Eugenie er 40 år. Neste år er hun tvunget til å pensjonere seg

– Don’t fuck this up, freser koreografen til Eugenie. Den 26 år gamle danseren sitter bak scenen og tøyer. Om en halvtime går sceneteppe opp for kveldens forestilling: premieren av Tornerose. Eugenie danser Brødrene Grimms sovende skjønnhet. Koreografens ord er det første og siste han sier til henne etter å ha ignorert stjernedanseren i flere dager.

Året er 2005. Skilnand danser sin første hovedrolle med Nasjonalballetten - en sjanse dansere drømmer om å kapre gjennom karrieren. Prestisje og muligheter for å tre inn i den etterlengtede solist-stillingen følger med. Men Eugenie er i ferd med å erfare at respekt ikke nødvendigvis følger med karrierens mest etterlengtede aspekt.

– Selvfølgelig fucket jeg det opp, forteller hun.

I juni 2020 står Eugenie Skilnand (40) på hovedscenen i Bjørvika for siste gang. Etter 22 år pensjoneres Operaens eneste norske tåspiss-solist i en alder av 41 år – som er grensen for hvor lenge dansere her i landet får holde det gående. Veien hit har vært lang. Triumfer og motbør vandrende hånd i hånd. Utallige timer balanserende i studio og på scenen. Maktmisbruk og støttende vennskap. Drømmeroller på tåspiss med brukne ben.

Selv på topp er avgrunnen aldri langt unna. Men å gjøre noe annet, har aldri vært et alternativ.

Eugenie betyr velfødt. Historien om hvordan hun gjør sin debut i verden, er dog langt fra bekymringsfri. Fire dager etter fødselen, oppdager legene en feil i det lille, bankende hjertet. Hun blir raskt satt på medisiner for å rette opp i problemet. Likevel følger flere uker med usikkerhet for om Eugenie vil klare seg. Moren og faren - som trodde hun skulle bli en han - vegrer seg for navngivingen i den turbulente tiden. Omsider erkjenner legene at det ikke kan utsettes lenger: sjansen for å måtte skrive en dødsattest er stor. Foreldrene velger Eugenie. Samme navn som moren.

• Etter over to tiår har Eugenie en lang karriere å se tilbake på. Både på godt og vondt. De neste månedene blir nå en perlesnor av siste-ganger. 

Og hun klarer seg. I årene etter vil mamma-Eugenie at datteren skal omfavne livets muligheter. Musikk, idrett og kunst.

Balletten kommer tidlig på banen. I en fjerntliggende del av nabolandet Finland. Familien flytter fra barndomshjemmet i Oslo da Eugine er tre år gammel, til landsbyen Porri, for farens jobb. Mennesker er det lite av. Og steder å tilbringe fritiden, enda færre. Men det isolerte landskapet gir rom for nye oppdagelser.

Avsondringen til tross, har den fjerntliggende landsbyen et dansestudio hvor moren sender Eugenie for å lære ballett. Fascinasjonen er langt umiddelbart åpenbar. I dansetimene trives Eugenie best sittende under pianoet med tommelen i munnen. Men så fort hun er hjemme, forvandles stuen til en scene. Et frirom for eksperimentelle piruetter og hopp.

Og det tar ikke lang tid før talentet er tydelig for alle som kan se.

Vel tilbake i hjembyen Oslo, vil fire år gamle Eugenie fortsette å snurre. Moren melder henne på audition til Ballettskolen, selv om aldersgrensen er fem år og oppover. Litt oppgitt over den unge, overambisiøse danseren, sier lærerne nølende at de får se hva hun får til.

Da Eugenie spinner i vei, flokker de gispende rundt.

– I ettertid har jeg blitt fortalt at det var et litt sånt «se her!»-øyeblikk, minnes Eugenie.

Føttene hennes har nemlig naturlig høye buer. Det kommer godt med på tåspiss. Og var synlig selv i ung alder.

