Portrett

Dama som ingen kunne målbinde

Snapchat-påvirker og lokal-TV-personlighet, Veronica Simoné Fjeld, har alltid vært «hu litt høylytte og brautende», og når hun først får folk til å le klarer hun ikke slutte.

Bilde 1 av 2

– Jeg kan få kritikk for at jeg er så glad hele tiden. Folk lurer jo på om hverdagen min er så «happy» som jeg skal ha det til på Snapchat. Og ja; akkurat i dag er den det. Hvis noen tror det er en fasade fordi ingen alltid kan være så blide, så er jo det veldig dumt. For da har normalen plutselig blitt det motsatte; at det er mer normalt å være sur enn blid. Men hvis du blir i dårlig humør av at jeg har det bra, så er det kanskje på tide å se seg selv i speilet.

Veronica Simoné Fjeld snakker rett fra levra. Alltid. Og stort sett alltid uten filter – bortsett fra når hun bruker filter for å vise hvor teit det er med filter. Armene fyker hit og dit når hun forteller, og ansiktsuttrykkene endres i takt med veivingen. Veronica snakker på inn- og utpust om dickpicks, voldtekt, kroppspress og alkoholisme inne på det beksvarte kjøkkenet på Hinna i Stavanger.

Så langt er ingen tema «off limits», og så lenge ingen blir hengt ut kan det meste spøkes med, mener hun.

Som da hun for første gang engasjerte seg i kroppsdebatten for seks år siden. Fotballfrue Caroline Berg Eriksen la ut et bilde av magen sin fire dager etter fødsel. Som en motreaksjon la Veronica ut bilde av sin egen mage – seks år etter fødsel. Så begynte telefonen å ringe fra det ene mediehuset etter det andre, og med ett var hun med i debatten.

Det hun ikke visste på dette tidspunktet, men som hun fant ut et par uker senere, var at hun var gravid med sitt andre barn. Og som den journalisten hun er øynet Veronica også andre muligheter i forbindelse med graviditet og fødsel.

– Jeg tenkte: Hmmm. Spennende! Hvordan vil jeg som gravid reagere på det fokuset som er rundt gravidkroppen nå? For dette var et mye større tema på den tiden enn det hadde vært da jeg fødte seks år tidligere. Så fikk jeg et slags kall fra oven om at her har jeg kanskje en stemme.

Og den stemmen ble starten på serien «Yummymummy» på TV Vest. Serien tok for seg Veronicas møte med fødsel, personlig trener og dietter – alt for å belyse temaene graviditet og kropp. Debatten fortsatte å rulle, og i løpet av noen år har lokal-TV-personligheten jobbet seg opp til å bli en tydelig stemme i påvirker-miljøet.

Kroppspress er en gjenganger når Veronica poster i sosiale medier, enten det er Instagram eller Snapchat. Tidligere i år ble hun nominert av sine følgere til «Folkets favoritt» under Vixen Influencer Awards, og hver dag følger 70.000 skuelystne med på livet hennes gjennom Snapchat-kanalen Yummymummy.

I motsetning til mange andre som påvirker gjennom sosiale medier, legger ikke Veronica ut bilder av smoothiebowls, dagens antrekk eller selfies med hundefilter. På Yummymummy-kanalen får du heller se bilder av dobbelthaker, kanelboller og fra livet som programleder i lokal-TV. Felles for 99 prosent av alt hun legger ut er at det er humor – og at hun ikke tar seg selv det døyt høytidelig. For hvor selvhøytidelig kan du egentlig være, når du filmer og direktesender en tur på apoteket hvor du ber om soppbehandling til underlivet?

Men det er bare sånn hun er og sånn hun alltid har vært. Morsom, altså. Det er ikke noe hun gjør bevisst, men det gir henne mye energi. Og når hun først har fått folk til å dra på smilebåndet gir hun seg ikke. Da må hun få dem til å le igjen. Og igjen. Da hun var ung inntok hun fort rollen som «hu litt høylytte» i vennegjengen. Hun med de kjappe kommentarene, og som alltid hadde et svar da læreren mente hun laget litt for mye bråk.

