En enkel gartner fra Fremskrittspartiet

Det er en tidlig morgen i en enebolig i Hokksund, Buskerud. Det er en helt vanlig hverdag, antakelig tidlig på 90-tallet. Nede på kjøkkenet står en mann og smører frokost og matpakker til ungeflokken sin, som snart skal på skolen.

Det tar jo sin tid, for det blir en del brødskiver å smøre. Det går gjerne med nesten to hele brød disse tidlige morgenstundene, pluss ukjente mengder pålegg. For denne faren i Hokksund har 14 barn under sitt tak. Sju gutter og sju jenter. Likevel husker 14-barnspappaen alltid hva hver eneste en av dem liker på matpakken. Alle får det de helst vil ha.

Det er i alle fall slik barn nummer fem, Jon Engen-Helgheim, husker det.

– Da jeg gikk ut og sa at jeg er en av dem som velger å gi pengestøtte til Resett, sa jeg til en journalist, på fleip, noe sånt som: «Jeg har jo abonnert på verre ting før, som for eksempel Dagsavisen!», forteller Jon Engen-Helgheim og smiler godmodig.

– Det var en fleip fra min side, legger han for sikkerhets skyld til.

– Jeg mener jo ikke at noen er så ille. Når jeg syns mediene går over streken, er det gjerne hvis sakene er veldig spissa. Og nå, som det har vært så mye støy rundt Frp, mener jeg at enkelte kommentatorer skriver ting som forvrenger eller er feilaktige. Men mitt inntrykk er at den jevne journalist gjør sitt beste for å få fram det som er ment. Og noen ganger blir sitatene forbedret av journalister. Det skal jeg ærlig innrømme, sier Helgheim, igjen med et lite smil.

Les også: Ute av regjering - Fremskrittspartiet åpner for å skrote Viken

Foreløpig er altså stemningen god her inne på Jon Helgheims bitte lille kontor i Frps fløy på Stortinget. Helgheim selv virker både blid og avslappet, selv om han er midt i det kanskje største dramaet i hele Frps historie, som altså endte med at partiet trakk seg ut av Solberg-regjeringen. Helgheim har tydeligvis heller ikke noe spesielt imot en journalist fra det «knallrøde, pressestøttede sosialistreiret Dagsavisen» (for å holde oss til sjargongen i Resetts kommentarfelt). I stedet sier han hyggelige ting om journalister og byr høflig på kaffe.

Han er kortklipt, pent kledd i dress og fortsatt litt gutteaktig i oppsynet, selv om han nå er en 38 år gammel tobarnsfar og stortingsrepresentant. Han er kjent som Frps innvandringspolitiske talsmann, og har de siste ukene vært en sentral debattfigur i Frps håndtering av regjeringsdramaet om IS-kvinnen og hennes to barn. Eller «terroristen», som Helgheim velger å kalle henne, selv om hun ennå bare er siktet i saken. «Hva IS-kvinnen måtte føle over å bli kalt terrorist, eller hva mediene ønsker at vi skal kalle kvinnen, bryr meg midt på ryggen», sa Helgheim til Aftenposten nylig. Men han bryr seg i alle fall nok om selve saken til at han syns den var verdt å ofre regjeringsdeltakelsen for.

– Etter det som har skjedd var dette eneste riktige å gjøre, mener Helgheim.

– Vi ble overkjørt av de tre andre partiene som tok en svært kontroversiell beslutning på tynt grunnlag og som vi var svært uenig i. Slik kan man ikke gjøre i et samarbeid. Når de andre velger å hente et IS-medlem til Norge, selv om det syke barnet kunne fått hjelp uten at mor ble med, så har de andre gjort en svært dårlig avgjørelse, mener Helgheim.

– Slik situasjonen utviklet seg var det lite håp om at vi kunne sitte videre i denne regjeringen. Gjennomslagene ble oppspist og nedprioritert. Hadde det vært på det rene at det ikke var praktisk mulig å hjelpe barnet uten å hente mor, så ville muligens saken stilt seg annerledes for noen, men barnet kunne fått hjelp og regjeringen lot seg presse av et kynisk IS-medlem. Vi forhandler ikke med terrorister eller folk tilknyttet terrororganisasjoner.

