Kari Anne Moe (35) har brukt tre år på å lage dokumentarfilmen "Til ungdommen", som hadde premiere denne uka.

For ungdommen

Kari Anne Moe har selv opplevd ungdomspolitikkens nådeløse sider. Likevel har hun lagd en kjærlig filmhyllest 
til Utøya-
generasjonen.

- Se her! Jeg må nesten få vise dette fram, jeg ble så glad og rørt. Og det er jo litt rart, for jeg har jo bodd i Oslo i så lenge. Men Sandefjord er tross alt hjembyen min, så…

Kari Anne Moe (35) står midt i et oppussingskaos på kjøkkenet i sin nyinnkjøpte tomannsbolig på Bekkelaget og holder lykkelig opp laptopen sin. Der er førstesiden til Sandefjords Blad. «Til ungdommen» står det over hele siden, som er dekorert med en collage av små portretter av ungdomspolitikere, samt smigrende sitater om Moes nye film.

- Dette har virkelig vært en god morgen, sier Moe glad, legger fra seg laptopen, setter seg ned og tar babyen sin på fanget for å amme ham.

- Det er vel ok at jeg ammer? Han er så rolig og fin, han ligner nok mest på faren sin, sier Moe, og tenker på sin islandske samboer Gudmundur. Sammen bor de med tre barn. Den yngste er ni uker gamle Frimann, som ikke bare er rolig og fattet, men også såpass veloppdragen at han ble født i juni, akkurat sånn at mammaen hans greide å bli i form til å å lansere denne ukens premierefilm «Til Ungdommen».

 

Der møter vi Henrik fra Fremskrittspartiets Ungdom, Haakon fra Unge Høyre, Johanne fra AUF og Sana fra Sosialistisk Ungdom. Moe håndplukket nettopp disse fire og fulgte dem i månedsvis, noe hun fortsatte med også da 22. juli 2011 rammet så hardt. Opprinnelig skulle Moe følge dem fram til det som først var det store målet: Skolevalgsdebattene i kommunevalgkampen 2011. De ble som kjent avlyst på grunn av landesorgen etter 22. juli.

- Vi har laget en film om fire ungdommer som er i en periode som viser seg å bli et vannskille i norsk historie. Det er de som forteller historien om 22. juli, og jeg tror det er de som nå som kan vise oss andre hvordan vi skal gå videre. Dette er deres generasjons hendelse, det er deres Murens fall, på en måte.

- Men hva var ditt eget «Murens fall»? Murens fall?

- Ja, det var vel Murens fall, kan man vel si! sier Moe, som likevel tror EU-valget i 1994 var det som først og fremst definerte hennes egen politiske ungdomsgenerasjon, de som ble født midt på 1970-tallet.

- Jeg glemmer aldri den store nei-markeringen på Youngstorget 19. november. Det var kaldt og vi hadde fakler, og jeg følte så sterkt at vi virkelig kunne få til noe, bare vi sto sammen. Da jeg kom på skolen dagen etter, sa ei Unge Høyre-jente nedslått til meg: «Da jeg så det der på TV, skjønte jeg at det ikke kom til å gå. Jeg skjønte at vi kom til å tape».

 

Og hvis dette hadde vært en dokumentarfilm om Kari Anne Moes eget liv, ville det nå kommet et kjapt tilbakeblikk på kommunevalgkampen 1991. Stedet er Sandefjord gymnas i Vestfold, og en mørkhåret 15-åring i hettegenser gjør seg klar til sin aller første skolevalgsdebatt. Hun skal representere SU, og er antakelig like nervøs som SU-Sana er i filmen «Til ungdommen». For det første er Moe bare ungdomsskoleelev selv, og yngre enn de som sitter i salen. De er på sin side helt klare for å bue og heie høylytt på debattantene der oppe. De andre partiene i Sandefjord har sendt de voksne listetoppene sine.

- Debatten gikk faktisk bra. Det var et panel av godt voksne folk, og der satt jeg i hettegenser, liksom…

- Du ble liksom det «unge, friske pustet» i debatten?

- Jeg tror det. Jeg tror ikke jeg hadde turt det der nå! På den tida hadde jeg drevet en del med barneteater, skolevalgdebatt var jo mye skumlere. Fordi i teater spiller du en rolle. Det kan man jo til en viss grad gjøre i en skolevalgdebatt også, du kan bestemme deg for om du vil være den flinke og seriøse, eller den morsomme, eller…Men uansett, det er ditt navn, og du som representerer partiet ditt. Hvis du ikke er oppriktig, så blir det ikke bra. Du må gi en del av deg sjøl, sier Moe, og stryker fraværende den halvveis sovende Frimann over det lille babyhodet.