– Det er det eneste jeg «fikk» naturlig. Ellers er det vi gjør med kroppen egentlig ganske unaturlig.

At en karriere i ballett sliter på kroppen, er langt fra noen hemmelighet. Men publikum som sitter i salen skal aldri se det når melkesyren river i lårene ti minutter inn i en pas des deux. Armene skal holdes like høyt, strakt og elegant når krampen setter inn. Arabesquene like stødige når feber herjer gjennom kroppen. Brukne ben pakkes inn i stramme sko med et smil plastret på ansiktet.

Ballettdansere sammenliknes ofte med idrettsutøvere. Men i skjæringspunktet mellom idrett og kunst, skal smerten aldri vises. Trolig utgjør nettopp det bruddet mellom de to, og forvandler sport til estetikk for den utenforstående øyne.

– Det skal se så lett ut at publikum føler de selv kan danse ut døren, forklarer Eugenie.

• Kramper og melkesyre skal aldri være synlig for publikum. 

Hun omfavner det harde arbeidet, tar sats og starter videregående på Statens balletthøgskole. Lærerne er strenge, men empatiske. Talentet tas godt vare på.

17 år gammel får hun årsstipend til den prestisjefulle American Ballet School i New York City. Der er skolen en helt annen enn den milde, norske tradisjonen hun kjenner.

De rigide, stereotypiske ballettmetodene lever i beste velgående da Eugenie går gjennom dørene i 1996.

– Lærerne hadde stokker de pirket borti oss med for å korrigere. Igjen og igjen. Det var ikke noe «er du sliten kan du sette deg ned». Var du sliten, så gjorde du det igjen.

Overgangen er et kultursjokk. Stortalentet fra Norge innser fort at her i New York, er hun desidert dårligst i klassen. 13, 14 og 15-åringene «danser fletta av henne». De er sterkere på tåspiss, tar flere piruetter, hopper høyere og flyter bedre.

– Det var tøft. Fra å hele tiden bli fortalt «du er så flink», til å innse at i det store, internasjonale bildet lå jeg langt etter.

Men det har også sine fordeler for Eugenie.

– Jeg lærte masse. Og siden det aldri var aktuelt å bli igjen for å skaffe jobb der, så ikke de andre jentene meg som noen trussel. Så jeg slapp trakasseringen. Jeg var ingen konkurranse for dem. 

• Ballettkarrieren sliter på kroppen. Seks av syv dager i uken tilbringes i studio med tøy og bøy. 

Intriger og konkurranse blir det flust med vel tilbake hjemme i Norge. Men i mellomtiden går det i disiplin og pliéer i det store eplet. Eugine har ikke noe stort ønske om å utforske livet uten tåspiss. Med balletstudio og soverom i samme bygg, er det dager hun ikke forlater skyskraperen de holder til i. Dessuten møter hun sin første kjæreste der,

– Og da var det jo det beste stedet i verden.

De første månedene blir Eugenie og de andre mindreårige danserne årvåkent holdt øye med om de beveger seg ut i den fremmede storbyen. Men så fort hun fyller 18 år, åpner en ny verden seg med muligheter for friheter og frivoliteter i New Yorks gater. Likevel er det dansestudioet som lokker mest.

– Jeg blir så flau når folk spør hva jeg driver med ellers. Hva hobbyene mine er. Balletten har vært alt, forklarer hun.

Snart skal Eugenie erfare at lidenskapen som er essensiell for å lykkes i et yrke med knallhard konkurranse – også er den som gjør henne sårbar.

• Harpiks gnis på både føtter og sko, før hun begir seg ut på scenen. 

Tilbake i Oslo har hun ett år igjen på Statens balletthøgskole. Derfra fyker hun gjennom nåløyet, til stilling som aspirant i Nasjonalballetten. Unge nyutdannede dansere i dag begynner som oftest i Operaens ungdomskompani, Nasjonalballetten UNG, som startet opp nytt i 2012.

