Det er ingen sammenheng mellom å ha lite penger og det å skape stor kunst, mener Steffen Kverneland.

Et muncheliv

2013 ble et jubelår for Steffen Kverneland. Munch-festen tok så av at tegneren ikke rakk å feire sin egen 50-årsdag.

- Munch ville nok enten likt boka eller banket meg opp. Han gikk jo ikke av veien for et slagsmål.

Steffen Kverneland (50) gliser over ølen på Teddy‘s. Munch-året er i ferd med å ebbe ut, men den anerkjente tegneren og illustratøren har fortsatt mye å feire. Tegneseriebiografien om Munch, som kom ut i år, fikk glitrende kritikker. Nylig ble Kverneland belønnet med Brageprisen i kategorien sakprosa. Så vant han Pondusprisen. Og nå hagler superlativene også i utlandet.

- Året har vært som en drøm. Vanligvis får jeg et par anmeldelser og så blir det stille etter et par uker. Men med denne boka har det bare eskalert. Jeg har ikke hatt tid til å feire min egen 50-årsdag en gang.

Kverneland bruker ofte en brautende og forfyllet utgave av seg selv som fortellerstemme i sine tegneseriebøker. Originalen på Teddy‘s framstår langt mindre utagerende. Ikke beskjeden, men langt fra brautende.

Det tok ham sju år å ferdigstille boka som er full av karikaturer og rekonstruksjoner av Munchs verker. Historiene fortelles med Munchs egne ord. Kverneland kan ikke fordra biografer som føler seg fram til en sannhet om en historisk person. Han går rett til kildene. I «Munch» rangler Kverneland og vennen Lars Fiske rundt som to gonzo-journalister på jakt etter den virkelige Munch. Målet med boka var å nyansere det forslitte bildet av Munch som en lidende mann som bare var omgitt av død og elendighet.

- Jo mer jeg leste, jo mer interessant og tredimensjonal ble han. Han var så mye mer enn et lidende ikon. Han hadde det gøy òg. Munch var en mann med humor og selvtillit. Når jeg skjønte det, ble det lettere å identifisere seg med ham.

- Tror du dere ville gått godt i lag?

- Jeg tror ikke det hadde gått så bra i lengden. Både Munch og Strindberg hadde enormt store egoer og var veldig dominerende. Munch var kjent for å bare snakke om seg selv, om hvor genial han var. Han ville nok syntes at jeg var gørrkjedelig. Og jeg ville nok blitt lei av å høre på ham. Ha ha.

- Men du kjenner deg igjen i Munch?

- Jeg kjenner meg igjen i den monomane arbeidsnarkomanien, at han var så glad i sitt eget arbeid at han dreit i om han tjente penger.

Kverneland, som lenge har vært regnet som en av Norges fremste tegnere, forteller at han aldri har hatt noe som ligner på en normal årslønn. 2013 er unntaket.

- Jeg har alltid tjent lite. Det har ligget på et minimum. Men jeg bruker veldig lite, så det har ikke plaget meg. Jeg skjønte veldig tidlig at jeg måtte velge om jeg ville kjøpe ting eller om jeg ville kjøpe fri tid til å jobbe. For meg er tid penger, men på en omvendt måte.

Han vil gjerne avlive det han mener er en myte en gang for alle: Det er ingen sammenheng mellom å ha lite penger og det å skape stor kunst.

- Når jeg virkelig slet økonomisk var det lammende for kreativiteten. Jeg kunne få en slags panikk. «Hvordan i all verden skal jeg klare meg?». Alle tankene gikk rett ned i den tomme lommeboka. Det var vanskelig å sove. Og så er det ydmykende å låne penger av venner og familie.

Kverneland har tidligere engasjert seg i å bedre levekårene for kunstnere.

- I Norge er det greit å putte veldig mye penger i sport og næringsliv. Rederne og industrien blir sponset med milliarder. Men hvis det blir gitt et skarve stipend til en billedkunstner - da lever kunstneren fett med sugerør ned i statskassa. Da syr man puter under armene på talentløse tullebukker. Jeg er litt lei av den holdningen.

Steffen Kverneland er en selvlært kunstner.

