jeg og en sersjant ut i forkant. Det var 20-25 «speik» da vi tok en telttur for å prøve.

Det høres ut som alt annet, men Lund oppsummerer smilende: «En fantastisk og lærerik tid». Som jentunge dro hun på skogstur med store oppakninger. «Vi ble lite overrasket over at hun valgte Forsvaret», sier en søster tørt. Da heimevernsungdommen åpnet opp for jenter, meldte Lund seg inn. Hun hadde «en mild form for ADHD» og dysleksi. Lærerne mente hun ikke burde gå gymnaset. Det var ikke Lunds foreldre enig i.

- Vi som var dårlige på skolen, ble litt latterliggjort. Men jeg ble ikke mobbet av de andre, jeg fortalte vitser i klassen og drev med skoleteater.

«Dette hadde vi ikke trodd om deg», sier lærerne nå.

- Av og til har motstanden har vært positiv. Jeg har hatt sjefer som ikke har vært for kvinner. Da har du heller bitt tennene sammen og tenkt «nå skal jeg vise deg.» Det har vært en drivkraft.

- Hvorfor reagerer du sånn?

- Helt fra jeg var liten skulle jeg klare meg selv da jeg falt på ski. Jeg er bare sånn.

Hun ga gutta i klassen juling første skoledag. Og siden skulle flere norske menn komme til å føle seg forbipassert av Kristin Lund.

 

Det hender Kristin Lunds mange venninneturer ender på snaufjellet i dårlig vær i en avsporet beltevogn. Klokka kan bli halv ett om natta. Hun holder seg gjerne i bakgrunnen når menn ikke ønsker hjelp av første kvinnelige generalmajor for å få kjøretøy på veien. Da kan Lund si: «Jeg kan godt hjelpe til. Men da må du be meg om det.» For Lund kan kjøretøy: Hun er transportoffiser, utdannet kjørelærer og kjører en Harley Davidson Fat Boy som det kun finnes 250 av i verden. MC-miljøet, som hun gikk inn i på 1990-tallet, beskriver hun som et «givende og flott miljø». Lund liker dårlig å bli dirigert, som hun selv sier det. Gjennom hele intervjuet snakker hun i «du» og «man»-form når hun snakker om seg selv. Det tar gjerne litt tid før hun lander generaltonen når familien møtes. Men Lund er lite bossy privat: Hun legger seg seinest på fest og tilbyr hjelp først. Hun er flink til å lage mat. «En kvinne med et stort hjerte», sier søsteren. Den beste måten å starte helgen på for Lund er Bonanza på skjermen: «Koselig western med god moral, happy ending og flotte hester.»

 

Men sett utenfra blir det sjelden happy ending med FN, selv ikke for de fredsbevarende styrkene. Som styrkesjef vil Lund være prisgitt sine 918 soldater. FN-styrkene har tidligere begått feil: Under folkemordet i Rwanda manglet de et tydelig mandat og soldater. Seksuelt misbruk ble begått av soldater i Øst-Afrika. Men Lund skal til Kypros, øya de fleste forbinder med feriekos. Den har et av de eldste FN-mandatene. Tyrkiske kyprioter og greskkyprioter har prøvd å enes siden 1964. FN-styrken er også en av de minste fredsbevarende styrkene. Kypros er ikke Kongo. «Kypros er et strategisk sted i Middelhavet. Det er over 1.000 incidenter i året. Sikkerheten må ikke tas for gitt», sier Lund. Fra norsk politisk hold har det i flere år vært arbeidet for å få inn en norsk kvinnelig styrkesjef i FN-styrken. Lund utkonkurrerte motkandidatene. Det var ikke fordi hun var kvinne, sier Forsvarsdepartementet: «Hun ble valgt grunnet relevant erfaring, kompetanse og var best under intervjuet.»

For første gang skal en styrke nå ledes av en kvinne-duo, når Lund skal støtte opp om Lisa Buttenheim, FNs representant. Hun skal lede 13 nasjoner. Som masterstudent i militær strategi ved det amerikanske US Army War College, der USAs militære elite går, endte Lunds medstudenter fra Midtøsten med å stemme henne inn som studentleder foran den tyske, mannlige motkandidaten. Lund har tjenestegjort i Midtøsten og kunne hilse på arabisk. Fra samme skole gikk hun ut som en av de fem beste studentene i løpet av de siste årene. Da skjønte Lund at hun kunne nå langt. De militære forbildene har vært menn. «Menn som har troen på seg selv. De har også hatt troen på andre.» Det har ikke vært mange kvinner å ta av.

- Har du noe verktøy du bruker når du går inn i et mannstungt miljø?

- Det er å se om det er noe sted skoen trykker hvis du merker at det du sier ikke går igjennom eller blir oppfattet på en annen måte. Jeg tør å slippe folk litt innpå meg.