– Det er fantastisk det tilbudet de unge får i dag, sukker hun.

19 år gamle Eugenie sautéer rett inn i ilden med de eldre, erfarne danserne i 1998.

Men de unge og lovende blir ikke nødvendigvis mottatt med åpne armer. 

En morgen den ferske aspiranten vandrer inn i studio for dagens første time, henger rolleliste klar i studio. En ny forestilling skal settes opp. Og Eugenies navn står på listen.

Det er langt fra noen selvfølge at de yngste og ferskeste får særegne roller så tidlig. Overrasket og salig, med bankende hjerte, setter hun seg i hjørne av studio for å varme opp. Resten av danserne flokker inn. At Eugenie blir utpekt vekker oppsikt blant de eldre. Men ikke i form av gratulasjoner.

To av de eldre danserne får øye på listen, og utbryter,

– «Hva? Nei, det må være en feil. Eugenie kan ikke få en sånn rolle enda. Vi får si ifra til ledelsen», sier Eugenie, som over tjue år etterpå minnes ordene klokkeklart. Ordene stikker hull på boblen av glede som ulmer i henne.

I de kommende årene, står ikke hendelsen igjen som den eneste milepælen skyggelagt i en glitrende karriere.

• I kulissene følger hun med på kollegaene, klar til å gjøre sin entré som Anna Karenina. 

I 2011 utnevnes Eugenie til solist: selve målet og høydepunktet i de en ballerinas karriere. Med stillingen kommer de store hovedrollene. I dag utdeles solisttillinger foran publikum i Bjørvika med pomp og prakt. Uvitende dansere hentes ut på scenen av ballettsjef Ingrid Lorentzen, før nyhetene offentliggjøres foran publikum til applaus og blomster.

Eugenies seremoni er langt mindre spektakulær. Standpunktet til den daværende ballettsjefen er å fjerne solisttitler i kompaniet. Kontrakten hennes blir signert i stillhet på et støvete kontor.

– Selv om det ikke var personlig ment, er det i ettertid litt sårt at jeg aldri fikk den annerkjennelsen foran publikum og kollegaer.

En forfremmelse. Et karrierehøydepunkt. Men utmerkelsen løfter ikke Eugenie lenger opp i ballettens hierarki.

Det erfarer hun raskt i rollen som Tornerose. Koregrafen som gir henne en iskald skulder. Så de siste ordene før sceneteppet går opp: Don't fuck this up.

Hendelsen fant sted flere år tilbake. Men likende episoder finner fortsatt sted den dag i dag.

– Vi blir til tider pratet til som om vi er små barn som har kastet maling på veggene, og får tilsvarende med kjeft, forteller Eugenie.

– Men hva skal du gjøre? Storme ut og vite at du lukker døren til en hovedrolle? Konsekvensen av å gjøre opprør, er å miste det du virkelig vil. Å fortsette å danse.

Opprydningen av ukulturen bak den hvite marmoren, beskriver hun som en pågående prosess.

– Sjefen vår, Ingrid Lorentzen, er veldig oppmerksom på det. Og samfunnet, etter «me too». Men danseverden henger etter. Dessverre.

Med «me too» mener hun ikke nødvendigvis i form av seksuell trakassering. Selv om hun har opplevd det og.

– Som klask på rumpa av instruktører. Men det er ting jeg har opplevd på byen også. Problemet her nå, er mer hvordan vi fortsatt blir degradert. Snakket ned til. Jeg er 40 år og solist. Men det er sjelden jeg føler på det. Jeg føler av og til jeg fremdeles er 18 år og like usikker.

Stjernedanseren har flere historier om hva som foregår i skyggen av de rosa tutuene. Om arbeidet og oppofrelsene som må til for å levere foran publikum. Det er historier om piruetter og smil med influensa. Brukne ben. Psykologisk maktmisbruk.