I tillegg var hun veldig opptatt av å ikke være sånn som alle andre. Som da hun var 16 år og «Titanic» gikk på kino. «Alle» skulle se den filmen. Men Veronica? Nei, den skulle hun faen ikke se. Alle andre så den, så da skulle i hvert fall ikke hun se den, for hun skulle ikke gå i flokk.

Eller da alle de andre jentene hadde langt hår og ville være som Spice Girls. Veronica skulle ikke ha langt hår, og ikke skulle hun være en Spice Girl heller. Derfor klippet hun det kort og farget det hvitt, akkurat som hun i Roxette som ingen av de andre hørte på.

Eller på videregående, da alle hadde lyst på Moon Bots, men ingen turte å kjøpe dem. Ingen, bortsett fra Veronica. Som i tillegg kjøpte de med pels på.

– Jeg husker veldig godt den dagen jeg kom på skolen i tights og Moon Boots med pels på, ja. Men på videregående begynte det å bli litt slitsomt å være motstrøms, for da ble jeg plutselig «hu litt brautende» i tillegg til «hu litt høylytte og morsomme». Så, ja. Det er litt slitsomt, men det er liksom det jeg alltid har gjort.

Kropp og selvbilde – med en gedigen dose humor – var også tema da hun satt opp sitt første «one woman show» i Stavanger i høst. Forestillingen gikk for 4600 mann og 23 (!) fulle hus, og var en så stor suksess at det settes opp igjen til våren. Tilbakemeldingene har ikke latt vente på seg i forbindelse med forestillingen «NATURLIGvis», og det er spesielt én tilbakemelding som har satt seg.

Etter et av showene fikk hun melding fra moren til en 17 år gammel jente. Moren fortalte at Veronica har vært jentas forbilde i to år, og at 17-åringen blir positivt påvirket av å følge med på Yummymummy-kontoen. Deretter foreslo hun at Veronica burde ta deler av showet – og mye av seg selv – og reise rundt på videregående skoler for å forelese om temaene hun tar opp i showet.

– Jeg vet jo at voksne damer har «gossa seg» med hu der kanelbollespisende dama med «gi faen»-holdning og to unger, sier Veronica og ler, før hun plutselig blir alvorlig.

– Men jeg var ikke klar over at det sitter ungdommer der ute som trenger å høre en voksenperson si ting rett fra levra. Så da tenkte jeg; Ja. Jeg vil reise rundt på skoler! Så det skal jeg.

Jeg har foreløpig ingen avtaler, men jeg har helt konkrete planer om å gjøre det på jevnlig basis hvis det er et marked for det. Jeg har faktisk fått forespørsel fra to skoler, så jeg er klar for å innta landet og bli den neste Helsesista. Yummymummy til ungdommen!

Hvis – eller når – hun skal på foredragsturné skal hun ikke kopiere «NATURLIGvis». Biter av det blir nok med, men det hun vil er å lage et spisset foredrag som handler om kropp, seksualitet, selvbilde og overgrep. Hun skal fortelle om sine erfaringer, og gi ungdommen en positiv «boost» når det gjelder kropp.

– De kan jo ikke relatere seg til min kropp, for jeg er 38 år gammel. Men det fantes jo komplekser da jeg var ung også. Jeg var jo livredd for å gå på skolen med en kvise på nesen, men forskjellen på da og nå er at vi ikke fikk det så «midt i fleisen» som de gjør i dag. Folk hadde heller ikke mobil og kunne ta bilder av kvisa – noe de jo kan gjøre nå.

En annen ting hun ønsker å fortelle ungdommen om, og som hun også har delt i showet sitt, er om den gangen hun som 14 år gammel jente ble festvoldtatt av to menn på 18 og 19 år. Det er ikke sårt for henne å snakke om nå lenger. Egentlig er det ikke en del av voksenlivet hennes, men det var en stor del av ungdomslivet.

– Jeg er helt åpen for å snakke om det, og jeg føler meg ikke tråkket på eller provosert av det. Jeg var bare 14 år, og jeg har nok helt ubevisst bearbeidet det. Og det handler jo om min personlighet. Det er bare sånn jeg er. Det skal mye til før jeg ser helt svart på det.

