En politimann på Utøya

Geir Oustorp (48) er i dag leder for forebyggende enhet i Sør-Øst politidistrikt, GDE Buskerud.

I 2011 var Oustorp teamleder i Søndre Buskerud politidistrikt, og han var en av de første politibetjentene som kom seg ut til Utøya etter at beredskapstroppen hadde rykket ut.

Vi møtes en julidag, nesten ni år etter terrorangrepene i Oslo og på Utøya. Solen skinner, og det kan virke som om sommeren har kommet tilbake – men likevel velger vi å gå inn på kafeen i Drammen, fremfor å sitte ute.

Vi finner en sitteplass i et hjørne, og Oustorp legger politihatten på bordet.

– Vi har jo hørt og lest mye om hvordan politiet håndterte terrorangrepet på Utøya. Men det handler jo mest om politiet som enhet. Men hva med hvordan politibetjenter som var på Utøya opplevde det – som individer?

– Ja. Nei, det skal vi få tid til å snakke litt om, svarer Oustorp mens han nikker.

– Så. Hva skjer egentlig på innsiden av et menneske som blir møtt med en så ekstrem hendelse?

– Vi gikk av båten og rett inn i en krigsfilm. Det lå mange personer i vannkanten og i vannet, og alle var skutt og alle var døde. Det er klart det var fælt, sier Geir Oustorp.

Oustorp forteller at det også føltes som om han var med i en film selv da han kom fram til Utøya. At han så seg selv, som i en film, utenfra.

– Det var ikke jeg som var der, på en måte.

Les også: Astrid W. E. Hoem overlevde Utøya: – Jeg tror det påvirker AUF og Ap mye mer enn man er klar over (+)

Han sjekket om det var noen av ungdommene som levde, mens kollegaen sikret området ved å holde utkikk etter gjerningspersonen- eller personene. I filmen om seg selv så han at han fant ut at alle ungdommene på stedet var skutt og drept. Og at han dro de drepte som lå i vannet opp på land, slik at de ikke skulle flyte av gårde. Kollegaen som spurte: «Går det bra?». Han selv som svarte: «Alle er døde. Alle er døde!».

– På dette tidspunktet gikk jeg i jobb-modus, eller «kamp-modus» på en måte. Litt sånn «nå skjer det». Man går ut av seg selv, og man gjør bare jobben – og jobben er å redde liv, det er alltid prioritet nummer én.

Oustorp kom fram til fastlandet ved Utøya sammen med to gode kolleger fra politiet i Drammen, kort tid etter at beredskapstroppen hadde dratt ut til øya. Han så ambulanser og ungdommer som hadde svømt i land – kalde, redde og blodige. Han begynte å skjønne omfanget av situasjonen.

Les også: Hatet og håpet

De tre kollegene fra Drammen fikk beskjed om å dra til en brygge. Så gikk de om bord i en sivil båt.

– Jeg og én av kollegene som dro ut i den båten har hengt sammen som erteris helt siden vi begynte å jobbe i politiet sammen. Vi står hverandre nært, og jeg stoler på ham – jeg er fadder til barna hans, så det sier jo litt. Så det at vi var i samme båt denne dagen, det var bare skjebnen, det. Jeg var veldig trygg og rolig på vei ut til Utøya.

Oustorp er også rolig når han forteller. Han lener hodet på håndbaken, og ser litt betenkt ut når han beskriver hendelsene på Utøya. Politiuniformen hans er autoritær, men samtalen har et mer sivilt og personlig preg.

Foto: Helle Svanevik

«Drammensgjengen», som Oustorp kaller dem, hadde fått beskjed om å møte opp ved brygga på Utøya med båten. På vei ut ble de derimot oppmerksomme på et område langs øya hvor det var flere personer ved vannkanten. Da bestemte de seg for heller å dra rett dit. Politimennene kom seg i land på øya, og båtføreren kjørte av sted. Omtrent samtidig ble Anders Behring Breivik pågrepet av beredskapstroppen, men for alt «drammensgjengen» visste, var ikke faren over. Det var vanskelig å få kontakt med dem som allerede var på øya på sambandet.

– Hvordan holder man seg rolig i en situasjon som den dere møtte på Utøya? Og den «kamp-modusen», som du kalte det, hvordan fungerer den?