Det er historier som sjokkerer utenforstående. Som satt helt på spissen resulterer i Oscar-vinnende filmer som «Black Swan».

Så hva i alle dager gjør det hele verdt det?

• Tretti minutter før start. Sko skal preppes og føtter varmes opp.

Fredag 15.desember 2019. Klokken halv fem ankommer Eugenie sminkerommet i Operaen. Rommet lyser opp idet hun kommer inn. Sminkører flokker til. Lucas Lima, partneren under kveldens forestilling, kysser henne vennskapelig på skulderen. De males med scenesminke og snakker løst og fast om familier og hverdag - om alt annet enn kveldens begivenhet: Anna Karenina.

Balletten har de danset sammen ørten ganger de siste ukene, men denne fredagen er ikke helt det samme. I kveld danser Eugenie som Anna for siste gang. En av hennes favorittroller. 

Likevel er det ikke før hun ligger alene på scenen etter å ha kastet seg i døden som Tolsjois tragiske heltinne, da de fjortenhundre tilskuerne bryter ut i applaus, at det går opp for henne.

• Etter over tjue år, kjenner Eugenie fortsatt på sceneskrekken før hun trer ut på hovedscenen foran 1400 tilskuere.

Belønningen av tiår med slitasjer og brudd, krasse ord og tvil som følger med en karriere innenfor balletten finner Eugenie der.

Nettopp i:

– De øyeblikkene som den forestillingen, forteller hun i etterkant av den øredøvende Anna Karenina-applausen.

I de oppmuntrende kommentarene fra venner og kollegaer. Samholdet. I spotlighten på scenen. I følelsen av å prestere.

– Og prosessen. For meg handler det vel så mye om prosessen som forestillingen. Jeg har fremdeles et godt snev av sceneskrekk, så selve forestillingen kan fort bli preget av det. Men det å jobbe med rollen i studio, å utvikle karakteren, samholdet med kollegaer, er en utrolig givende tid.

– Det gjør det verdt det? 

– Ja. Definitivt. Så er det alt det andre rundt, som jeg gjerne kunne vært foruten.

• Utviklingen av karakteren starter lenge før Eugenie får på seg Annas sminke og klær, to timer før sceneteppet trekkes opp. 

Prosessen med å utvikle en karakterer, er aldri den samme. Men Eugenie er tydelig på hvilke roller hun trives best med: der det klassiske kombineres med skuespill. Som i Anna Karenina. Det er ikke nødvendigvis de mest teknisk krevende rollene, som i større grad kan handle om hvordan du ser ut - en presentasjon av deg selv som danser. Da er tankeprosessen en helt annen mens hun snurrer rundt på scenen.

– Hold føttene riktig. Magen inn. Armene høyt, ramser hun opp.

Kontrastene fra sukkerfé på vei gjennom eventyrland, til Russlands mest kontroversielle kvinneskikkelse, er store. I sistnevntes psykologiske tumulter lever hun seg inn i livet til karakteren og kommuniserer noe - kjærligheten, livet, døden - med publikum.

Da er Eugenie i sitt ess.

• På scenen sår hun belønningen av tiår med knallhardt arbeid. 

Juni 2020 står hun foran fullsatt sal på hovedscenen for siste gang. Månedene før er en perlesnor av siste-ganger. Nå er Anna Karenina over. Clara i Nøtteknekkeren står for tur. Siste forestilling blir Romeo og Julie. Så stilner applausen. Lyset slukkes.

Hva skjer så?

• Tillit mellom kolleger er essensielt for å få kjemien mellom karakteren til å fungere. 

Det er ingen tom leilighet som venter henne når musikken stopper. Tiden i Bjørvikas skipsformede stolthet, er langt fra det eneste Eugenie har kultivert de siste årene. Ved siden av en spektakulær karriere - hvor et fåtall av de som tar sats lander på begge beina - har hun bygget et liv. Dét er ingen selvfølge. At dansere skaffer seg kjærester og ektefeller innad i kompaniet er ikke uvanlig.

