Hans Rossiné, sjef for NRK Drama.

Dramakongen av Marienlyst

Hans Rossiné var 
slakteren fra Akersgata som ble småkonge i NRK Drama. Etter den 
mislykkede TV-satsingen «Erobreren» er det de som vil ha dramakongens hode på et fat.

- Hei, hvor kom du fra? Du skulle jo egentlig ha meldt deg i resepsjonen? sier dramasjef Hans Rossiné forundret. Han står i gangen i NRK Dramas lokaler og betrakter oss med store, forbløffede brune øyne, som muligens er en arv fra hans fransk-ukrainske farfar. Eller, hele den litt røslige skikkelsen med mørkt, lett grånende hår og skjegg, rødlige kinn og knallbrune øyne minner egentlig mest om en av karakterene i amerikansk-italienske TV-serier av typen «Sopranos». Den streetsmarte familieadvokaten, kanskje. Eller den operaglade, litt pompøse fetteren.

- Jeg, øh, gikk liksom bare inn her, og der var det en heis, og…

Nå ser Hans Rossinè bekymret ut.

- Det er bare det at nå får jeg kjeft hvis du ikke leverer en sånn lapp når du går. Ja ja, vi får ta sjansen!

 

Av dette slutter vi at det går grenser for makten selv for en som omtales som «eneveldig småkonge» på Marienlyst. I NRK kommer man ikke unna strikte registreringsregler i resepsjonen, selv om Hans Rossiné under litt tvil likevel tar Dagsavisen med på en slags improvisert sightseeing i NRK Dramas lokaler. («Og her sitter manusforfatterne våre, og der henger bilder av skuespillerne som skal spille i den nye serien vår «Hjem», og, ja, en av dem har Therese Johaug som forbilde, skjønner du, ha ha, og her har vi karakterene i den kommende thrilleren «Mammon»...).

 

- Jeg pleier å si at dramaproduksjon er som lakseproduksjon. Det går cirka tre år fra rogn til ferdig filet! avslutter Rossiné, som virker stolt av sitt kongerike. Her har han hersket siden 2001. Det vakte oppsikt da den profilerte og hardtslående teater- og TV-kritikeren fra Dagbladet tok jobben som dramasjef, og siden har han for det meste seilt i frisk medvind. Han har stått for TV-suksesser som «Himmelblå» og «Berlinerpoplene», og var lenge ganske så oppesen på vegne av storsatsingen «Erobreren», basert på Jan Kjærstads trilogi. Men i dag, dagen før sending av sjette og siste episode, kan man slå fast at «Erobreren» vil gå inn i NRK-historien som en flopp. Kritikerne slaktet den grundig, i en slegge-aktig stil ikke ulik Hans Rossinés egen i velmaktsdagene, og seertallene har stupt med over 200.000 siden premieren. Fortsatt er det cirka 400.000 som følger hovedpersonen Jonas Wergelands vekst og fall i etterkrigstidas Norge.

- Men 400.000 er jo likevel en del mennesker, da, påpeker Hans Rossiné når han først har fått satt seg inne på kontoret sitt.

- Men selvsagt: Det er ikke så mange som vi håpet på.

Men det mest oppsiktsvekkende med floppen er de siste ukenes aggressive debatt om Hans Rossinés egen person. Han burde vært ansatt på åremål, mener kritikerne. «Dermed er den nåværende dramasjefen den første i NRKs moderne historie uten åremålsstilling», skrev «Taxi»-regissør Ulrik Imitiaz Rolfsen i Dagbladet. «Han er eneveldig småkonge i NRK Drama - for evig tid - og forvalter millioner av kroner. År etter år». Mest indignasjon vakte det at Rossiné lenge nølte med å gå ut med hva «Erobreren» egentlig kostet. Hadde Rossiné gått på en stygg budsjettsmell, i likhet med den prøvede Jonas Wergeland i «Erobrereren»? Dag og Tid ble nesten lyrisk i sin skildring av dramasjefens fall:«NRK, med dramasjef Hans Rossiné i spissen, har sikta høgt, altfor høgt - slik Ikaros sikta altfor høgt då han utstyrd med venger av fjør og voks satte kursen mot sola».

Rossiné selv smiler bare litt i skjegget.

- Du er altså en Ikaros som har fått svidd vingene dine, du er en småkonge…

- Jeg er jo gammel kritiker selv, og det å være være kontroversiell er jo en del av denne jobben. Har man makt, må man finne seg i å være omstridt. Det er en del av spillet! I perioder har vi jo fått kjempeskryt, andre ganger får vi kritikk av denne typen her.

- Greier du virkelig å tenke så rasjonelt når du står midt i så massiv motgang? Det har vært krasse personangrep mot deg?

Rossiné drar litt på det. Men han ser ikke spesielt rystet ut. Han virket mye mer bekymret da han skjønte at Dagsavisen ikke hadde registrert seg i resepsjonen.