Les også: Vil ha unnskyldning av Erna Solberg for uttalelser om moral

Helgheim pleier ikke å legge fingrene imellom når han uttaler seg offentlig. Da den folkekjære, aldrende eks-biskopen Gunnar Stålsett like før jul sto i fare for å havne i fengsel fordi vaskehjelpen hans ikke hadde papirene i orden, var Helgheim klar i Dagbladet: Stålsett var kanskje en hedersmann, men: «Det må være likhet for loven, enten man er biskop eller lensmann». Han har vært i klinsj med forskere om både klima og innvandring, og synes Sylvi Listhaugs gamle favorittuttrykk «godhetstyrann» er et «veldig godt ord».

– Noen har bestemt seg for at vi er harde og kalde, og belærer oss om hva som er godhet. Sverige er jo det ultimate eksemplet på hva godhetstyranni kan føre til. Det er det de selvutnevnte «varme» som har fått styre, og nå har det blitt et kaldt samfunn med kriminalitet, bomber og granater, drap og henrettelser. Hadde jeg vært svensk, er det ikke tvil om at Sverigedemokraterna hadde vært det eneste partiet jeg kunne stemt på, sier Helgheim, som også har omtalt Den norske kirke som «en interesseorganisasjon for sosialistisk politikk» (noe han for øvrig sa i Dagsavisen Fremtiden). Dette siste skjedde mens han fortsatt var lokalpolitiker i hjembyen Drammen, noe han var helt fram til det nye bystyret i Drammen kom til makten høsten 2019, etter valget.

Først etter at han ble valgt inn på stortinget, høsten 2017, ble Jon Helgheim heltidspolitiker. Like etter valget ble han innvandringspolitisk talsmann for Frp, og siden har han vært svært så aktiv i Dagsnytt Atten, i TV-debatter og i sosiale medier.

– Du har bastante meninger, og blir lagt merke til på grunn av det?

– Ja, jeg har bastante meninger, som du sier, men det betyr ikke at jeg ikke undersøker hva jeg snakker om. Det gjør jeg. Alle tar feil innimellom, det har jeg også helt sikkert gjort, og det kommer jeg helt sikkert til å gjøre igjen. Men det forundrer meg om høy utdanning skal ha alt å si, sier Helgheim, som selv har grunnskolen som høyeste utdanning. Etter skolen ble han anleggsgartner, og senere selger og driftssjef i et renholds- og kantinebyrå som etter hvert ble landsdekkende.

– For hvordan kan det da være så lett for meg å sette fast en professor, jeg som bare har 9-årig grunnskole? Professorer kan også ta feil, og altfor ofte sier de ting som er politisk motivert. Jeg ser stadig de med høy utdanning bruke Twitter til å mobbe og latterliggjøre folk med lav utdanning på en sofistikert måte. De er en elite som ser ned på andre mennesker, mener Helgheim, og legger til:

– Jeg bruker mye tid på å sjekke hva jeg snakker om. Derfor tar jeg ikke alltid forbehold når jeg uttaler meg. Debatten blir kjedelig om du ikke kan si ting i klartekst.

Helgheim tror kanskje at han lærte å stå opp for egne meninger nettopp fordi han vokste opp i en så stor familie. Foreldrene hans tilhørte Brunstad Christian Church (BCC), bedre kjent som Smiths venner, et kristent trossamfunn kjent for store barneflokker. Som barn nummer 5 i en ungeflokk på 14 måtte du lære å bruke stemmen din for å høres.

– Du måtte kunne hevde deg, samtidig som du måtte tolerere andre, sier Helgheim, som også mener han lærte å tilpasse seg mange ulike typer mennesker, og å forhandle seg fram til enighet.

– Hvordan var det egentlig å vokse opp i en så stor familie?