Å finne kjærligheten i verden utenfor er nemlig ikke like enkelt.

– Folk har et veldig glamorøst inntrykk av yrket. Når gutter får høre at du er ballerina, kan de få litt stjerner i øynene og spør om du kan gå i spagaten, forteller Eugenie, dels lattermild, dels oppgitt.

– Så innser de at vi jobber hele tiden og nesten aldri har tid til å møtes og alltid er slitne. Da mister de fort interessen.

Den store kjærligheten finner hun likevel utenfor Operaens mangekantede vegger - innenfor dataens fire kanter. I søken etter en kombisykkel, legger hun ut nettannonse for å høre om noen har en til salgs. Etter flere måneder tar en annen kombisykler kontakt. Kjenner Eugenie til et sykkelverksted for den kuriøse sykkelarten? Det gjør hun. Med digital brevutveksling fortsetter de å holde kontakten. Etter flere måneder møtes de over kaffe.

Dagen etter gjør Eugenie det slutt med sin daværende kjæreste.

– Det var kjærlighet ved første blikk, sier Eugenie med et smil, før hun skjærer en liten grimase over klisjéen. Men klisjéer fungerer av en grunn, og passer når hun beskriver møtet med Erik.

Spol ni år fremover: Nå er de gift. Utradisjonelt nok var det han som tok hennes etternavn. Bryllupet fant sted mens Eugenie gikk gjennom en av to svangerskapspermisjoner.

Beslutningen om å få barn tas ikke lett på for noen. Men for ballerinaer kan det bety slutten på karrieren. Etter tiår med beinhard trening er det ikke gitt at kroppen klarer det. Og om det går, er det langt fra sikkert om muskler og vev makter å trenes opp igjen til karrieren de har ofret så mangt for.

Men Eugenie klarte det. I dag har paret to barn. Og datteren har sterke formeninger om hva moren skal bruke tiden på når tåspissene snart legges på hylla.

– Hun mener jeg burde jobbe i bokbutikk, ler Eugenie.

– Kanskje det er det jeg skal gjøre. Jobbe deltid i bokbutikk.

Med dagens videregående ballettlinje på Kunsthøgskolen i Oslo, får dansere generell studiekompetanse ved siden av dansestudier.

Da Eugenie gikk på Statens Balletthøgskole, var ikke det et alternativ.

• Det er vel så mange nedturer som oppturer å se tilbake på, når Eugenie nærmer seg slutten av karrieren. Men å gjøre noe annet, har aldri vært aktuelt. 

Usikkerheten som følger med veien hun den gang tok, må Eugenie ta stilling til om seks måneder når tiden er inne for å finne ut hva hun skal gjøre med resten av livet sitt.

Så langt har hun ingen planer. Men det er vanskelig å se for mørkt på slutten.

– Jeg kjørte på da jeg var 16 år gammel, og snudde livet til alt annet med stjerner i øynene. Jeg kan ikke angre på det. Se alt jeg har fått ut av det, sier hun, mens hun tenker tilbake på karrieren som nærmer seg veis ende. En karriere som er så kort - men samtidig så inderlig lang.

Eugenie Skilnand 

• Født 18.april 1979 i Oslo.
• Startet å danse tre år gammel. Fortsatte siden hos Kirsti Skullerud på Kolsås, Operaens Ballettskolen, Statens Balletthøgskole og School of American Ballet i New York.
• Begynte i Nasjonalballetten i 1998 som aspirant, fikk fast jobb i 2000.
• Ble utnevnt som solist i 2011
• Har blant annet danset: Manon, Giselle, Julie i Romea og Julie, Carmen, Thea Elvstad i Hedda Gabler, Tatjana i Onegin

Fem favoritter

Musikk: Radioen

Film: «Charlie og sjokoladefabrikken» og Harry Potter

Bok: «Anna Karenina»

Mat: Sushi og sjokolade

Sted: Operaen