- Jeg kommer ikke fra noe kunstnerhjem. Men min onkel, Karl A. Østensjø, var avistegner og maler. For meg var han et forbilde. En raus, intelligent og morsom mann. Han lærte meg at jeg måtte jobbe med de vanskelige tingene og så med en gang hvis jeg forsøkte å ta snarveier. Det er så lett å lure seg selv til å ta minste motstands vei.

Han ble tidlig introdusert for Munch, som han fikk høre var den største tegneren Norge har hatt.

- Jeg likte noen av bildene, andre syntes jeg var veldig dårlige. Jeg var jo idiot - sånn som barn ofte er. Jeg følte at jeg kunne lage bedre tegninger enn Munch fordi jeg brukte flere detaljer. Jeg var tjukk i hodet. Ha ha.

Kverneland forteller at han var litt rampete som barn, men også veldig veloppdragen.

- Jeg fikk kjeft på skolen fordi jeg pratet for mye, men jeg var aldri en mobber eller drittsekk. Jeg tror ikke jeg er traumatisert på noen måte. Det var en fin oppvekst.

På ungdomsskolen begynte han å kjede livet av seg.

- Skolen er som en slags fangeleir - veldig human, da. Men det er jo en tvangssituasjon. Med alle leksene ble også fritiden invadert. Jeg har nok alltid likt å bestemme over mitt eget liv. Der er jeg nok litt ekstrem.

Kverneland var tidlig fast bestemt på å bli kunstner. Han gikk grundig til verks og malte seg gjennom hele kunsthistorien. Etter endt skolegang dro han til Bergen for å studere filosofi.

- Det var for å ha noe å falle tilbake på. Jeg ville ha noe matnyttig hvis det ikke gikk med tegningen. Så livsfjern var jeg. Ha ha.

Han ga seg etter to uker. Undervisningsopplegget i filosofien ble litt for «autoritært».

- Shopenhauer og Nietzsche var kult. Men så var det alle de andre. Jeg ville hjem og tegne.

Avsmaken for autoriteter fikk en ny omdreining da han ble innkalt til militærtjeneste. Kverneland ville verken lære seg «å drepe andre 18-åringer» eller gå i fengsel. Så da ble det siviltjeneste.

- Vi måtte gå førskole på en gammel landssvikerleir som lå midt utpå en prærie i det mest værharde strøket i Midt-Norge. Det var helt meningsløst.

Verre ble det da han ble plassert hos Redd Barna.

- Sjefen var en autoritær idiot. Nå høres jeg sikkert bortskjemt ut. Redd Barna er en flott organisasjon, og jeg hadde masse kolleger jeg kom godt overens med, men sjefen var ikke god.

Kverneland kunne ikke si opp så han endte med å gå til psykolog for å få avsluttet arbeidsforholdet.

- Du er helt rettsløs som sivilarbeider. Jeg måtte komme meg ut av hans klør og framstilte meg selv som gal, farlig og psykotisk. Da tok de meg ut av Redd Barna.

- Jeg ble plassert på en ny arbeidsplass uten at noen ble advart. Det syntes jeg var skummelt. Hvis jeg ikke hadde juksa, kunne de jo fått en livsfarlig psykopat.

I «Munch» skriver Kverneland at arbeidet med boka nesten har vært som å lage en slags stedfortredende selvbiografi. «Familien te Munch daua jo som fluer rundt han, og det gjorde min o‘. Det e bara meg igjen nå, så det e‘ klart eg identifisere meg litt.»

- Jeg var 18 år da faren min døde. Det var selvmord. Jeg unner ingen å få det i familien. Det kom som et sjokk. Broren min gikk på flyskole i USA da det skjedde. Så moren min og jeg ble sittende og trøste hverandre. Tenåringsopposisjonen forsvant fullstendig. Vi ble enige om at dette skulle vi klare.

Kverneland tar en slurk øl.

- Jeg har boka til Trude Lorentzen hjemme. Jeg beundrer henne for å ha gått dypt inn i det, men jeg har ikke orket å lese den ennå. Det er … det er litt for touchy.

- Hvordan reagerte du da det skjedde?