– Jeg vet jo ikke om noe annet, så for meg var det normalt. Men det var jo aldri et kjedelig øyeblikk! Jeg husker det kunne være litt kaos om morgenen, med unger som fløy rundt og lette etter en sokk eller en støvel. Men hver eneste morgen så jeg ryggen til pappa som satt der på kjøkkenet og smurte matpakker til alle sammen. I alle år! Jeg sliter med å smøre matpakker til to unger sjøl, så jeg skjønner nesten ikke hvordan de to klarte alt sammen så bra. Vi var jo ikke 14 englebarn. Vi var 14 energiske, aktive og bestemte barn, sier Helgheim, som forteller om glade familiesommerferier på kristencamp i Stokke i Vestfold, der Oslofjord Convention Center har sitt store konferansesenter i dag. Men da Helgheim vokste opp, var det bare snakk om en liten campingplass ved sjøen. Fortsatt syns han Norge er verdens beste sommerland. Han kjeder seg fort på stranda i Syden, og vil heller dra ut med familien i sin egen seilbåt, gjerne langs norskekysten. På tross av en oppvekst som innlandsgutt i Hokksund, fant han som 21-åring ut at han skulle kjøpe en gammel snekke. Han og den like lite båtvante broren seilte den fra Oslo til Drammen. De brukte 40 timer, for mye uforutsett skjedde visst underveis. I dag har både han og broren hver sin seilbåt.

Konferansesenteret i Stokke har ellers vært i hardt vær i det siste, etter at Håndballforbundet til slutt sa de ikke ville bruke Oslofjord Arena i Stokke til kamper på grunn av deres tilknytning til BCC, som har et konservativt syn på homofili. Helgheim, som allerede som 14-åring skjønte at han ikke var noen religiøs type, sier at han ikke kan svare på vegne av BCC, ettersom han ikke er en del av den menigheten i dag.

– Jeg har ikke noe med hvem folk er kjæreste med. Folk må få gjøre akkurat som de vil, sier han.

– Hva med homofile som gifter seg og skaffer seg barn?

Han ser plutselig litt uforstående ut. Forbauset.

– Det er vel lov nå, er det ikke det? Jeg har ingen problemer med det.

Det han hadde problemer med i oppveksten, var at søstrene hans måtte gå med skjørt og fletter. De skilte seg ut fra de andre jentene på skolen, noe Helgheim syns var ille. I dag har han selvsagt like bastante meninger om muslimske småjenter som bruker hijab. Når små jenter går med religiøse plagg, mener han det alltid er et resultat av kontrollerende, religiøse voksne. Selv syns han det var «litt kjipt» at han ikke fikk sett de TV-seriene kameratene hans så på. Familien hadde ikke TV.

– Men nå tenker jeg at det bare var bra vi ikke hadde TV. Vi fant jo på så mye annet i stedet! Vi kjedet oss aldri. Vi bygde hytter, skrudde på sykler og mopeder og holdt på, og en gang lagde jeg en fallskjerm og hoppa ned fra taket. Det gikk ikke så bra! Men jeg lærte jo mye av det.

Les også: Vraket i Viken, skjermet i Drammen (DA+)

– Hva lærte du da?

– At det er veldig vanskelig å lage en fallskjerm! ler Helgheim, som føler at han hadde en super barndom. Jo, han innser at det var strenge forhold i Smiths venner, men mener bestemt at hans foreldre verken var fordømmende eller veldig kontrollerende.

– Det er nok fordi vi barna alltid kom først for dem. De ofra alt for oss, satte alltid oss foran alt annet, og da jeg som 14-åring skjønte at et religiøst liv ikke var noe for meg, var det ikke sånn at foreldrene mine frøs meg ut eller noe slikt. Vi diskuterte det, men de hindra meg ikke i noe, lot meg velge sjøl. Vi har et veldig nært forhold i dag, og mye har endret seg også i menigheten, sier Helgheim, som forteller om feiringen av morens 60-årsdag i fjor høst. De måtte leie et helt hyttetun i fjellet, og var rundt 40 stykker. Kanskje ikke så mange for en 60-årsdag, men dette var altså bare hans aller nærmeste familie: Kone, barn, foreldre, søsken med ektefeller, og deres barn. Han har også fortsatt to besteforeldre i live.

– Jeg ser dem ikke så ofte nå for tida, men så har de jo også veeeldig mange barnebarn, da, sier Helgheim og flirer litt.

Faren hans jobbet som lærer, mens moren var hjemmeværende med de 14 barna. Ingen av foreldrene var engasjerte i partipolitikk, men den store familien likte å diskutere rundt middagsbordet. Da det nærmet seg folkeavstemningen om EU i 1994 ble temperaturen om mulig enda høyere rundt bordet. Selv om, viste det seg, at av de barna som var store nok til å forstå og bry seg, så var de alle mot EU.

– Alle var helt enige, for en gangs skyld! Så for oss var nei-dronninga Anne Enger Lahnstein (Sp) den store helten, mens vi syns Gro (Ap) var helt ute å kjøre, sier Helgheim, som på dette tidspunktet gikk på ungdomsskolen.

