Portrett

Cathrine Winnes er første kvinne i graven

Da hun satt bakerst i orkesteret lengtet hun etter å være en del av miljøet der framme. For å bli med, ble Cathrine Winnes like gjerne sjef.

Bilde 1 av 3

– Det er SÅ stas, utbryter Cathrine Winnes.

– Jeg gleder meg voldsomt.

På hjemmekontoret i tredje etasje i huset på Gjettum ligger notene til 85 minutter lange Nøtteknekkern, denne sesongens store prosjekt. Til jul skal dirigenten lage norsk musikkhistorie.

– Du blir den første norske kvinnen som dirigerer en produksjon i Den Norske Opera og ballett ...

– Virkelig?

Det er nytt for henne.

Men det er ikke første gang Winnes er først ut i det norske dirigentmiljøet. I 2004 var hun den første kvinnen som tok diplom i orkesterdirigering ved Norges musikkhøyskole. Nå har hun dirigert alle de største orkestrene i landet, og har for lengst markert seg internasjonalt.

I fjor så hun Nøtteknekkeren med døtrene. Da visste hun allerede at det er hun som står i graven under årets oppsetning.

– Vi vet gjerne ett eller to år i forveien hvor og når vi skal jobbe.

Når kalenderen fylles opp flere år i forveien, skal det mye til for å sette av tid til ferie. Men i sommer tok hun seg fem ukers fri, for første gang på lang tid. Nå er hun tilbake i fullt kjør. Forrige uke dirigerte hun Arktisk Filharmoni i Bodø. Neste uke jobber hun i Norrköping. Deretter er det sesongåpning for hennes eget orkester, Blåsersymfonikerne i Stockholm.

– Så husker jeg ikke helt hva jeg skal … Tror det er Helsingborg. Jeg må bare ta en dag av gangen.

Dirigenttilværelsen medfører mange og lange perioder hjemmefra. Flere ganger i året blir det ukeslange opphold fra døtrene Amalie (9) og Julie (12). Livet som dirigent kommer ikke uten kvaler. Det er noe du virkelig må brenne for. Så hva driver henne?

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

###

Hennes første minne er fra pianokrakken, sittende på fanget til faren i det han spiller en dim–akkord. Hun kjenner hvordan hele skulderen løftes i spenning, før det løsner i en durakkord. Moren, som er flyvertinne, er ute og jobber. Om kvelden fyller faren stillheten i huset ved å la hendene fly over tangentene når Cathrine legger seg. Etter kort tid kommer hun gående ned trappen og hulker ut:

– Kan du vær så snill slutte å spille? Det er for pent!

Nå er det ingen tårer når 42 år gamle Winnes står på scenen eller i graven og dirigerer. Med ryggen til publikum i opera –og konsertsaler verden rundt, dirigerer hun alt fra Beethovens makabre symfonier til Mozarts lekne operaer. De siste to årene har gått i ett. Fra Stockholm til Bodø, Johannesburg til Estland. Hun har for lengst mistet oversikt over hvor mange orkestre hun har dirigert.

I løpet av en uke jobber Winnes med hundrevis av nye ansikter. Men hun skal ikke bare forholde seg til dem. Hun må se dem, høre dem, ta imot dem og geleide dem.

Å tre ned i graven og ta på seg musikerens lederrolle, var ikke alltid en åpenbar vei for henne. Men musikken har alltid vært der. Så fort hun kunne kjenne igjen bokstaver, limte faren bokstaver på tangentene for å lære henne å spille på gehør. Etter skolen gikk hun strake veien hjem og marsjerte til pianoet. Jakker, sekk og sko ble slengt i en svær haug. Så begynte hun å spille.

– Der ble jeg gjerne i en time eller to, til noen kom hjem. Da ble magien brutt.

Åtte år gammel begynte hun å spille saksofon. Det var den jazzfrelste faren som foreslo det. Hun kastet seg ut i spilletimer for å mestre det knotete, gullbelagte instrumentet. Til tross for at saksofonen opprinnelig ikke var det hun ville begynne med.

– Jeg trodde det var klarinett, forteller hun lattermildt.

– Alle de pene jentene spilte det, så jeg ville også inn i miljøet.

Med en viss forbauselse åpnet hun kassen, hvor saksofonen lå. Men i dag er hun strålende fornøyd.