- En debatt om åremål er jo en helt legitim debatt, men min stilling her i NRK er det NRK som må bestemme over. Jeg syns jeg har en viktig og spennende jobb, og akkurat nå prøver jeg å fokusere på å gjøre den best mulig. Vi har mye på gang. Jeg kan godt si noe om NRKs nye dramastrategi, hvis du har lyst til det?

 

«Han gjør alltid det», sier kulturjournalistene. «Han vil alltid snakke om NRKs nye dramastrategi». Det fikk han gjort denne formiddagen også, og ettersom Dagsavisen forstår, går den i korthet ut på å droppe miniserier med få episoder, og heller gå for langserier med mange episoder.

- Vi har gjort undersøkelser, og det er det publikum sier at de vil ha, sier Rossiné.

- Men hvor mange millioner kostet egentlig «Erobreren» til slutt? 100, 75, 50?

- Tallet er 52 millioner. Og i tillegg er det cirka åtte millioner. Dette er litt komplisert, men fordi NRK er et stort produksjonshus, så har vi en del stordriftsfordeler. Det vi gjorde var å beregne ut fra hva det ville koste om vi skulle leid kameraer og slikt ute på byen. Og da kom vi til 52 millioner. Pluss åtte millioner.

- Men hvorfor tok det så lang tid før du kom ut med tallene?

- NRK har rett og slett en policy på at vi ikke går ut med enkelttall. Men så valgte man til slutt å gå ut med tallene, for det tok jo helt av!

- Hva sier du til de som mener du burde kvalitetssikret «Erobreren» bedre underveis?

- I ettertid er det mye man kan og skal diskutere. Vi skal nå analysere og diskutere «Erobreren», og lære av og lytte til kritikken. Vi har allerede begynt et internt arbeid for å kvalitetssikre arbeidet vårt bedre. Vi må tåle at ikke alt vi lager får god mottakelse. Men mange har også likt «Erobreren», og jeg var overrasket over at kritikkene i de store avisene var så jamnt over massivt negative. Ordbruken var dessuten knallhard! Vanligvis er det et ganske stort spenn i terningkastene vi får. Jeg husker en gang jeg som teaterkritiker hadde vært ekstra nådeløs mot en oppsetning, og teatersjefen sa: «Er du egentlig klar over hvordan dette virker inn på en organisasjon?»

- Og først nå skjønner du hva han mente med det?

- Jeg mener fortsatt at en kritiker skal være helt ærlig og ikke tenke på alt arbeidet som ligger bak. Men jeg ser jo rundt meg nå at negativ kritikk ganske riktig virker sterkt inn på en organisasjon. Jeg har hatt ansvaret, men det er de som har laget oppsetningen som har lagt ned masse arbeid, brukt av seg selv, kanskje ofret noe. Det er de som er blitt sterkest emosjonelt knyttet til produksjonen.

 

Hans Rossiné ble selv «emosjonelt tilknyttet» til teater allerede som liten gutt i 1960-tallets Oslo. Han vokste opp foran TV-skjermen med «Lille Rosin», «Pompel & Pilt» og «Krutrøyk», en liten attpåklatt etter to eldre søstre. De hadde mor som importerte blomster og en far som importerte bøker, så i hjemmet ble det lest mye. Han ble tidlig tatt med i teateret, og selv spilte han teater allerede på barneskolen.

- Jeg spilte blant annet i «Peer Gynt», de første to aktene. Hvis jeg bare får tenkt meg litt om, så kan jeg godt sitere litt fra den?

Rossiné får plutselig en lett rødme i kinnene.

- Hm, kanskje det er best jeg lar være…! Men dette var altså bare barneteater på skolen, få med deg det!

- Du er redd jeg skal gjøre et for stort nummer ut av det?

- Ja. For jeg var aldri denne mislykkede skuespilleren som måtte bli teaterkritiker i stedet. Nei, jeg var mer han som likte å skrive, og var med i skoleavisen og russeavisen.

- Men hvis du skulle lage en dramatisk TV-fortelling om deg selv, hvordan ville den vært?

Nå blir Hans Rossiné om mulig enda litt rødere i kinnene.

- Nei, det ville blitt en veldig udramatisk fortelling, altså! Og ikke minst, veldig, veldig kjedelig. En veldig kjedelig TV-serie hadde det blitt. Ja, jeg ville ikke plaga noen med den. Men jeg er altså østkantgutt, sjuende generasjon Oslo-gutt, faktisk, vokst opp på Oppsal og gikk på Trasop barneskole. Mor var fra Østerrike, mens farfar var fransk-ukrainer. Farfar var forresten kunstmaler. Han kom til Norge i 1915 for å treffe Edvard Munch, og fordi han var så fascinert av det nordiske lyset. Han traff Munch, også, og min farmor. De fikk min far. Men etter noen år reiste farfar tilbake igjen og stiftet ny familie. Ja, han sklei liksom ut i dimman.

- Her kunne det kanskje blitt en bra dramaserie? Den mystiske fremmede som kom og som reiste igjen?

- Ja, det kunne kanskje vært spennende! Men det var nok sikkert hardt for de to som ble igjen. Alt som er igjen etter ham, er etternavnet mitt, Rossiné.

