Portrett

Brølet etter Bøhler

Da Jan Bøhler sa han ikke vil ta gjenvalg til Stortinget, kokte det rundt ham. Men vi har neppe sett det siste av groruddalsprofilen.

– Ok, la oss ta dette først. Sier du banan eller bannan?

– Bannan, selvsagt.

– Ville du endra det fra Stortingets talerstol?

Jan Bøhler ler.

– Jeg har ikke snakka om bananer der.

Det har kanskje ikke vært så mye banansnakk i løpet av Jan Bøhlers fire perioder på Stortinget. Derimot har ungdomskriminalitet, utenforskap for barn- og unge, integrering og et brennende engasjement for Groruddalen vært viktige saker.

Arbeiderparti-politikeren har lenge også slått et slag for østkantspråket, eller groruddalsmålet, som han mener må anerkjennes. Det kan være å si Oschlo, å legge trykk på første stavelse, si trur'u eller ha'kke, og så klart a-endinger.

– På 70-tallet husker jeg at vi lærte at det ikke er pent språk vi snakker her på østkanten, og at vi ikke skulle snakke sånn på Dagsrevyen eller i offisielle sammenhenger, sier Bøhler.

– De som snakker dialekter fra andre steder i landet får ofte høre at det er fint. Jeg synes det er urettferdig og feil at ikke østkantdialekten her i Oslo har samme status, fortsetter han.

Undertegnede journalist, som også er fra Groruddalen, har holdt på østkantspråket i dette intervjuet.

Bøhler tar seg likevel i at han ikke bruker alle de formene som faller seg naturlig for ham på talerstolen.

– Det er egentlig ikke helt rettferdig at jeg skal tenke sånn. Språk er stolthet og trygghet på oss sjøl. Før bevisstheten om det ble større, var jeg nok litt «på» å moderere østkantformene, sier han.

Tonefallet avslører ham nok likevel, mener Bøhler. Sammentrekkinga av ord og a-endinger er også med når han tar turen opp på talerstolen i Stortinget.

Men taletida på Stortinget kan snart være slutt. For 68 år gamle Jan Bøhler overraska mange da han for en drøy måned siden sa at han ikke vil ta gjenvalg til Stortinget neste år.

Les også: Jan Bøhler tar ikke gjenvalg: – Misfornøyd med politikken

I et intervju med Dagsavisen snakka Bøhler om påstått press fra anonyme kilder i partiet, men også at han mener partiet må få bedre kontakt med velgerne. Om presset handla om spesielle saker har han ikke hatt lyst til å si noe mer om. Bøhler har imidlertid sagt at det ikke var snakk om noe som var skummelt eller vanskelig for ham personlig, men at han likevel ikke ville gå inn på hva det var.

I et oppfølgingsintervju sa Frode Jacobsen, leder i Oslo Arbeiderparti, blant annet at det var vanskelig å kommentere det med anonymt press og kampanjer når han ikke visste hva det handla om.

Les også: – Det er min opplevelse at det er god stemning i Oslo Ap, men noen vil sikkert mene noe annet (+)

Bøhler har sagt at han videre skal engasjere seg «for fullt politisk», men hva det betyr vil han ikke si så mye mer om, heller ikke nå. De siste ukene har støtteerklæringer rent inn, også fra folk utafor Oslo, forteller hovedpersonen sjøl. Flere tusen mennesker har så langt meldt seg inn i Facebook-gruppa «Vi som vil ha Jan Bøhler på Stortinget». «Groruddøler brøler for Bøhler», skriver lokalavisa Akers Avis Groruddalen.

Hvem er egentlig denne mannen som engasjerer så mange?

Litt av svaret får vi når vi møter Bøhler på Kalbakken i Groruddalen, ved blokka der han vokste opp.

###

Jan Bøhler utafor blokka der han vokste opp på Kalbakken. Foto: Mina B. Ræge

Bøhler er veldig glad i å trene, og han kommer syklende, noen få minutter forsinka. Han forteller at sånn er det ofte. Det er så mange som vil hilse eller slå av en prat med ham at han nesten må planlegge ekstra tid hvis han skal noe.

– Jeg liker å ha tid med folk, å ikke skulle så mye, sier Bøhler.

– Det er dette som er grunnlaget for å mene noe på Stortinget, i TV-debatter eller intervjuer. Ellers hadde jeg ikke hatt noe å si eller stå for.

