En ganske snill mann

- Skal vi lage noe spetakkel til å begynne med?

Tor Erling Staff henvender seg til fotografen på kontoret sitt i Oslo.

- Hvor mye tid har du satt av til oss?

- Jeg har ikke sommerferie, så dere kan godt bli her noen uker.

Det har lenge vært stille rundt Norges mest profilerte toppadvokat, og mange har nok trodd at han for lengst hadde pensjonert seg. Men så dukket Staff plutselig opp i romleiren på Årvoll iført en knallrød jakke og et gravalvorlig ansiktsuttrykk midt i en klynge av romfolk.

- Jeg er ikke en som forsvinner i mengden, nei. Min tilstedeværelse var en oppmuntring til romfolket.

Staff smiler sukkersøtt, spøker og ler. Kroppen har krympet, men klærne er som før.

- Hvorfor bestemte du deg for å bli romfolkets advokat?

- Det var fordi jeg ble spurt om det. Jeg løper ikke rundt og spør folk om de vil ha hjelp.

Samme kveld som Vanessa Quintavalle, «den gode grunneieren» og Bjønnulv Evenrud i foreningen Folk er folk tok kontakt med Staff, skrev han klage på vedtak om stenging av romleiren.

- Romfolket er de mest forhatte i landet i dag. Skulle man ikke være takknemlig for å få en mulighet til å bistå dem, da, spør han retorisk.

Oppstyret rundt leiren var langt verre enn Staff hadde forestilt seg.

- Da jeg gikk i leiren var naboene ... de var så ... de var faktisk ...

Staff stotrer.

- Jeg har aldri opplevd tilsvarende holdninger. Og jeg er forbauset over to ting: Det første er hvilke ord de bruker. Det andre er at de vil framstille seg slik de gjorde. Det er nesten uforståelig. Jeg trodde nesten ikke det var mulig å uttale seg så hatefullt.

På blogger og nettsteder ble romfolket kalt brunsnegler, rotter, og undermennesker. Naboene sendte raketter mot leiren og varslet at de ville gå til søksmål om den ikke ble stengt.

- Etter 22. juli skulle vi være et inkluderende samfunn. Det ble jo skrevet og skreket i stykker i en sak som dette her.

Staff har forsvart drapsmenn, pedofile, voldtektsforbrytere, nynazister - alle tenkelige forbrytere.

- Jeg er jo vant til å bli skjelt ut. Men på Årvoll var det som om hatet kom rett fra sjelen. Det var et annet hat enn hva jeg har opplevd tidligere.

- Hva sa de til deg?

- Det var ingen som sa noe. De skrek.

Staff vil ikke si hva de skrek. For han har «på en måte forståelse for at naboene ønsker enklere forhold i nabolaget.»

- Men at de ikke klarer å moderere seg! Det handler rett og slett om å forstå menneskeverd. Vi opptrer som om vi er bedre mennesker og har rett til å se ned på andre, fordi vi bor i Norge, fordi vi er hvite, og fordi vi er blitt så velstående.

Han hever røsten, men klarer ikke å holde volumet oppe lenge.

- Naboskapet hadde imidlertid også representanter som handlet med godhet. Det veier jo meget opp.

- Unnskyld, snakker jeg for fort nå? Du skriver og skriver. Får du bare med deg halve setninger blir det bare mer spennende, humrer han.

Staff underholder oss som en bestefar som har fått barnebarna på besøk. Ansiktet lyser opp når han får reaksjoner på utspillene sine. Når vi ikke klarer å tyde hva han sier, men likevel nikker og smiler, gjennomskuer han oss. Da hever Staff stemmen.

Noen ganger forstår vi ikke vi hva han mumler, andre ganger hører ikke han hva vi sier. Det må være frustrerende for en mann som er vant til å være kjapp i replikken og rappkjeftet.

- Hvordan ble du tatt imot i leiren?

- Hva sier du?

- Hvordan ble du tatt imot i leiren?

- Mandagskvelden var det mørkt. Jeg skulle se gjennom en del papirer som det var aktuelt å sette seg inn i. Romfolket var hjelpsomme og startet bilen, satte på lys slik at jeg kunne se og var hyggelige og alle hilste. Det var åpenbart at jeg var svært velkommen. Det var ikke noe skrik og skrål.

Staffs oppdrag varte bare i fem dager.

- Tirsdag ble vedtaket om at de måtte flytte på seg opphevet. Onsdag var en gledens dag på mange måter. Da var biskop Kvarme der og det var sang og glede, og vi danset. På torsdag kom den andre grunneieren, Hæhre, innom og da var det ikke sol og glede lenger. Han ville ha alle ut i løpet av fredagen.