Veronica prøver alltid å se det positive og morsomme i ting, i stedet for det negative. Og det samme lærer hun barna sine; hvis dagen har vært 80 prosent drit – så var det jo 20 prosent inni der som faktisk var bra? Sånn tenker hun. Dagene hennes er ikke dype daler og høye topper. Hun er jevnt over glad, men hun kan også ha dager hvor ting er mørkt. Og det har hun hatt. Spesielt i forbindelse med morens alkoholisme.

Veronica forteller at moren drakk da hun vokste opp. Likevel tok hun godt vare på datteren og var alltid til stede, så Veronica ser ikke på seg selv som barn av en alkoholiker. Men da hun flyttet ut av barndomshjemmet skjedde det noe. Huset ble tomt og mor satt igjen alene. Veronica var ikke klar over omfanget før moren havnet til pumping og videre på psykiatrisk avdeling mens Veronica gikk gravid med sitt andre barn for fem år siden. Fra da har hun levd med moren i sykdommen.

Fra Veronica flyttet ut og fram til moren ble innlagt har de hatt lite kontakt. Det er bedre nå, men hun vet at ting aldri kommer til å bli som det var. At hun aldri kommer til å få tilbake den moren hun hadde da hun var liten jente. Men nå kan hun kanskje få henne litt mer tilbake enn hun har hatt de siste årene.

Vendepunktet kom en gang moren forsøkte å ta livet sitt. Fjeld legger ingenting mellom, og sa rett ut at det kanskje hadde vært like greit om hun døde.

– Så jævlig lei blir du. Og da må det være lov å si ifra. Så jeg sa det; at dette er jo ikke noe liv uansett. Jeg er lei, du er lei. Så hun fikk et slags ultimatum. Og da sluttet hun etter hvert. Hun fikk en leilighet i nærheten av vår, og da begynte det å skje ting. Vi var mer sammen, hadde prosjekter sammen og hun begynte å bli friskere. Nå har hun vært edru i to år.

Moren til Veronica har gått med på at hun snakker om henne. Men Veronica hadde nok kommet til å snakke om moren uansett, tror hun. Hun mener nemlig at hun som pårørende har en stemme, og at hun må få lov til å si ting høyt.

– Jeg har aldri hatt en anledning til å ta opp dette før jeg tok det med i showet. Det er jo ikke sånn at du roper «Heihei, takk for sist, moren min er alkoholiker!» når du møter bekjente på gata. Så det brant inni meg. Jeg hadde så lyst til at folk skulle få vite det, for jeg har kjent på at det har vært en veldig mørk greie i min hverdag som jeg ufrivillig har skjult.

Og det handler ikke om skam, ifølge Veronica, for hun har aldri skammet seg over moren.

– Selv om de skammer seg er det ikke sikkert vi gjør det. Hvis vi bryter ned skammen, så kanskje de kan skamme seg litt mindre. Det er en sykdom, det her. Hun er litt friskere nå, men hun er ikke frisk.

Både voldtekten og morens alkoholisme er med i humorshowet hennes, noe som kanskje er en litt uvanlig kombinasjon.

– Når jeg snakker om voldtekt og alkoholisme tuller jeg ikke. Det kan jeg ikke tulle med. Vi kan ikke le oss gjennom en festvoldtekt. Når jeg snakker om dette på scenen går det fra hysterisk latter til stille som i graven. Det er mektig. Og det var jo vågalt å gjøre noe sånt, men selv hadde jeg elsket å komme på et show som har begge deler.

Samtidig som hun har holdt på med Snapchat-kontoen og stand up-showet har hun også jobbet i lokal-TV, hvor hun har jobbet som programleder og reporter i 12 år. Hun mener TV er et veldig ærlig format, og at det er litt sånn «what you see is what you get». Hun hadde lenge en drøm om å bli programleder, og drømmen virket enda nærmere da hun kom inn på Programlederskolen i Tønsberg.

– Det var nok ingen suksess, det der, for ingen av oss fikk jobb etterpå. Vi skulle liksom ta over jobbene til Frithjof Wilborn og Anne Lindmo, og det var ikke måte på hvordan de solgte det inn. De utdanna jo 30 programledere – men hvor skulle liksom alle de jobbe?