Også underveis i intervjuet er Bøhler nøye med å nikke eller hilse på de fleste som går forbi, og han tar initiativ til å veksle noen ord. Han forteller flere av dem at han og familien flytta hit, til Kalbakken, i 1955. De flytta fra Majorstua, og Bøhler var to og et halvt år gammel.

– Det var det jeg nesten vil kalle et sosialdemokratisk idealsamfunn, humrer Bøhler.

Alle tok et ansvar for hverandre og fulgte med. De verdiene står ikke like sterkt i dag, mener Bøhler, men likevel er det mye som henger igjen fra det han nesten vil kalle drabantbyenes gullalder.

– Mange av oss som flytta hit var arbeiderklasse fra indre by, og kom fra veldig trangbodde leiligheter. Det var nærmest et paradis å komme opp her, sier han.

I blokka på Kalbakken fikk de tre brødrene et eget gutterom.

– Ute var det masse leire og søle, for det var nybygd. Det syntes vi ungene var deilig, og vi dreiv og bygde alt mulig med spann og spader. Vi gravde i leira og holdt på. Mutter'n var sikkert fortvila, for vi var møkkete hver dag, forteller Bøhler.

Minner om oppdagelsesferder, funn av en skilling fra rundt 1830-åra og naboen som var førstemann i blokka med svart-hvitt-TV, er bare noe av det som gjorde Kalbakken til et fint sted å vokse opp, sier han. I nærskogen lekte de Robin Hood, og Bøhler forteller at det ofte var han som fikk være den legendariske skikkelsen som stjal fra de rike for å gi til de fattige.

– Vi sloss aldri sånn på ordentlig. Vi skøyt med pil og bue som vi laga av greiner, og vi hadde blåserør med rognebær som vi kriga med, sier Bøhler.

I bomberommet i blokka hadde de band, og Bøhler lærte å spille gitar. Der gikk det mye i Beatles, og seinere også Rolling Stones. Selv om det var de rocka låtene de spilte mest, har Bøhler en svakhet for Beatles’ mer melodiske verker, som «If I Fell».

– Jeg er litt romantisk og myk i sjela, forteller han.

Kalbakken var i hans øyne et eksempel på en god drabantby. Dette sosialdemokratiske idealsamfunnet var lagt opp slik at boligblokkene ble bygd i kanten av dalen, og så skulle arbeidsplassene være nedi.

– Leilighetene skulle koste rundt en årslønn, og så skulle man på tur i marka på søndager. Einar Gerhardsen og Martin Tranmæl var begge opptatt av det med å gå i marka og plukke bær, sier Bøhler.

I tillegg til at oppveksten på Kalbakken prenta inn betydninga av å ta seg av og stille opp for andre, plikt og rett, var ydmykhet et viktig trekk.

– Noe av det som sitter veldig sterkt i meg er det at du ikke skal være høy på pæra. Du skal ikke tro du er noe. Noen kan si det ble litt for mye av det gode, sier Bøhler.

– Det gikk 20 år fra jeg la opp med fotball til at jeg fikk høre at jeg var god. Fatter'n var ivrig etter å spille og støtte, men det vare aldri overdreven ros, fortsetter han.

Det har gjort det enklere å være fornøyd med livet, å ikke hele tida skulle noe annet, mener Bøhler. De drømte ikke om Barcelona eller Real Madrid. Det viktige var å komme med på Grorud ILs lag.

– Vi hadde vår egen verden. Drømmen var å bli like god til å spille gitar som de eldre gutta i gata, eller komme med på førstelaget. Det var en verden som var realistisk, sier han, og legger til:

– Kanskje ble vi mennesker som har lettere for å bli fornøyd med livet. Det er viktig å se det store i det lille.

Fra barndomshjemmet går vi videre til fotballfeltet på Nordtvet, ikke mange hundre meterne unna. Det var hit de skynda seg når leksene var unnagjort.

###

Også ved fotballfeltet var det noen som ville slå av en prat med Bøhler. Foto: Mina B. Ræge

– Jeg vokste ikke opp med AUF. Det var fotball og det som foregikk her, sier Bøhler.

Han hadde likevel rykte på seg som en smarting, har Dagsavisen fått høre.

– Jeg fikk bare S-er da jeg gikk ut av Nordtvedt i sjuende. Men det du sier har jeg ikke tenkt på, man skulle ikke tro du var noe. Det festa seg ikke hos meg, men kanskje hos foreldra, svarer Bøhler.

Visstnok gikk det også et sus over Kalbakken da Bøhler kom inn på Katta, eller Oslo Katedralskole.