- Visste de hvem du var?

- Om jeg kjente dem igjen?

- Nei, visste romfolket hvem du var?

- Nei da, hvorfor skulle de vite det? De som fikk meg opp til leiren hadde vel fortalt romfolket hvem jeg er og beroliget dem.

Staff ler. Så begynner han å snakke om politiet.

- Men du ser jo nå hva politidirektoratet foreslår. Nå skal de straffbelegge tigging. Og gjett hvem de har i tankene? Det er ikke gutta eller ungdommen på Plata eller hvor de måtte være. Det er bare én gruppe mennesker de har i tankene, og det er romfolket. Det er et meget, meget dårlig signal å sende ut fra den nye politidirektøren Mæland.

- Siv Jensen ville jo ...

- Hun burde jo blitt deportert! Det kan du godt skrive.

Staff smiler tilfreds over utbruddet sitt.

Tor Erling Staff fyller 80 år om sju måneder. Men bortsett fra den grøtete stemmen og dårlig hørsel, er det ingenting ved ham som avslører hans egentlige alder.

I over 50 år har Staff provosert folk med sine kontroversielle utspill om seksuell lavalder, narkotika, pedofili, porno og prostitusjon. Da Staff var forsvarer i Lommemannsaken uttalte han: «At unge gutter tukler litt i en voksens lomme er da ikke skadelig. Jeg er klar over at det er straffbart og at det er «gæernt», men reelt sett er ikke dette alvorlige forhold.»

- Nei, det er ikke noe jeg angrer på, sier han om dette og andre utspill.

- Jeg sitter ikke og tenker at i 1814 skulle jeg sagt det og det. Jeg har i liten grad latt meg påvirke av slike typer ting. Og det er et godt tegn. Det å se framover hele tida.

- Hvordan vil du bli husket?

- Nei, hvor lenge blir man husket, da? Et kvart år eller noe sånt noe. Noen mener vel at alt jeg har sagt er krenkende, at jeg kanskje i perioder har ødelagt tilværelsen for folk. Andre har en annen oppfatning av en del ting. Jeg har ikke tenkt på det. For å si det enkelt: Det er ikke min greie.

Staff bruker media og media bruker Staff heter et kapittel i en biografi om ham.

- Og det har bare vært hyggelig, det.

- Bare hyggelig?

- Ja, og det er fordi jeg ikke har brydd meg om de tingene som er blitt skrevet.

Det har vært stortingsrepresentanter som har ønsket ta fra ham advokatbevillingen. Det har også vært folk som har startet underskriftskampanjer mot ham. Ut fra alt han har fått slengt etter seg, skulle man nesten tro at Staff så fram til å trekke seg tilbake. Men pensjonisttilværelsen har han ikke «luktet på ennå».

- Jeg er litt i tvil om jeg kommer til å pensjonere meg. I den grad jeg har et valg og er frisk, så har jeg det veldig bra der jeg er.

- Du har ikke tenkt å gi deg?

- Nei, men jeg regner med at andre her i huset har tenkt det, sier han og ler.

- Jeg er glad i mennesker og liker at det skjer noe hele tida.

- Blir du ikke sliten?

- Nei, jeg gjør egentlig ikke det. Jeg blir stimulert og får guts av å arbeide. Det høres vel ut som en trussel.

Kollegaer i advokatstanden mener Staff fremdeles har autoritet og at han ikke er svekket, sin høye alder til tross.

- Jeg er søren meg ikke plaget av manglende autoritet for å bruke det ordet.

Men Staff har begynt å bli veldig forsiktig med hvilke oppdrag han tar.

- Nei, jeg må jo ta alderen i betraktning. Noen oppdrag passer jeg til, noen passer jeg ikke til og noen bør jeg av andre grunner ikke ta. Jeg bruker lengre tid på ting og tar i større grad hensyn. Det høres så dårlig ut, men sånn er det.

- Hensyn?

- Det er kanskje ikke det riktige ordet, men jeg tror jeg tar mer hensyn fordi jeg er blitt litt eldre. Og hva jeg mener med hensyn er å tenke to ganger.

Der han før brukte 60 sekunder, bruker han nå 120.

- Tidligere var jeg alltid i retten. Nå er jeg mest på kontoret. Jeg må sikre det jeg gjør på en helt annen måte.

- Hvordan er det å tilbringe så mye tid på kontoret?

- Nei, det går helt greit. Det er naturlig for meg. Jeg har ikke noe savn etter å være meget i retten. Det er verre å bli kastet ut og være ubrukelig når du er 45, enn å bli kastet ut når du er så gammel som meg. Men i dag har vel mange endret oppfatning om hvor lenge man kan stå i arbeidslivet og funnet ut at gamle mennesker kan bidra med et eller annet.