– Jeg tenkte ikke så mye på partipolitikk, det var personene og EU-saken som var viktig. Men det var nok der det starta, interessen min for politikk. Ja, Anne Enger Lahnstein, hun var god!

På ungdomsskolen i Hokksund var han med på diskusjonene om det nynazistiske miljøet som var aktivt i området på den tida. Antirasisme og innvandringsspørsmål lå i tida på 90-tallet, og Helgheim var veldig opptatt av å bekjempe nynazisme. Han hørte de andre elevene snakke om en viss Carl I. Hagen fra Frp, og likte ikke det han hørte.

– Det hørtes så ille ut, det de sa om Carl. De sa han var rasist, og jeg var veldig skeptisk. Men broren min var allerede blitt Frp-er. Han satte meg ned i en sofa hjemme, forklarte hva han og Frp sto for, og sa at jeg måtte sjekke sjøl hva jeg mente, sier Helgheim. Han begynte å lese partiprogrammer, og fant ut at han «alltid» var mest enig med Frp. I alle spørsmål.

– Selv når jeg gjorde meg opp en mening sjøl først, og etterpå sjekka hva Frp mente, så var jeg alltid enig med Frp, sier han.

Les også: «Færre vil reise og flere vil komme, hvis vi belønner ulovlig opphold»

I 2003 meldte han seg inn i Fremskrittspartiet, men aktiv ble han ikke før i 2007, først i Drammen Frp. Siden var han med på å starte opp Buskerud FpU. Da hadde han for lengst truffet hun som i dag er kona hans, Vilde, og i 2004 fikk de sitt første barn, en gutt. Fire år seinere kom ei jente. Vilde og barna var i Oslo da bomben smalt den juliettermiddagen i 2011, mens Helgheim var hjemme i Drammen. Han hadde nettopp forsikret seg om at alt var ok med dem, da en partikamerat ringte. Han fortalte at han var bekymret for kjæresten sin, som var på sommerleir på Utøya. «Hun sier det er noen som skyter der», sa han. De bestemte seg for å kjøre dit, men havna i den lange bilkøen som oppsto ved Tyrifjorden. De stoppet på veien, og Helgheim møtte tilfeldigvis på moren til en klassekamerat av sønnen. Hun hadde en datter på Utøya, fortalte hun. Hun ble med i bilen. Sammen kom de til pårørendesenteret på Sundvolden.

– Der så jeg mange foreldre og ungdommer, blant annet en gjeng fra Buskerud, som jeg kjente igjen fra politikken. Flere av dem hadde et så alvorlig, tungt drag over ansiktet, og jeg fikk en helt grusom følelse. Jeg skjønte plutselig: «Her må det ha gått mange menneskeliv». Da noen av ungdommene fikk øye på moren jeg hadde med, snudde de seg vekk og brast i gråt.

Nå blir Helgheim plutselig veldig stille her inne på kontoret, han svelger, og blir sittende taus en stund mens han samler seg.

– Hun mistet datteren sin.

Senere fikk Helgheim vite at en han kjente i bystyret i Drammen også hadde mistet datteren sin. Han ble også rystet da han forsto at den politimannen som ble skutt aller først på Utøya, Trond Berntsen, var den samme politimannen som han kjente fra barndommen i Hokksund. Det var nemlig Berntsen som «jaget» ham og brødrene når de kjørte ulovlig på moped eller fant på andre streker.

– Vi hadde et hat-elsk-forhold til ham, og vi hadde en del, eh, med ham å gjøre! Men han var snill og real og vi hadde dyp respekt for ham. Etter at vi ble voksne og broren min skulle gifte seg, ba vi Berntsen stille opp på en «rekonstruksjonsvideo» av all galskapen vi fant på. Han kom bort med en gang, smiler Helgheim.

Han var i tre begravelser etter Utøya.

– Jeg fikk ikke reist i Berntsens begravelse, fordi det var flere begravelser samtidig. Det syns jeg var litt tungt.