– Det var nok veldig forskjellig fra person til person. Jeg hadde nok en fordel der, for jeg hadde første uke tilbake på jobb etter å ha hatt ferie i tre uker. Det tror jeg betydde litt, for det å ha overskudd, det er viktig. Jeg var ferdig ladet og klar. Det var nok verre for dem som ikke hadde hatt ferie. Det er stressende å jobbe om sommeren, med lite folk og mye å gjøre. Man rykker ut fra et oppdrag til det neste. Da kan begeret fort renne over når ekstreme ting skjer, forklarer Oustorp og fortsetter:

– Og dette med «kamp-modus», her tror jeg at jeg har en fordel i og med at jeg er håndballspiller. Det handler om å kunne fokusere på jobben du gjør, takle prestasjonspress, og å stenge alt av «hva hvis» og «tenk om» ute. Det blir som når man skal ta et straffekast eller spille en viktig kamp, man må klare å stå i det. Begynner man å tenke «dette klarer jeg ikke», så går det ofte galt.

Les også: Tidligere kaptein i Forsvaret mener deler av politiet mangler «combat mindset» (+)

Oustorp forteller at han før Utøya også har håndtert det han beskriver som «fæle» situasjoner gjennom sin politikarriere. Allerede i løpet av sitt første år som politibetjent, kun 25 år gammel, måtte han rykke ut alene til bomben som sprengte MC-gjengen Bandidos’ hovedkvarter i Konnerudgata i Drammen sentrum den 4. juni 1997.

– Her fikk jeg også denne krigsfilm-følelsen. Og så skulle jeg stå der og dirigere ambulanse- og brannpersonell, som var på plass før meg. For alt jeg visste, kunne det smelle igjen. Det er mulig jeg fremsto som rolig på utsiden, men det var jeg ikke på innsiden – man kan fort få skjelven i slike situasjoner.

Bandidos-bomben er blant de «sterke sakene» Oustorp mener har gitt ham en form for erfaring som hjalp ham med å holde hodet kaldt på Utøya. Etter at han hadde slått fast at ingen av ungdommene «drammensgjengen» først fant var i live, begynte de å gå mot det opprinnelige oppmøtestedet. Flere døde ungdommer. En gutt med hvit t-skjorte – full av blod – som kommer løpende mot dem i panikk.

– «Hjelp, de har skutt broren min!», ropte han, tydelig i sjokk. Vi ante jo først ikke om det var en gjerningsmann som løp mot oss. Men vi tok ham med oss til det stedet vi skulle møte de andre.

Da de omsider kom fram til oppmøtestedet, fikk de vite at én person var pågrepet, men visste ikke om det var flere eller ikke. Oustorp og alle kollegene fra Drammen fikk da beskjed om å søke gjennom øya fra én side – sammen med noen fra beredskapstroppen.

– Her også fikk jeg denne trygghetsfølelsen. Jeg var sammen med folk jeg kjente og stolte på. Og jeg var helt ladet og klar – jeg slapp meg ikke ned i det hele tatt.

Les også: Sterk markering av 22. juli – ni år etter

– Da du var i denne modusen – kom du over noen situasjoner som ga inntrykk du ikke klarte å skyve helt bort?

– Ja, undervisningsbygget, det var ...

Oustorp tar en pause.

– Undervisningsbygget var ikke noe særlig. Det var så mange døde der inne, på toalettene og overalt. De lå bare oppå hverandre. Det var tøft, og det kjenner jeg fortsatt.

Politiet måtte inn i undervisningsbygget to ganger i løpet av de tretten timene Oustorp var på Utøya. Sammen med flere andre som også hadde vært der inne, kom Oustorp fram til at kun de som allerede hadde besøkt undervisningsbygget skulle gå inn dit igjen.

– Det var best sånn. At ikke flere enn nødvendig måtte utsettes for det synet, og de følelsene. Selv om det er klart at alle som var der opplevde mye fælt, og ikke bare ved å se mye fælt.

Oustorp forteller om da de kom til fjellhyllene. Det regnet, det var glatt og sleipt, og de fant flere ungdommer som hadde gjemt seg der. Og det var ti-tolv meter ned.

– Vi måtte jo hjelpe de som hadde gjemt seg der. Flere av oss holdt på å skli og falle ned selv.