Staff ser strengt på oss.

- Det er ikke noe å smile av, det!

Staff har tidligere uttalt at han ville takket Gud om han fikk oppdraget å forsvare østerrikske Josef Fritzl, som sperret datteren sin inne i en kjeller i 24 år og fikk sju barn med henne. Når vi spør Staff om han kunne forsvart Breivik blir han ettertenksom:

- Jeg måtte ha tatt min alder i betraktning.

Staff snakker veldig mye om alderen sin under intervjuet. På sine eldre dager har han også begynt å legge merke til det vakre rundt seg.

- Jeg har merket at jeg har mye mer sans for det vakre i naturen. Og Oslo er blitt en strålende, vakker og fin by, da.

- Savner du ditt gamle deg?

- Jeg har jo han inni meg. Jeg er glad han har overlevd.

- Er du redd for å dø?

- I dag kjenner jeg ikke angst for å dø. Men jeg vet jo ikke hva jeg kommer til å føle i framtida. Jeg var mye mer opptatt av den type eksistensielle spørsmål da jeg var 12-25 år. Det var veldig, veldig, mye viktigere da, og det hører jo den alderen til.

- Tror du på Gud?

- Jeg er et religiøst menneske. Jeg tror på en Gud, eller på noe. Men det er fordi jeg ikke bare kan tro på Helsedirektoratet. Man har et valg mellom to trosmuligheter, enten å tro på en Gud, en høyere makt, eller noe utenfor det jordiske, eller ikke tro på noe annet enn at det har vært en bitte, bitte, bitte liten celle eller noe som har utviklet seg. Men ingen har klart å fortelle oss hvor denne cellen kommer fra.

- Har du alltid vært religiøs?

- Nei, jeg har jo vært utmeldt av statskirken. Men det er jo noe helt annet.

- Det virker som du synes det religiøse er en privatsak?

- Nei, altså, du spurte, jeg svarte. Ellers hadde jeg bare svart: Hold nå bare kjeften på deg for faen.

Når fotografen spør Staff om det er en sak han husker spesielt godt i løpet av sin lange karriere, blir han taus. Staff tenker seg lenge om, før han svarer:

- Henki Hauge Karlsen var den første som sto fram i den norske offentligheten og fortalte at han var HIV-smittet. Som følge av sin åpenhet, mistet Karlsen jobben. Vi kjørte sak mot arbeidsgiveren og fikk medhold i Høyesterett. For en advokat er det særlig viktig å ha en sak der hysteriet råder.

Da Staff inngikk partnerskap med en 15 år yngre mann i 2005, skapte det oppsikt.

- Det ble litt leven, men nå er vi i 2012. Og jeg har hatt familie tidligere. En strålende hustru og to sønner.

Den ene sønnen jobber i Staffs advokatfirma. Den andre sønnen er vaktmester.

- Kan jeg spørre hvem mannen din er?

- Ja, men du får ikke svar, for han vil ikke gi svar.

Staff har også barnebarn.

- Jeg er en slett farfar. Men det har nok noe å gjøre med at jeg ikke bor med dem. Jeg er en som dukker opp nå og da. Jeg tror ikke barnebarna har vondt av at jeg ikke er hos dem oftere. Kanskje elsker de meg tvert imot for det. Sånn har jeg også vært overfor mine barn. Men jeg tenker jo på barna og barnebarna og følger med.

- Er du lykkelig?

- Jeg synes det er et kjempevanskelig spørsmål. Jeg får stadig det spørsmålet. Jeg er ikke ulykkelig hvis jeg tenker på hvordan verden egentlig er. Jeg er veldig, veldig fornøyd, veldig, veldig tilfreds. Det høres vulgært ut, men jeg føler jeg fortsatt har et godt liv.

Vi har hørt at han er ekstremt forfengelig. Da Staff skulle kjøpe nye briller, lånte han med seg 30 par og satte seg i en fotoboks. Den romslige jeansen, rutete skjorten og de komfortable skoene gir imidlertid inntrykk av en mann som ikke er spesielt forfengelig.

Fotografen knipser. Staff tar av seg brillene og gnir seg i ansiktet.

- Men hvordan ser jeg ut da, spør han og slår ut med armene.

- Jeg synes du ser ganske bra ut, jeg, svarer fotografen.

Staff knytter nevene og utbryter:

- Ganske bra? Nå slår jeg deg ned snart!

maryam.tahir@dagsavisen.no