Ifølge Veronica kan en reporter enten stå utenfor båten og rapportere om hva som skjer om bord, eller hun kan stå i båten og rapportere om hvordan det føles å stå der. Å stå utenfor båten er ikke helt hennes stil. Å stå i båten, derimot. Det gjør hun med glede. Som for eksempel da hun intervjuet to nudister på en nudiststrand på Jæren. De var jo nudister – og derfor nakne, så da måtte jo hun kle av seg også? For «hva gjør du på TV hvis ikke du bruker det visuelle, liksom?».

Før intervjuet startet spurte hun de to mannlige nudistene hvor det var lov å kikke under intervjuet. I og med at de sto der nakne regnet hun jo med at det var lov å snike til seg et blikk på en pupp eller en penis. Men nei. Kikking var ikke lov, fikk hun til svar.

– Så da sa jeg at jeg må få lov til å sveipe over kroppene deres før vi starter filmingen. Så kan dere få se på min kropp og! Hvis ikke hadde jeg nok ikke klart det, tror jeg. Det føles jo veldig unaturlig å stirre noen i øynene når jeg vet at pikken henger rett der, sier hun og viser med hendene hvor den som regel sitter, mens hun sperrer øynene opp.

Så da fikk hun kikke. Og de fikk kikke. Så var de ferdig med kikkingen og satt i gang med filmingen.

– Jeg er kanskje litt nudist. Jeg har i alle fall et veeeeldig avslappet forhold til kropp, sier hun, som for øvrig også sitter uten BH under vårt intervju. Rett og slett fordi det bare føles bedre sånn.

– Ja, og forresten. Se her, utbryter hun og drar opp blusen slik at et stykk bryst kommer til syne.

– Tatoveringen min!, fortsetter hun og løfter opp puppen slik at skriften «NATURLIGvis» kommer til syne.

Så å være naken er ikke akkurat noe hun er redd for. Heller ikke å dele av seg selv. Men et sted går grensen, og i dette tilfellet følger den tomtegrensen. Hun har delt bilder av både seg selv og barna hjemme, men følgerne hennes kommer nok aldri til å få en guidet tur gjennom huset eller bilder av samboeren i barings.

– Det virker som om du har truffet en nerve? Spesielt når det gjelder kropp?

– Ja, og det er egentlig litt trist. At det går så langt at du er nødt å høre fra andre at du er fin. Jeg skulle ønske det var iboende i alle. Jeg kan for eksempel stå naken foran speilet hjemme og tenke «Hey mama! Jeg er deilig!». Men det er nok dessverre ikke normalen. Det som er normalt er jo at man snakker om hvor stor magen er, hvor flat rumpa er eller hvor dratt man ser ut i ansiktet, sier hun, som tror mye av skaden er mediene og sosiale medier sin feil.

– Men vi har vel alltid vært sånn? At vi aldri har vært fornøyde?

– Ja, men det er så synlig nå. Det har alltid vært komplekser og skjønnhetsidealer. Men forskjellen er: før internett og sosiale medier tenkte du det, men du fikk ikke bekreftelse hele tiden. Nå tenker du det, ruller nedover Instagram, ser det og får bekreftelse. Og det som er så idiotisk er jo at idealet og idealkroppen ikke finnes. Ikke engang Kim Kardashian og den gjengen der er idealer, for de er jo ihjelfiltra og retusjert hele gjengen.

– Hva med når dine jenter blir 15 år, da?

– Jeg er glad de fortsatt er unge, og innen de blir unge voksne er vi kanskje gjennom den der jævlige boomen. Ta Facebook, for eksempel. Hva brukte vi det til for ti år siden? «Nå sitter jeg her og spiser en kålrabi» eller dumme ting som det, skrev vi på veggene våre. Det er jo ikke det vi bruker Facebook til i dag. Endringen der har vært formidabel, og jeg håper det samme kan skje på Instagram.

– Jeg tror vi er på rett vei. Jeg er aldri pessimist. Jeg tror ikke ungdommen kommer til å spise lykkepiller i all evighet. Jeg tror det bare er en «peak» nå.

Mer fra Dagsavisen