- Det er en viss porsjon forfengelighet her. Det er det der med behovet for å stå på scenen og og bli sett, og…ikke sant? En god del skoledebattanter er folk med behov for respons og tilbakemeldinger. Samtidig er det en fantastisk mulighet, da, å få snakke direkte til så mange unge mennesker om det du tror på.

Hun trekker litt på smilebåndet.

- Men jeg var skikkelig oppgitt over Sandefjords Blad etter det valget! Sandefjord er jo en blå by, og avisa var den gang ganske høyrevridd. «Godt valg for Høyre» eller noe sånt, sto det i avisa etterpå, enda det var SV som vant! Men det måtte du jo nærmest lete deg fram til i en faktaboks for å vite! Jeg husker ble utrolig kritisk til den politiske journalistikken etterpå!

 

Det er nesten en gåte hvordan Kari Anne Moe greide å bli så rød når hun tross alt vokste opp i det blå Sandefjord. Hun ble senere kjent som en av de mest radikale SU-lederne i norsk politisk historie, og SVs ungdomsparti var kraftig «venstrevridd» i hennes lederperiode, fra 1999 til 2002.

- Hvorfor jeg ble så «rød» i Sandefjord?! Godt spørsmål! Jeg tror jeg har en del å takke de to storebrødrene mine for. De var blant annet veldig opptatt av antirasisme og motstanden mot Arne Myrdal og Folkebevegelsen mot innvandring, sier Moe, som også understreker at fordelen med å ha eldre brødre også er at du da arver en kul musikksmak.

- Den eldste fikk meg til å høre på The Cure, Pink Floyd og The Clash. Jeg syns alle som likte New Kids On the Block og sånt var skikkelig dust, sier Moe, som likevel brant mest for politikken.

- Jeg kunne bli veldig, veldig opprørt over det jeg så som urettferdighet. Du husker hun Natur og Ungdom-lederen som gråt da hun tapte en sak? Akkurat det kan jeg kjenne meg igjen i. Politikk er så viktig, og da bør følelsene være så sterke som politikken fortjener, sier Moe, som nå har blitt veldig engasjert der over det sovende babyhodet. Nå har i tillegg familiens to katter begynt å kretse forsiktig rundt kjøkkenbordet.

- Det syns jeg de skal huske på, de som lever i den litt servile, profesjonelle politiske hverdagen: Politikk har store konsekvenser for oss alle. Mange ungdommer tror jo at politikk bare handler om voksne menn som er formelt kledd og opptrer i TV-debatter. Nei: Politikk handler om hverdagen vår, sier Moe, som i oppveksten også møtte mye god politisk motstand fra faren sin. Foreldrene hennes ble skilt da hun var liten, og hun og den ene broren vokste opp hos moren, en lærer som nok hellet kraftig til venstre. Den andre broren vokste opp hos faren, som visstnok nærmer seg Høyre i den økonomiske politikken, men som samtidig er en kompromissløs EU-motstander.

- Da kunne man jo tenke seg at Frp var noe for ham, men så går jo ikke det heller, for da har du innvandringspolitikken som han er imot. Så han har absolutt et problem. Ja, her er det faktisk et hull i norsk politikk som ingen har oppdaget ennå. Men hysj! Ikke si det til noen! advarer Moe.

 

Men hadde dette vært en dokumentarfilm om Kari Anne Moes liv, måtte også moren hennes få stor plass. Hun har nettopp pensjonert seg etter mange år som lærer.

- Hun har alltid hatt en voldsom entusiasme for barn. Jeg kaller henne bare «en vandrende velferdsstat»! Når hun skjønte at det ikke var så lett for noen foreldre å komme på konferansetime, gikk hun hjem til dem og snakket med dem der. Når hun var på tur med elevene sine ved sjøen, kunne hun ta en gjeng jenter med hijab til side, og si: «Jenter, nå er det ingen gutter her. Nå kan dere ta av hijaben og kjenne vinden blåse i håret!» sier Moe, som tror det er der hun har fått selvtilliten fra.

- «Det der syns jeg var en strålende idé! Det syns jeg virkelig du skal gjøre!» sa hun, nesten uansett hva jeg kom med. Hun var også veldig streng på at man måtte følge godt med i samfunnet. Radioen sto alltid på, og på bordet lå alltid Sandefjords Blad. «Kari Anne, du må vite hva som skjer rundt deg!» sa hun.

Det rådet fulgte datteren så til de grader at politikken ble hennes liv. Etter den første skolevalgdebatten i 1991, fortsatte Kari Anne Moe å klatre i SVs ungdomsparti. Så, i 1999 var det duket for den kanskje mest brutale lederkamp i SUs historie. Radikale Moe stilte til kampvotering mot den moderate Inga Marte Thorkildsen, og støttespillerne på begge sider kjempet så rått at mange av dem ikke var på talefot lenge etterpå.