Går det trått, prøver Lund å løsne opp med sport eller invitere folk hjem på middag. Det er ikke helt A4. Underordnede kaller henne uvanlig inkluderende. Men også «brutalt ærlig». Og detaljorientert. Da kolleger skulle finne en bautastein å sende til Minnesota for å markere norsk-amerikansk forsvarssamarbeid, fikk de klar beskjed om at steinen hadde «feil farge». De endte ut på ekstrarunder for å finne riktig stein. «Hun er en utpreget hæroffiser: Streng, rigid, med klare rammer.» Men det er over 20 år siden Lund sluttet å være en av gutta.

- Når du hele tida må bevise at du kan og du føler at dine mannlige kolleger ikke ser deg, at det bare er «mine herrer» og du hører det i 20 år, da blir du litt lei. Det var ganske mange år siden jeg turte å stå på egne meninger og ikke bare være med den gemene hop. Å si i forsamlinger: «Nei, det er jeg ikke enig i.»

 

Da FNs generalsekretær Ban Ki-moon 12. mai i år utnevnte Lund som styrkesjef, sa han: «De beste lederne er ofte kvinner.»

- Når du er kvinne, når du ut til 100 prosent av befolkningen. Det gjorde jeg i Afghanistan og i Saudi-Arabia. Sånn er det ikke alltid for mine mannlige kolleger.

I 2000 vedtok FN sikkerhetsresolusjonen 1325 om kvinners rolle i konflikter og fredsforhandlinger.

- Kvinner blir sett på som ofre, ikke som en ressurs ute.

- Men kan man snakke om spesifikt kvinnelige lederegenskaper?

- Nei, jeg tror kanskje ikke det lenger.

- Det er viktig at Forsvaret speiler samfunnet, men det viktigste er vel den operative handlekraften?

- I Afghanistan fikk vi mye informasjon ved å prate med kvinner da vi fikk en kvinnelig tolk. Vi fikk et bilde av hele samfunnet.

Det har operativ betydning, mener hun.

- Hvis man ikke har med seg de segmentene som bygger opp framtida i et land, så tror jeg man bommer. Ikke minst når vi kommer inn i et land som er kvinneundertrykkende, er det kjempeviktig at avdelingen er representert med begge kjønn. På Balkan måtte FN be spesifikt om kvinner som militærpoliti. De roet mer ned og kunne utføre pågripelse på en helt annen måte som ikke blir konfrontasjon, men mer «come along». Jeg sier ikke at det skal være 50/50, men en litt større andel enn i dag.

Denne sommeren trener kvinnene som skal bli Norges første kvinnelige spesialsoldater i Jegertroppen.

- Det viktigste er hodet og å få tak i de gode hodene. Ja, det finnes ting som er ekstreme. Men det finnes også kvinner som er ekstreme og som kan gjøre de tingene.

Machoenes æra er over.

- Ute kommer du ingen vei med bare å være macho. For 30-35 år siden kunne jeg velge soldater som var veldige tøffe og ropte veldig høyt. Å være macho er ikke det eneste saliggjørende. Hvis oppdraget ditt er å skape tillit, hvem ville du ha nærmet deg, en stor mann gjemt bak en mengde stridsutrustning eller en kvinne?

 

Lund har vært i hardt vær før. Som generalinspektør i Heimevernet ble hun anklaget for å ha røpet sikkerhetsbelagt informasjon om et HV-016-medlem. Forsvarssjefen konkluderte med at det ikke hadde skjedd noe galt. Lund stilte også for 22. juli-kommisjonen. Enkelte mente at nedleggelsen av elitetroppen HV-016 et halvt år før 22. juli svekket beredskapen.

- Det opprinnelige oppdraget til HV-016 var falt bort, derfor ble avdelingen nedlagt. Heimevernet løste sine oppgaver på en utmerket måte. Det konkluderte også 22. juli-kommisjonen med.

- Hva tenker du om dialogen mellom politi og forsvar 22. juli 2011?

- Heimevernet har alltid hatt en god dialog med politiet. Det utfordrende er at man kanskje ikke har vært godt nok samkjørt og at man kunne fått trent mer sammen. Terror er en politisak.

- Ville du forandre verden da du gikk inn i Forsvaret?

- Ikke i det hele tatt. Det var viktigheten av å forsvare landet for at vi skal kunne ha den friheten vi har som motiverte meg.

Da Lund samarbeidet med kvinners frivillige beredskap som fenrik og løytnant på 1980-tallet, så hun én ting:

- Kvinner skal forsvare landet. Jeg har alltid vært for kjønnsnøytral verneplikt.

- Er du feminist?

- Jeg er nok det, selv om jeg ikke kaller meg feminist.

Lund ler kort.

- Jeg er nok nødt til å være litt feminist. Hvis ingen hadde stått på barrikadene, hadde det gått mye lengre tid, i alle fall i Forsvaret. Heldigvis er det samfunnet som styrer. Den store hjelpen har vært det som har skjedd i samfunnet rundt. Forsvaret må også innrette seg etter det.

- Har du alltid tenkt at den militære makten er legitim?

- Jeg føler meg heller ydmyk og bevisst på avgjørelsene du skal ta og at de er veloverveide. I felt tenker man «det var bra, nå gjorde du noen mennesker glade, nå reddet du noen».