I mars 2018, sju år senere, da daværende justisminister Sylvi Listhaug hadde lagt ut sin nå så kjente Facebook-post: «Ap mener terroristenes rettigheter er viktigere enn nasjonens sikkerhet», fikk Helgheim nærmest sjokk da Utøya ble et tema i debatten. Posten som av mange ble tolket som en lefling med farlige konspirasjonsteorier mot Ap, ble lagt ut samme dag som en film om Utøya hadde premiere. AUF-erne reagerte særlig sterkt. Helgheim skjønte at nå var det bare å gi seg.

– Når ungdommen som var på Utøya reagerte sånn, var det bare å stoppe. Ungdommen lytter jeg til. De har vært gjennom mye, og jeg vil aldri bevisst legge noen ekstra belastninger på deres skuldre, sier Helgheim.

Han hadde selv brukt denne Facebook-formuleringen først, på Dagsrevyen dagen før Listhaug la ut posten. Listhaugs rådgiver Espen Teigen siterte ham ordrett. Historien kjenner vi: Listhaug måtte gå som justisminister.

– Jeg ante ikke at det kom til å skje, at Utøya skulle bli dratt inn. Men utspillet var selvsagt ikke ment slik. Det er litt som det har vært nå, i saken om IS-kvinnen: Frp setter alltid sikkerhet høyest. De andre partiene er selvsagt også opptatt av sikkerhet, men de gjør litt andre vurderinger. De sa selv at de satte humanitære hensyn foran sikkerhet. Det gjør ikke vi. Du trenger ikke være rakettforsker for å forstå at når du henter en terrorist til landet, da øker terrorfaren.

Les også: «Menneskerettighetene er svært viktige for meg og Frp»

Mandag denne uka: Denne gangen var det ikke bare Listhaug som måtte ut av regjeringen. Hun fikk følge av seks Frp-statsråder til. En æra som mektig regjeringsparti er over. Samtidig har opposisjonspartiet Frp begynt å stige på meningsmålingene. Helgheim hevder at han gleder seg til å bli opposisjonspolitiker. Det har han egentlig aldri vært før, verken lokalt eller på riksplan.

– Jeg ser fram til å vise hva som er Frps primærpolitikk, sier Helgheim, som ennå ikke vet om han fortsetter som innvandringspolitisk talsmann. Seks statsråder skal tilbake til Stortinget, og kabalen er ennå ikke lagt. Men at han har likt denne rollen, er tydelig. Han syns fortsatt det er surrealistisk å stå der som rikspolitiker foran masse TV-kameraer og fotoapparater, noe som har skjedd ofte i det siste.

– Når jeg skal inn i et sentralstyremøte, for eksempel, så står plutselig hele Norges pressekorps der og sender direkte og alt mulig. Da oppstår en spontan pressekonferanse der journalistene nærmest krangler om å få stille spørsmål. Når det er sånn, da kjenner jeg at jeg må smile på innsiden. For jeg hadde jo aldri forestilt meg at jeg skulle havne i en sånn situasjon! Jeg er jo ganske enkel anleggsgartner, egentlig, som sverga på at jeg aldri skulle havne på et kontor.

Fem favoritter

Musikk: Min største favoritt er Roger Waters fra Pink Floyd.

Film: Ser ikke så mye film. Men jeg likte TV-serien «Exit».

Bok: Leser mye fagbøker, men liker biografier og krigshistorie. Som liten: Davy Crockett!

Mat: Jeg er glad i å lage og spise mat. Særlig italiensk pizza og tapas.

Sted: I båten min på sjøen. Eller i skog og mark med ungene.

---

Jon Engen-Helgheim

• Født 21. august 1981. Oppvokst i Mjøndalen og Hokksund med foreldre og 13 søsken. Foreldrene hans var tilknyttet trossamfunnet Brunstad Christian Church (BCC), eller Smiths venner.
• I dag er Helgheim bosatt både i Drammen og i pendlerleilighet i Oslo med ektefelle og to barn på 15 og 11 år.
• Bakgrunn som anleggsgartner og driftssjef i et renholdsfirma.
• Sentral i lokalpolitikken i Buskerud siden 2007. Vara og siden fast i Drammen bystyre i 10 år, en periode varaordfører. Leder for Buskerud FpU 2009-2011, politisk nestleder for Buskerud Frp 2014–2016.
• Valgt inn på Stortinget for i 2017. Innvandringspolitisk talsmann.
• Sentral i saken om IS-kvinnen, som medførte at Frp gikk helt ut av Erna Solbergs regjering.

---