 

Moe ble blant annet støttet av nåværende SV-leder Audun Lysbakken, mens Thorkildsen ble støttet av de to nåværende ministrene Heikki Holmås og Bård Vegar Solhjell. Og ikke minst: SV-ledelsen, og Kristin Halvorsen. Da Kari Anne Moe til slutt ble valgt til SU-leder med stort flertall, var visstnok Halvorsen mildt sagt ikke glad for det. SV-historiker Frank Rossavik hevder at den nyvalgte SU-lederen ble frosset ut av SV-ledelsen etterpå. Blant annet ble det slutt på at SU-lederen fikk være med på partiets sentralstyremøte.

- Det må da ha vært nifst å være i klinsj med SV-ledelsen?

Moe smiler forsiktig.

- Jo. Det var det. Det var nifst. Jeg har lært mye av det. Hvis jeg skal inngå i en partiledelse noen gang, så vet jeg hva jeg skal gjøre og ikke gjøre overfor et ungdomsparti. Det er godt å ta med seg. Nå er jeg veldig diplomatisk, ikke sant?!

- Det sies også at hvis du en gang har tapt en beinhard nominasjonskamp i et ungdomsparti, så huskes det for alltid?

- Ja. Jeg ser Inga Marte fortsatt blir spurt om det.

- Er dere fortsatt på talefot?

- Jada, vi er jo det! ler Moe, som sier hun ble rørt da hennes tre tidligere motstandere kom gående ut på Slottsplassen som nye statsråder i vinter: Heikki Holmås, Bård Vegar Solhjell og Inga Marte Thorkildsen.

- Da de kom ut der, kjente jeg at jeg fikk en sånn «heia!»-følelse. Dette er jo vår generasjon! Man kan godt ha beinharde konflikter internt, men sidestilt med de andre partiene, så er det jo solidaritet overfor ens egne.

- Er det rart å se din gamle nestleder Audun Lysbakken som leder av SV?

- Ja, og der ser man, det er nestleder man skal bli! Jeg har veldig tro på Audun.

 

Kari Anne Moe ga seg som SU-leder og ble opptatt av film i stedet. Hun følte at hun gikk litt på tomgang som politiker, og det var jo filmregissør hun ville bli. Men hun glemte aldri sine opplevelser i ungdomspolitikken. For tre år siden begynte arbeidet med å lage film om det å være en ung politiker som snart skal i sin første, store, skolevalgsdebatt. Hun tilbrakte derfor mye tid med Johannes ungdoms­parti AUF, og var på Utøya om formiddagen den 22. juli. Det gir et søkk i magen når man i filmen ser Johanne på dekk på «MS Thorbjørn», intetanende og glad på vei til leir. På det dekket sto også Kari Anne Moe, like uvitende om det fryktelige som snart skulle skje. Hun dro tilbake til Oslo noen timer før gjerningsmannen kom til øya.

Etter 22. juli 2011 dukket helt nye etiske problemstillinger opp. Skulle hun intervjue Johanne, som så vidt overlevde Utøya? Og kunne hun vise de glade bildene av de ungdommene som døde? Hun satte seg sammen med de pårørende, og viste dem bildene.

- De timene sammen med de sørgende foreldrene var vonde, og ga meg en livserfaring jeg gjerne skulle vært foruten, men til slutt følte jeg meg trygg på at jeg kunne vise bildene på kinolerretet, sier Moe, som i filmen også skildrer de andre tre ungdomspolitikernes tid etter 22. juli. Den gråtende Sana fra SU på minnestund på skolen sin. Den fortvilede FpU-eren Henrik på møte etter at det ble kjent at massemorderen fra Utøya hadde vært medlem av FpU. Den sørgende Unge Høyre-gutten Haakon i rosetoget på Rådhusplassen.

- Jeg var kanskje aller mest positivt overraska over FpU. Som gammel ungdomspolitiker hadde jeg jo mine fordommer. Og jeg har blitt veldig glad i AUF. Det var jeg ikke da jeg var SU-leder! sier Moe, og forteller om sin strategi da hun var SU-leder: Legge vekk «lillesøstermentaliteten», og gå rett i strupen på AUF-erne i debattene. Men hun husker godt at daværende AUF-leder Anniken Huitfeldt nærmest vasket gulvet med henne i en debatt, mens hun vant over daværende AUF-leder Trond Giske.

Og ikke bare det: Det var på hans hjemmebane, på Giskes gamle skole i Trondheim.

- Jeg er visst veldig stolt av det der, for jeg forteller den historien litt for ofte. «Kom igjen, Kari Anne!», sier folk. «Det der er jo mange år siden».