Et øyeblikk fortaper Rossiné seg i en historie om en grandonkel som arbeidet på Akers Mek, men som elsket bøker. Han hadde en kompis som jobbet på Deichman, og som låste ham inn om kvelden etter arbeidstid, slik at han kunne studere hele natten. Slik ble Hans Heggum, som han het, en av de ledende teoretikerne i norsk arbeiderbevegelse i tida rundt første verdenskrig.

- Han var til og med borte i Russland og hilste på Lenin og kona, og greier, sier Rossiné.

- Men mitt liv er ikke noen spennende fortelling. Jeg gikk på barneskole, ungdomsskole, Oslo handelsgym og noen år på Blindern, før jeg ble bitt av journalistbasillen. Og du vet, når DEN først har bitt seg fast…! Jeg begynte som kulturjournalist, men ble fort veldig glad i å skrive om teater, sier Rossiné som særlig på 90-tallet kom med krasse teateranmeldelser som gjorde ham både fryktet og hatet. Det kommer ennå skuespillere bort til Rossiné og minner ham på en ekstra slem formulering han kom med i 1993.

- Men hvem fant på å kalle deg «slakteren i Akersgata»?

- Tja, det var vel det at en som jeg beundret i sin tid, Frank Rich, som var anmelder i New York Times på 90-tallet, han ble kalt «The Butcher of Broadway». Og så sa vel jeg at jeg likte ham, og så sa noen: «Ja, da er du slakteren i Akersgata».

- Hvordan ble du så omstridt på 90-tallet?

- Jeg kan vel være sleivete, da, jeg vet da søren … Jeg har tenkt på om det er fordi jeg liker å spissformulere meg, at jeg er tydelig og skarp, og det kan folk ha oppfattet provokativt. Og så var jeg veldig glad i gode formuleringer, da! Selv om de var infame. Men tilbake til Frank Rich: Da jeg besøkte HBO i fjor, ble det presentert en ny TV-serie. Og hvem sitter på scenen og er seriens produsent? Jo, Frank Rich!

- Hva er det egentlig som skjer med dere gamle slaktere?

- Ja, du kan så si! Slakteren her og slakteren der - vi gikk samme vei.

 

En venn sier Hans Rossiné er en mann som virkelig er genuint opptatt av kultur. Ikke bare teater og TV-drama, men også opera, billedkunst og litteratur. Han har i mange år tilhørt kretsen rundt den nylig avdøde NRK-profilen Erling Lægreid, og de har dratt på gutteturer i europeiske storbyer for å vandre i kunstmuseer. De har også reist til Lægreids hjemtrakter på Vestlandet, så Rossiné framstiller vennekretsen som et slags mislykket jaktlag.

- Vi er nok det eneste hjortejaktlaget som på 10 år ikke har skutt en eneste hjort! Det er nok fordi det er litt vanskelig å komme seg opp om morran etter et lystig lag kvelden før.

- Har dere ikke engang sett hjort?

- Jo da, vi har sett hjort. Vi har bare ikke skutt hjort!

 

Det viser seg at når TV-dramasjefen skal slappe av, så ser han på TV. Jo da, han mumler noe om kone, to barn, en hytte på Hvaler og en liten Cocker spaniel, men sannheten er at når han skal slappe av fra TV, ser han på TV.

- Stort sett slapper jeg av, men når noe er skikkelig bra, må jeg sette meg opp og tenke: «Wow, dette er bra!» Da tenker jeg nok litt jobb. En av mine store favoritter er forfatteren Aaron Sorkin. Det er noe med de kjappe dialogene i lange kjøringer, og det at han tør la folk komme med lange monologer mens de stirrer inn i kamera. Som i «West Wing», der presidenten holder denne berømte talen der han anklager Gud, delvis på latin … Det å tørre det! Jeg kan virkelig beundre god TV-kunst.

Apropos Aaron Sorkin, som er jevnaldrende med Hans Rossiné. I tida rundt 1980 hadde Rossiné planer om å studere TV-produksjon i New York. I stedet lot han seg lokke til å starte opp et satirisk magasin hjemme i Norge. Verken det eller studiene ble noe av.

- I ettertid har jeg funnet ut at jeg kunne ha gått i samme klasse som Sorkin!

- Du kunne vært venn med Sorkin akkurat nå?

- Ja, kanskje laget TV sammen med ham, eller noe! Herregud, livet er jo fullt av tilfeldigheter. Men det som hele tida har vært drivkraften min, er denne formidlingsgleden min. Det å fortelle en god historie.

- Hvor lenge har du tenkt å bli sittende som dramasjef i NRK? Du trekker deg ikke på grunn av «Erobreren»?

- Nei. Nå fokuserer jeg på å gjøre den jobben jeg har best mulig.

- Du har vært her lenge nå?

- Det blir 11 år i april. Jo, jeg har vært her lenge. Og jeg stortrives med jobben min. Men: Ingen vet hvor haren hopper!

hanne.mauno@dagsavisen.no