- Hvis du er tenåring og en av foreldrene plutselig tar selvmord, er du nødt til å få skyldfølelse. Tenåringer er urimelige og setter sin ære i å fornærme foreldrene. Jeg var ikke verdens verste. Men det er masse episoder jeg angrer på. Plutselig ser du alt i relieff. Jeg begynte å tenke på om jeg var årsaken til at han var ulykkelig. Jeg var jo selvfølgelig ikke det. Men jeg tror alle i den nærmeste familien vil føle på det. Nei, det var ikke noe kjekt. Anbefales ikke. Unngå selvmord i familien.

- Har alle dødsfallene preget kunsten din?

- Ikke før i det siste. Det preger Munch-boka i de delene der han skildrer døden. Den delen var anstrengende å lage. Det var som å rive av skorpene på gamle sår. Samtidig var det en styrke. Jeg skjønte hva han snakket om. Jeg kjente igjen sorgen og angeren.

Når Kverneland tegnet den unge Munch, så han for seg broren Tore. Storebroren døde av aids i 2000.

- Han presenterte det på en grotesk måte ... det var sikkert et forsøk på å sukre pillen. Men det ble helt makabert. Han sa: «Jeg har én god og én dårlig nyhet. Den gode er at jeg ikke har lungebetennelse. Den dårlige er at jeg har aids.»

Kverneland ler, før han legger til:

- Jeg skal love deg at det ikke var morsomt da han sa det. Uff!

Han forteller om morens bunnløse sorg etter brorens død.

- Hun døde av kreft for ti år siden. Jeg tror dødsfallet hang sammen med den enorme sorgen etter Tore. Å miste et barn er nok noe av det som slår hardest. Jeg tror på placeboeffekten av å være i mental balanse. Men det er bare min personlige overtro.

- Kunne jeg få ...? Kverneland peker på det tomme ølglasset. Litt etter reiser han seg.

- Blir du med ut og tar en sigg? Kan ikke bare drikke. Må røyke litt også. Jeg vet det ikke er sunt. Men det gir meg en livsnytelsesfølelse. Jeg tror det er farlig å ikke unne seg noe.

Kverneland har aldri lagt skjul på at han liker å drikke. Når han jobber fram nye ideer og konsepter med vennen og samarbeidspartneren, Lars Fiske, «marineres samtalene med alkohol, entusiasme, humor og svinekjøtt.»

- Jeg synes det er fint å drikke. Makes me feel good. Det er gøy. Det er fint å være edru også - det er ikke det. Jeg drikker ikke når jeg tegner. Drikking og tegning må ikke blandes.

- Med Munch gikk det jo helt over styr i en periode. Du har ikke kjent på at det er blitt for mye drikking?

- Jeg har ikke hatt delirium ennå. Jeg har litt å gå på. Og det er ikke sånn at jeg fester hele tida.

- Hva liker du å gjøre når du ikke tegner eller fester, da?

- Jeg ser mye på TV. HBO. DVD-bokser. Det synes jeg er stas. Jeg likte veldig godt «Deadwood» og «The Wire». Jeg kan også anbefale «Big love». Den handler om mormoner og flergifte. Det høres helt fryktelig ut. Jeg er jo ateist så det holder og kan ikke fordra kristendommen. Men den serien er jævlig bra.

- Hvorfor kan du ikke fordra kristendommen?

- Den er så autoritær. Og så mener jeg at kristendommen er direkte årsak til at broren min var inne i skapet nesten hele livet, sannsynligvis drevet av selvforakt injisert av det kristne moralsynet.

KrF-erne Valgerd Svarstad Haugland og Kjell Magne Bondevik fikk ofte gjennomgå da Kverneland lagde sine «amputasjoner» i Dagbladet. En gang plasserte han Bondevik i seng med Carl I. Hagen. En annen gang måtte den tidligere KrF-lederen høre på historiker Nils Johan Ringdals gjennomgang av prostitusjonens historie.

- Det er noe sånn livsbeneiende over moralsynet i kristendommen. Hvis du nyter livet, så synder du. Det er noe veldig usunt og usympatisk over hele greia. Og hva raker det dem hvem andre går til sengs med? Det er ikke deres business.