– Det passet nok til temperamentet mitt.

Lykken var stor, da hun fikk plass i korps.

– Det var det kuleste vi barna kunne gjøre, minnes Winnes.

– Å spille i korps var så kult at vi tenkte sånn, herregud, hvordan kan dette være lov?

Så kult var det, at da tida kom for å velge videregående skole, var det ikke annet å gjøre enn å omfavne musikken fullt og helt på musikklinja på Rud i Bærum. Deretter ble det åtte år på Norges musikkhøyskole og Kungliga Musikhögskolan i Stockholm. Da hun spradet inn på NMH med saksofon i hånd, var uten noen langsiktig plan. Men Cathrine Winnes innså fort at den påbegynte karriereveien hadde et ørlite dilemma:

– Det finnes ikke særlig mange jobber som klassisk saksofonist, erkjenner hun.

Det problemet løste seg fort. Nok en gang fant hun en ny form for musikk hun måtte ta del i: orkesteret.

– Det fantastiske miljøet, repertoaret, klangen!

– Jeg satt bakerst i salen og så dem jobbe. Men det var ikke plass til saksofon, så jeg fikk jo ikke være med.

Hvordan kunne hun få plass? Løsningen hun fant var en aldri så liten musikalsk Everest. Hun bestemte seg for å klatre til topps og mestre verdens største instrument, nemlig orkesteret. Tredje året på musikkhøyskolen, startet hun med timer i dirigering. Å bli dirigent, er en av de snevrere nåløynene innen utdanning en kan gå gjennom. Kun en eller to, eller ingen, blir tatt opp årlig på musikkhøgskolen, forteller hun. Det er ikke rart. Prisen for å utdanne en dirigent er på et skyhøyt nivå. Blant de dyreste utdanningene i Norge.

– Det er som en pilotutdanning. Jeg tenker at samfunnet har gitt meg en gave, så jeg må jo gi noe tilbake.

Til gjengjeld lager hun musikk med de dyktigste orkestrene bransjen har å by på.

–Når jeg står foran et profesjonelt orkester, er det ingen som spiller feil. Alle kan stoffet sitt.

– Det er litt som å gå til en skredder. Kjolen henger der. Og du ser det er en fin kjole, men den skal strammes så den sitter fint. Wow! Sier man, når kjoler er ferdig, forteller Winnes.

– Litt sånn er det på en prøve med orkesteret. Vi skal få det til å glitre.

Les portrettet: Odd-Magnus Williamson var lenge redd han var helt hul på innsiden

Det er en beskjeden måte å illustrere jobben hennes på. Se for deg dette: Du leser en setning. Under ligger det elleve nye setninger, som du skal lese samtidig. Hver setning er skrevet på forskjellige språk. Hundre mennesker skal uttale setningene samtidig. De starter og slutter å snakke på forskjellige tidspunkt. Det er din jobb å fortelle hvordan de skal uttale setningene, når de skal starte og når de skal slutte.

– Det er som å lese flere språk på en gang, forklarer Winnes.

Og det er bare orkesteret. Dersom orkesteret spiller med en opera eller musikal, er det dirigentens jobb å følge sangerne på scenen så de synger riktig. Når ballettdansere flyr over scenen i utallige piruetter, må dirigenten sørge for at musikken følger bevegelsene. På toppen av det hele, har du flere hundre par øyne som nistirrer deg i nakken.

###

For å mestre alle bitene, kreves visjon og forståelse av verket. Derfor har Cathrine Winnes studiedag hjemme når vi møter henne. Hver note og overgang må plukkes fra hverandre og analyseres. Dirigenter er evige studenter.

– Analysere former og akkorder, lese stemmer, finne det melodiske, tegne streker i notene og organisere, memorere, trene på tekniske overganger, ramser Winnes opp.

Arbeidslisten som ligger til grunn for å analysere et musikalsk verk, er lang. Og timelisten er enda lenger.

– Vanligvis beregner jeg en times lesetid per minutt som spilles, forteller hun.

– Men det varierer selvsagt, avhengig av vanskelighetsgrad.

Les portrettet: Per Arne Kalbakk er etikkens vokter

Til tross for at hun nå forbereder seg til debut i Operaen, har Winnes for lengst dirigert i operahus i andre deler av verden. Særlig i Sveriges mange operahus, har hun blitt mottatt med åpne armer.