- Du kunne ikke tenkt deg å gå over i den humanitære sektoren?

- Jeg tenkte det på Balkan, men det har ikke vært aktuelt. I Afghanistan virket det som om de humanitære organisasjonene hele tida må framheve at arbeidet er gjort av dem. I stedet for at folk skjønner at det er styresmaktene som står for oppbyggingen.

- Du kunne ikke tenke deg å jobbe uten militær makt i bakhånd?

- Vi har fått et mandat som gir oss den makten. Mandatet er ikke noe vi finner på selv. Det beste er å løse ting ved å unngå å bruke makt. Det er den siste ressursen du har.

Lund var i 2003-2004 leder for koordinasjonen av det sivile og militære samarbeidet for ISAF-styrkene i Afghanistan. I 2004 sa Leger uten grenser at de amerikanske soldatenes miks av militært arbeid og hjelpearbeid satte livet til de vanlige hjelpearbeiderne i fare.

- Vi hadde god kommunikasjon med de norske organisasjonene. Enkelte humanitære organisasjoner er bevisste på nøytralitet og ønsker ikke å ha noe med det militære å gjøre. Den gangen var diskusjonen om vi militære gjorde sivile ting. I et sånt land var det utømmelig behov for støtte.

 

Det er utenriksoperasjonene som har formet Lund.

- På Balkan var det folk som kom og ville gi spedbarna til oss. Vi måtte nekte å ta inn de barna. Foreldrene ville bli tatt og drept påfølgende dag. Hadde vi tatt dem, ville vi blitt et legitimt mål og tatt side i konflikten.

Det verste på Balkan var snikskytterne.

- I Sarajevo hadde vi aktivitetsdag for barna som bodde rundt. Da kom snikskyttere og begynte å skyte på barna. Vi måtte avbryte og få folk i hus. I den situasjonen hadde jeg veldig fokus som operasjonsoffiser på det operative. For meg var det veldig greit å snakke ut om man er engstelig.

- Du sa at du var redd?

- Jeg sa det. Vi satt med noen russiske offiserer og spilte kort. Jeg gikk inn og tok på meg hjelm og vest. De hadde vært i Tsjetsjenia, så dette var ikke så farlig, det var bare å ta en vodka. Da sa jeg: «Det er ikke noe tøft å være død».

Lund var leder for en gruppe i Øst-Bosnia som ble tatt som gisler.

- Jeg tenker «er det min tur, så er det min tur.» Man er jo alltid redd for å dø. Men i de situasjonene tenkte jeg heller på når du har med deg andre: «Er det skjul og dekning her?»

Én gang har Lund tenkt at hun kunne dø.

- Vi fløy inn til Sarajevo og fikk beskjed om at det var «lock-on» og «missile launched» mot den maskinen. Da gikk de ned i et stup for å prøve å bryte den. Da fikk jeg en reaksjon på natten da jeg våknet opp og hyperventilerte.

Den analyserende Lund bryter inn.

- Vi hadde gjennomgått naturlige reaksjoner på det å være redd.

- Hvordan forholder du deg til det at du kan drepe andre?

- Det er siste utvei. Men jeg har ikke tenkt på det i situasjoner jeg har vært oppe i, annet enn at du vet at du har den muligheten. Men da er du på en måte fallitt. Du har ikke klart å løse situasjonen på annen måte. Vi har ofte hatt ett mandat, enten det har vært 6, 6.5. og noen 7. Inntil 6.5 har det vært primært i selvforsvar.

Lund ramser opp de ulike leddene i FN-charteret som tillater å bruke militær makt. Som om det er en kalkyle som slår inn i hjernen i det øyeblikket fingeren ligger på avtrekkeren.

- Har du vært i situasjoner der det har vært aktuelt å drepe noen?

- Ja. Man tenker jo gjennom det. Men ting skjer fort. Det er bare drill på en del av de tingene. Ble du beskutt, kunne du besvare med ild. Men det ble skutt overalt og du visste ikke om du var i kryssild. Men jeg har opplevd at man har tatt ladegrep og vært klar.

- Tenker du tilbake på det?

- Nei, ikke i det hele tatt. Det er en del av treningen din. Det er det samme som leger og sykepleiere på akutten som mister mennesker og de dør. Du går ikke og tenker på det i etterkant. Da kan man bli dårlig.

Lund kjenner seg igjen i veteraners opplevelser. Oppdragene blir mer krevende.

- Det tar lengre tid å roe seg og å komme inn i rytmen igjen.

Nå har hun sendt Harley‘en til vinterlagring. Kanskje får hun den sendt ned til Kypros for å kjøre over øya. Ta inn lukter og natur på den måten man bare gjør når man kjører sykkel. Kristin Lund er ikke nervøs.

- Du må vise at du er den rette kvinne for jobben.

tone.magni.vestheim@dagsavisen.no

 

5 favoritter

MUSIKK: R&B og Toby Keith

FILM: «Saving Mr. Banks»

BOK: John Irving «A widow for one year»

MAT: Torsk og lam

STED: USA