Heller ikke det er noe Bøhler sier han merka seg.

– Du skulle ikke være høy på pæra. Foreldra mine var veldig opptatt av skole og utdanning, og de valgte at jeg skulle begynne på Katta nedi byen. Jeg hadde godt av å komme litt ut av verdenen her, sier han.

På Katta ble han trygg i en litt større verden, og mer avslappa i andre sammenhenger.

– I klassen min gikk også Lars Borten, sønnen til statsminister Per Borten. Jeg husker jeg var med Lars hjem, for vi var gode kamerater, og vi satt i hagen til Borteper, som vi kalte ham, mens han var statsminister, fortsetter han.

– Da gikk han rundt i den hvite trusa som han ble avbilda med i Dagbladet, og var skikkelig uformell, sier Bøhler og ler litt.

For mange er kanskje Borten, som var statsminister fra 1965 til 1971, mest kjent for at han ble avbilda i bare trusa mens han jobba ute på gården.

Det var også i løpet av videregående at interessen for politikk meldte seg, etter å ha sett bildene fra Vietnamkrigen og napalmbombinga. Bøhler fortsatte i samme spor, og tok et tydelig standpunkt da det ble diskutert om Norge skulle ta del i invasjonen av Irak i 2003. Fredsinitiativet «Ingen krig mot Irak» ble stifta, og Bøhler var med på å arrangere demonstrasjonen 15. februar 2003, da mellom 50.- og 60.000 mennesker deltok bare i Oslo.

Bøhler mener den amerikanskledede invasjonen var starten på en farlig ferd for Vesten.

– Det førte til en negativ utvikling med mer støtte til jihadistene, sier han.

Noen operasjoner har vært nødvendige, mener Bøhler, som kampen mot ekstremistgruppa IS.

– Når jeg snakker med unge med minoritetsbakgrunn om krig, så forteller jeg om mine egne erfaringer og hvordan jeg har vært motstander av USAs maktbruk. Da kommer jeg nærmere dem, fortsetter Bøhler.

Han er veldig opptatt av dette med nærhet, og har flere ganger snakka om at han mener politikere som skal mene noe om noen, også bør erfare det samme som dem. Bøhler deltar hyppig på møter, samlinger og annet i Groruddalen. Det gjør at han enklere kan ta opp utfordringene dalen står overfor, for eksempel knytta til ungdomskriminalitet, mener Bøhler. Ikke alle har vært enige i bildet han har tegna av området.

Både ellers i Oslo og andre steder i landet er det mange oppfatninger om hva slags sted dette er. Med 140.000 innbyggere bor det flere i Groruddalen enn i Stavanger.

Les også: Kampen om Groruddalen

Den største feiloppfatninga av dalen er at det skal være et problem i seg selv at det bor mange her med innvandrerbakgrunn, mener Bøhler.

– På begge sider av politikken lages det unødvendige motsetninger ved å forstørre problemer som vi ikke har, fortsetter han.

Bøhler er flere ganger blitt omtalt som en ombudsmann for dalen. Det er en tillit han kjenner veldig på.

– Pliktfølelsen sitter veldig i kroppen min. Det samme gjør ansvaret. Jeg ser for meg alle de folka jeg kjenner her, hele tida. Jeg har dem i ryggen, og veit at jeg må følge opp, sier Bøhler.

– Hva tenker du om at én person skal snakke for så mange?

– De snakker jo sjøl også. Men jeg synes det er fint at det er så lite skarpe partipolitiske skillelinjer her. Det er mange som ikke nødvendigvis er sosialdemokrater som takker meg, forteller han.

Også utafor Groruddalen er Bøhler et kjent ansikt for mange. Mye er både skrevet og sagt om ham, men er det en detalj kanskje ikke så mange veit om?

Bøhler trenger litt betenkningstid før han svarer.

– Det kan kanskje være at jeg er nervøs for grevlinger når jeg sykler på turveier i mørket. Det er et par steder de holder til hvor de flere ganger har løpt inn i sykkelen min når jeg sykler hjemover seint etter at lysene er slått av. Jeg har hørt siden jeg var gutt at de kan bite seg fast i leggen din og ikke slippe taket, sier Bøhler, og fortsetter:

– Så jeg sykler veldig fort gjennom skogholtet hvor de dukker opp som skygger med noen slags gryntelyder. De er raskere enn man skulle tro. Disse har ikke hørt Knutsen og Ludvigsen.