Alle de overlevende de fant ble en del av rekka til Oustorp og kollegene. De gikk tilbake mot teltplassen, ungdommene ble tatt hånd om, og politibetjentene fikk høre at det sannsynligvis kun var én gjerningsmann.

– Så fikk vi oss litt å spise, og vi roet oss litt ned. Da begynte tankene virkelig å gå, og det begynte å gå opp for meg – hva var det jeg hadde vært med på nå?

Kvelden kom sammen med mørket. Og de ringende mobiltelefonene lyste opp øya. Det sto «Mamma» eller «Pappa» på displayene.

– Det å gå forbi alle disse telefonene som ringte, å ikke kunne ta dem, og det å vite at det var stor sannsynlighet for at mammaene og pappaene som ringte aldri ville få snakke med barna sine igjen ...

Oustorp tar en ny pause.

– Jeg husker spesielt et par stykker som var skutt, og som lå der, døde med telefonen i hånden. Displayene lyste opp med «Mamma» eller «Pappa» når telefonene deres ringte. Det sitter igjen.

Les også: Har vi glemt det vi lærte av 22. juli?

– Hvordan bearbeider man noe slikt?

– Nei, si det. Jeg mener selv at det har gått bra med meg. Jeg fikk hjelpen jeg trengte, og det har gått fint etterpå. Jeg vet om flere fra politiet som var på Utøya, som ikke direkte har slitt i etterkant, men som har hatt det tøffere enn meg.

Geir Oustorp forteller at telefonen hans ringte utpå kvelden da han fortsatt var på Utøya. Det som så skjedde, skulle også bidra til at bearbeidelsen av inntrykkene på Utøya skulle gå litt lettere.

Da Oustorp og kollegene tok den første gjennomsøkningsrunden på Utøya, hørte han noe i skogen – ikke så langt fra teltplassen. Han gikk mot lyden og fant ei jente som hadde gjemt seg. Telefonen hennes var blitt ødelagt av regnet, og hun spurte Oustorp om hun ikke kunne få låne hans. Hun måtte finne broren sin, som også var på øya. Han tok ikke telefonen. Heller ikke faren hennes.

– Så fikk jeg telefonen tilbake og tok henne med til teltplassen hvor vi hadde samlet de andre ungdommene vi hadde funnet, og tenkte ikke noe mer over det der og da.

Kort tid senere finner Oustorp en gutt inne i et av teltene. Han var skutt i hodet og hardt skadet – men han var fortsatt i live.

– Da ble det mye armer og bein. Vi måtte få ham ned til vannet og inn til land så fort som mulig. Vi fikk bandasjert hodet hans og fant en presenning vi brukte som båre for å få ham ned til vannet.

Vel fremme ved vannet, nærmet en brannbåt seg. Denne skulle frakte den skadde gutten til fastlandet. Samtidig var også en sivil båt på vei, som skulle ta med seg ungdommene som hadde vært samlet ved teltplassen.

– Disse ungdommene kom da ned til samme sted ved vannet hvor vi fikk gutten over i brannbåten, og det skulle vise seg at søsteren hans var jenta jeg fant i skogen. Hun kjente igjen broren sin der nede ved vannet.

Det var altså faren til disse søsknene som ringte Geir Oustorp – han hadde jo et ubesvart anrop fra da datteren hadde prøvd å ringe ham fra Oustorps telefon Utøya.

– Jeg fortalte ham at datteren hans hadde lånt telefonen min, og at hun var dratt i land.

Les også: Fortsatt farlig tankegods

Tilfeldighetene skulle ha det til at foreldrene fra Bardufoss rakk det siste flyet til Oslo denne dagen. De rakk også fram til sykehuset før sønnen deres døde av skuddskaden.

– Han klarte seg ikke. Men foreldrene fikk tatt farvel før han døde dagen etter. Så denne ene forskjellen jeg gjorde – den har hjulpet meg mye.

Denne historien er kjent fra før, blant annet fra Drammens Tidende. Jenta heter Hanne, og hun skrev et leserbrev ett år etter angrepet som ble publisert i VG. Der skriver hun om hvordan Oustorp reddet henne da han fant henne på Utøya. Oustorp har fremdeles kontakt med Hanne og familien hennes.

Det er blitt lørdag morgen på Utøya, og det skulle gås manngard. Oustorp og kollegene prøvde å telle antall døde. Det var kaotisk.