– Det er et større marked i Sverige enn her. Vi er jo ganske like land kulturmessig. Men den største forskjellen er nok at de har flere orkester og flere operahus.

I Sverige i fjor gjorde hun også sin TV–debut som programleder og medskaper av dokumentarserien «She composes like a man». Gjennom fire episoder fyller Winnes sammen med regissør Anders Lindstad, et mørkt hull i verdens musikalske historie og presenterer åtte kvinnelige komponister og deres verk. Programmet ble laget for Sveriges Television. I våres ble det også sendt på NRK.

Kildearbeidet som ligger til grunn for serien, startet i allerede 2012. Ideen kom i forkant av stemmerettsjubileet i 2013. Winnes satte opp konsert i Universitets aula i Oslo, hvor de kun spilte musikk fra norske, kvinnelige komponister. Det var verken en enkel eller tilgjengelig jobb.

– Vi måtte begynne helt fra start. Det meste var helt ukjent musikk som ingen av oss hadde hørt om før. Ei fantes det innspillinger av musikken eller orkesternoter. Kun håndskrevne partiturer. Alt måtte rekonstrueres, forteller hun

Men den ukjente og tidligere forbudte musikken, ble godt mottatt i aulaen.

– Det var stinn brakke.

Konserten viste mangelen på kunnskap rundt kvinnelige komponister, og potensial for å lære flere om feltet.

– Musikken til disse kvinnene er et historisk dokument om demokratiet vårt.

– Halvparten av verdensbefolkningen, kvinnene, fikk ikke produsere kunst og musikk, i det offentlige rom, sier hun oppgitt.

– De skulle underholde hjemme. Sette fram noen stoler i stuen eller salongen. Spille litt, for så å servere te og kaker.

Her lå det fjell med uoppdaget musikk, og menneskelige skjebner i støvbelagte bokser. Jo mer hun fant, jo flere spørsmål fikk hun.

– Hvordan høres denne musikken ut? Har vi gått glipp av noen skikkelig gode komponister?

Svaret er utvilsomt ja, mener Winnes. Her kan det nevnes i fleng: «Søstern til Mozart», Maria Anna. Grazyna Bacewicz. Fanny Mendelssohn; den mindre kjente, men ikke mindre begavede søsteren til verdensberømte Felix Mendelssohn.

– Hun var så fin at hun ikke engang kunne spille i andres stue. Bare i sin egen. Det var ikke ansett bra eller pent eller prydelig å spille i andres salonger.

Det er mange tragiske skjebner. Men særlig én av komponistenes skjebne gjør inntrykk på Winnes.

– Lili Boulanger, sukker hun.

19 år gammel rystet hun musikkverden da hun fant den prestisjefylte konkurransen Prix de Rome i 1913. Tidligere vunnet av blant annet Claude Debussy. Fem år senere døde hun av Chrons.

– Tenk! Hvis hun ikke hadde dødd. Fy fillern, så mye bra vi kunne fått fra hennes hånd. Hun lå i front. Hun var en av de beste. Men av ulike grunner har ikke disse blitt spilt siden, sukker Winnes.

– Noen verker har ikke blitt spilt fordi de ikke er så bra. Men så har man funnet noen verker som det frister å sette på programmet. Så det gjør jeg nå.

Men fokuset hennes er ikke utelukkende på de kvinnelige komponistene. I forholdet mellom de som sitter på scenen og de som sitter i salen, ligger kjernen i det hun kaller sitt musikalske samfunnsoppdrag.

– Det er fort gjort å space ut i vår tid. Vi har vanskelig for å konsentre oss. Nå må vi til Bali på yogakurs for å roe oss ned, forteller hun oppgitt.

– Nå er det enda viktigere å ha fokus på at lytteren skal henge med hele tida. Vi må ta opp i oss hvem publikum er. Det er for dem vi gjør dette. Alt er til publikum, fortsetter hun alvorlig.

– Da nytter det ikke å ignorere dem. Vi må inkludere dem.

– Hva med dem som mener klassisk musikk er snobbete?

– Noen liker å si at kunsten er for fiffen eller eliten. Det er en veldig grov feil å si, sier Winnes.