Fra fotballfeltet tar vi turen videre, denne gang til det som er kjent som Badedammen på Grorud. Det var denne innsjøen Bøhler og kameratene sykla til og tilbrakte sommeren ved. Noen ganger var foreldra med, men så snart de kunne svømme fikk de lov til å dra opp aleine.

###

Jan Bøhler på demninga ved Badedammen på Grorud. Foto: Mina B. Ræge

– Foreldra våre var flinke til å følge opp, men de lot oss også ha frie tøyler til å være over alt. Det var ingen som tenkte på noen fare med det da, enten noen som skulle prøve å selge narkotika til oss, banke oss opp eller at noen dreiv med vold eller overgrep. Det fantes sikkert da også, men vi hadde ikke noe sånt i tankene. Vi var trygge, sier Bøhler.

– Jeg skulle ønske barn og unge i dag hadde samme muligheter til den typen oppvekst som vi hadde, fortsetter han.

I tillegg til bading og stuping fra demninga på Badedammen, som Bøhler mener må se helt lik ut nå som da han var barn, var det en egen danseplass litt inni skauen. Hit dro familien Bøhler og andre naboer blant annet på sankthansaften. Mens foreldra svingte seg til livemusikk, løp barna rundt og lekte.

De siste åra har danseplassen, som egentlig heter Sangerparken, ligget for det meste ubrukt. Bøhler mener at flere kanskje ville begynt å bruke den hvis den ble rusta opp.

– Det er skikkelig gammelt sosialdemokrati med danseplasser, sier han mens han tar noen små dansesteg over betongen.

###

Sangerplassen inni skauen på Grorud har ikke blitt mye brukt de siste åra. Foto: Mina B. Ræge

Samtidig har Groruddalen de siste åra fått mange nye fine møteplasser. Det er blant annet takket være Groruddalssatsingen, et løft av området som skal vare til 2026. Folk er opptatt av å ta vare på nærmiljøet sitt, forklarer han.

Noe av det Bøhler trekker fram flere ganger når han snakker om Groruddalen, er stolthet. Stolte av sin egen dialekt, eller sosiolekt som enkelte forskere mener det er riktigere å kalle den, av folka som kommer herfra og hva de har oppnådd. Han mener flere er stoltere av dalen og området de kommer fra nå, enn tidligere.

– Jeg tror vi har begynt å få i gang ting som folk er fornøyd med. Stolthet må ikke bygge på falskt grunnlag, sier han.

Les også: Ap-politiker Jan Bøhler hyller dialekten på Oslo øst på debutalbum

Nærområdene er endra med Groruddalssatsingen, og Bøhler mener innbyggerne har vist at de har heva seg over forskjellene mellom folk med ulike bakgrunner.

– Jeg merker at en del folk andre steder i landet og på Stortinget snakker om Groruddalen i en litt annen tone nå enn før. Det er jeg glad for, sier han, og fortsetter:

– Vi skal være vel så stolte av oss sjøl som dem som kommer fra andre deler av landet.

En annen stolthet er at Groruds fotballag rykka opp til OBOS-ligaen. Bøhler er styremedlem og sterkt engasjert, og han er klar for kamp denne dagen. Laget Jerv fra Grimstad venter hjemme på kunstgresset på Grorud, der 200 tilskuere får lov til å innta tribunene. Flere ganger underveis minner speakeren på koronarestriksjonene, og ber alle ha to seter mellom seg og sidemannen.

Vanligvis er det mer liv på kampene, men de oppmøtte lager fortsatt bra lyd, mener Bøhler.

– Det er ikke sånn veldig pøblete publikum på Grorud. Forholdsvis vennlig oppførsel.

– Forholdsvis?

– Ja, Groruddalen er ikke noe bråkete, sier han.

Jan Bøhler på kamp. Grorud mot Jerv på hjemmebane. Bilder tatt i pausen. 27.07.20

På plass for å overvære Grorud-Jerv var også Per Ravn Omdal (t.v.), tidligere president i Norges Fotballforbund (NFF). Foto: Mina B. Ræge

Tross støtte fra hjemmepublikummet ender det med Jerv-seier denne gangen. Og det også etter at Bøhlers sang om Groruddalen ble spilt i pausen.

Laget vinner nemlig alltid når den spilles, hevda Bøhler før andreomgang ble sparka i gang.

Les også: – Det er hyggelig å få støtte, så jeg må jo tenke meg om (+)

Mer fra Dagsavisen