– Det tok jo lang tid før vi kom fram til riktig antall døde. Det var veldig uoversiktlig.

Etter manngarden fikk Geir Oustorp dra fra øya sammen med resten av «drammensgjengen». De ble hentet av en båt, og kjørte sammen mot Drammen igjen.

– Tilbake på politihuset ble vi møtt av politisjefen. Vi pratet om det som hadde skjedd, og han spurte om det var noe vi trengte. Så fikk vi dra hjem.

Les også: Neste sommer

Oustorp kom hjem til familien sin. Det var stille og rolig, han fikk seg noe å spise – og han sovnet.

– Jeg var helt utslitt, så jeg bare sov. Men det er klart, da jeg våknet igjen, da kom alt tilbake med en gang. Det var som en film som snurret og gikk.

– Ble du på noen måte forberedt mentalt på å møte ekstreme situasjoner under politiutdanningen din?

– Nei. Ikke utover at jeg studerte psykologi i ett år før jeg begynte på Politihøgskolen. Men det var noe jeg valgte selv, da jeg tenkte det var greit å lære litt om hva som skjer inne i hodene våre. Men jeg fikk den oppfølgingen jeg trengte etter Utøya, som også hjalp meg med å bearbeide alt sammen. Det var et veldig fint og profesjonelt opplegg.

Foto: Mina Ræge

Igjen trekker Oustorp fram håndballen som en mental fordel. Han forklarer at han mener den mentale treningen i idretten har utstyrt ham med et tankesett det lønner seg å ha som politi.

– Det blir jo ikke helt det samme som situasjoner man kan møte i politiet, men folk som har drevet med idrett er nok mer mentalt forberedt og bedre rustet til å takle vanskelige situasjoner enn andre. Både når det skjer, og i etterkant.

Oustorp legger også til at politiet alltid har vært «veldig greie med ham», som har latt ham bruke tid på håndballen ved siden av politijobben. Han spilte 91 kamper for herrelandslaget i håndball fra 1992–2004, og begynte å jobbe som trener etter at han la opp som spiller – blant annet for Glassverket IF, Larvik HK og U-19 landslaget.

– Kort tid etter Utøya fikk jeg også dra og jobbe med håndballen. Treningene skulle starte opp igjen. Det tror jeg var lurt av meg – å få litt avstand fra det ved å gjøre noe annet. Jeg vet om flere som bare fortsatte å jobbe mye gjennom sommeren, og det gjorde det nok litt vanskeligere for dem mentalt.

– Hva tenker du om all kritikken som ble rettet mot politiet etter 22. juli?

– Mye av den var berettiget, og det at ikke kommunikasjonen fungerte optimalt, det merket vi også. Dette viser jo også at politiet må være bedre forberedt på at det kan skje ekstreme hendelser, selv om vi bor i et fredelig land, sier Oustorp og tilføyer:

– For min egen del, så vet jeg hva jeg gjorde. Jeg gjorde så godt jeg kunne, vi kjørte alt vi kunne – vi ville bare komme oss ut til den øya. Så det er vanskelig å ta all kritikken til seg. Jeg vet hva jeg sto i, og jeg vet hvor glad denne ene familien er for at jeg hjalp dem. Det er det jeg har tatt med meg videre.

Les også: Støre: Høyreekstrem terror kan skje igjen

Fem favoritter:

Musikk: Supertramp, Toto, Duran Duran, Coldplay, Peter Gabriel.

Film: «Miami Vice».

Bok: Krim. Jo Nesbø og Kepler, og mer svensk krim.

Mat: Alt av meksikansk.

Sted: Sandefjord.

Fakta om Geir Oustourp

• Født 3. juni 1972.
• Fra Sandefjord.
• Fullført årsstudium i psykologi på universitet og utdannet ved Politihøgskolen.
• Spilt 91 kamper for herrelandslaget i håndball mellom 1992 og 2004.
• Vært håndballtrener for Byåsen HE, Glassverket IF, Larvik HK og nå for Norge U19.
• Startet politikarrieren med praksisplass i Drammen.
• Har i politiet jobbet med forebyggende, vært etterforsker, leder for et vaktlag, U05, og er nå gått tilbake til forebyggende som leder for forebyggende enhet i Sør-Øst politidistrikt, Geografisk Driftsenhet Buskerud.
• Bosatt på Konnerud i Drammen med kone og to barn.