– I musikken er vi alle like. Når du lytter, er det tilstrekkelig å være menneske i verden.

Det ser hun gang på gang.

– Når vi spiller klassisk musikk for mennesker som ikke vanligvis hører på orkestermusikk, blir de helt slått i bakken. Jeg har sett for mange gledestårer til å tro noe annet enn at musikken står seg.

For å inkludere publikum, eksperimenterer Winnes med å tøye grensene for hva konsertformen er.

Hvordan får hun publikum til å bry seg om Dmitri Sjostakvitsjs 5. symfoni? Hvordan får hun publikum til å henge med når de 45 minuttene blurrer i hverandre?

Cathrine Winnes tror nøkkelen ligger i hvordan musikken presenteres. Hvilken kunnskap publikum har om musikken de hører, beriker hvordan de både følger og føler.

– Hva var det som sto på spill når Sjostakovitsj spilte 5. symfonien for første gang? Skulle Sjostakovitsj avløse sine hemmelige beskjeder politiske beskjeder, i så stor grad at han ble sendt til Sibir? Eller kom han unna med det selv om han bøyde hodet for Stalin?

Hun hytter med neven i luften for å understreke alvoret.

– Disse tingene er hjelpsomt for oss å kjenne. Hva er det som står på spill, i det øyeblikket symfonien spilles?

Historien som ligger mellom linjene til notene, mener hun er selve kjernen til å få publikum til å omfavne den klassiske musikken. Der ligger det hun vil fortelle med musikken.

– Å få de sterke musikkopplevelsene ut til publikum er mitt hovedoppdrag.

Trolig er det grunnen til at konsertene er den delen av jobben hun liker aller best.

– Tida stanser. Ingenting annet eksiterer enn akkurat det vi holder på med. Det er en konsentrasjon som er sublim. Så lenge vi holder på, er vi i det hele tida. Det koster ikke at tida går.

I de øyeblikkene er hun Cathrine på 8 år igjen, og marsjerer gjennom huset med sko, sekk og jakke på; målrettet til pianoet. Samtidig er ikke konsentrasjonen hennes rettet kun mot de 100 musikerne i graven, eller ballettdanserne og operasangerne på scenen. Også publikum er med.

– Jeg står med ryggen mot publikum. Likevel er det en slags utvidet bevissthet. Det høres helt esoterisk ut, men det er nesten så du kjenner når de er med, forklarer hun.

Når hun føler publikum glippe unna, stanser hun musikken helt:

– Til noen spør hva i hel–POFF! Så fyker vi videre. Det å leke med timing og ha publikum med på det, er en del av konserten.

– Så du kjenner energien til publikum?

– Ja, og de kjenner oss. Publikum vet ikke hva det er, men det er en kraft når vi på scenen trår til og klikker. Plutselig stemmer alt. Og det er den som gjør at vi ler, avslutter hun, før hun legger til med et smil:

– Eller gråter.

Les også: Hun har framtiden din i sine hender

Cathrine Winnes:

Født 22.august 1977 i Oslo.
Utdannet dirigent ved Norges musikkhøgskole og Kungliga musikkhøgskolan.
Sjefdirigent for Blåsar­symfonikerna i Stockholm i perioden 2016-2022.
Dirigent og program­leder
i programmet «She composes like a man».

Jeg har jo valgt meg hele orkesteret som min arbeidsplass, med det enorme repertoaret det representerer. Jeg kan umulig velge blant alt dette, bare konstantere at jeg vil ha alt klassisk som en del av mitt liv. Men klassisk hører jeg live, og hjemme går det i jazz. Ellers er det stillhet. Det er viktig for musikken.

Fem favoritter

Musikk: Jeg har jo valgt meg hele orkesteret som min arbeidsplass, med det enorme repertoaret det representerer. Jeg kan umulig velge blant alt dette, bare konstantere at jeg vil ha alt klassisk som en del av mitt liv. Men klassisk hører jeg live, og hjemme går det i jazz. Ellers er det stillhet. Det er viktig for musikken.

Film: «Cinema Paradiso»

Bok: «Victoria av Hamsun». (Victorias siste brev!!!)

Mat: Guacamolen jeg lager sammen med datteren min Julie. Den er funky.

Sted: Hjemme

Mer fra Dagsavisen