- Jeg synes det er et håpløst konsept at du skal ha en sånn unnskyld at jeg er til-holdning til det livet du lever og så skal du få det så kjekt etter at du er død. Det er å lure folk til ikke å leve livet fullt ut. Waste your life - det er budskapet sånn jeg leser det.

- Hvor står du politisk?

- Hjertet mitt ligger i anarkismen, i det antiautoritære. Men jeg har ikke noen tro på det intellektuelt sett, så jeg har vaklet mellom SV og Ap. Men da Audun Lysbakken kom inn, da orket jeg ikke mer SV. Han er fæl, ass. Han fokuserer konsekvent på feil ting. De eneste han ser er seg selv og sine venner. Den unge middelklassen, par med barn. De som har det vondt i Norge, driter han tynt i. Jeg håper du leser dette, Lysbakken: Du ødela SV for meg!

- Jeg er også veldig skuffet over at Frp har sluppet inn i varmen. De er litt i slekt med KrF. De vil også gjerne forskjellsbehandle folk. Bondevik snakket om at det var greit å være homofil så lenge du ikke praktiserte det. Frp gjør det samme, men har andre målgrupper. De vil ha egne lover for utsatte grupper. Det er helt på trynet. Drittsekkstil.

Kverneland er ferdig med å ta for seg politikere i avisspaltene.

- Jeg ble lei av å være sur og sinna hele tida. Det er så mange kommentatorer og satirikere som kan ta seg av det der. Jeg vil heller jobbe med det som interesserer meg i stedet for det jeg avskyr. Det gjør meg mer harmonisk.

Steffen Kverneland bor på Ensjø i Oslo sammen med kona Liv. Her har han sitt atelier. Kverneland kan isolere seg ukevis når han har flow. I slike perioder får han dekket sitt sosiale behov på Facebook.

- Facebook er et fint sted å være hvis man trenger et puff eller klapp på skulderen. Folk er veldig sjenerøse der. Det er en sånn sympatisk tone som jeg trives med.

På kveldene kan han sitte og stirre på bildene han har laget.

- Jo mer slit det har vært med et bilde, jo større blir euforien når jeg får det til. Da kan jeg bryte ut: «Satan, den satt!»

Kverneland forteller at han tar hyppige pauser når han tegner. Da setter han seg på balkongen - røyker og glor, mens ideene flimrer i hodet.

- Røykingen er sentral for min kreative prosess. Kona mi sier jeg blir innadvendt i blikket når jeg ser på de indre tegningene i hodet.

Når kona kommer hjem fra jobb, er arbeidsdagen som regel over.

- Det er ikke hennes skyld at jeg mister konsentrasjonen når hun er hjemme. Jeg klarer bare ikke å jobbe når det er folk i huset. Jeg har prøvd kontorfellesskap, men da gikk jeg bare rundt og plaget andre.

- Hvor møtte du kona di?

- På Cacadou, selvfølgelig (brun pub i Torggata, journ.anm.). Vi hadde felles venner og endte ved samme bord. Vi hadde samme humor, gjorde grimaser og tulla fælt. Det gjør vi fremdeles. Jeg setter pris på blandingen av alvorsprat og tullball.

- Og så er hun veldig smart. Jeg sier ikke det fordi hun er kona mi. Skal jeg ha en dame må hun ha hjerne. Jeg orker ikke nek. Humor og hjerne. Det er essensielt.

Kverneland har brukt hele året på Munch. Han har reist i inn- og utland. Holdt foredrag. Signert bøker. I 2014 skal han tilbake til tegnebrettet og «munkecella».

- Kan du toppe dette året?

- Nei. For meg er dette once in a lifetime. Alt jeg gjør fra nå av vil bli veid mot Munch - og funnet for lett.

jens.marius.saether@dagsavisen.no

 

5 favoritter

Musikk: Kraftwerk, Stravinsky og Tom Waits.

Film: «Bladerunner» og «A Clockwork Orange».

Bok: Chris Ware: «Jimmy Corrigan, the Smartest Kid on Earth» og Rolf E. Stenersen: «Nærbilde av et geni».

Mat: Selvkokt krabbe, eventuelt hummer.

Sted: Dr. Kneipp og Teddy’s.