Portrett

Bragefølelsen

Man har lenge slengt litteraturpriser etter forfatter Ingvild H. Rishøi. Nå kan det bli to Brage for prisen av én.

«Men så TA telefonen da!» sto det oppgitt i en tekstmelding fra Ingvild H. Rishøis forlagsredaktør en drøy uke før Bragepris-nominasjonene nylig ble offentliggjort. Meldingen tikket inn på Rishøis gamle Nokia, en antikvarisk, liten sak, fortsatt med taster, og helt uten tilgang på nett. (Dette siste kommer vi definitivt tilbake til seinere). Den utålmodige redaktøren hadde da rukket å legge igjen en rekke ubesvarte anrop, som alle nærmest dirret av trang til å fortelle henne den ganske utrolige nyheten: Ingvild Hedemann Rishøis bok «Vinternoveller» er blitt nominert i ikke mindre enn TO Bragepris-kategorier, både i «Åpen klasse» og «Skjønnlitteratur»! Hvor ofte skjer det, liksom? Svaret er at dette har aldri skjedd før. Ingvild Rishøi er rett og slett den aller første.

Omsider fant nok Ingvild H. Rishøi fram sin gamle Nokia og fikk se alle de tapte anropene. Nå i ettertid er det ikke godt å si hvor hun befant seg da hun plukket fram mobilen, for hun surrer mye rundt. Kanskje hun var hjemme i treromsen hun deler med ektemannen på Rødtvet i Groruddalen, kanskje var hun nede i kontorfellesskapet på Kalbakken, som hun også deler med ham? Eller var hun muligens på Linderud-senteret, i ferd med å overhøre en tilfeldig samtale som kan bli spiren til en ny novelle? Eller i ferd med å gå seg vill, elendig stedsans som hun jo har?

- Da jeg så alle de tapte anropene, skjønte jeg i alle fall at det enten var noe bra, eller noe dårlig. Og jeg håpa jo at det var noe bra, sier Rishøi, som noen dager etter de insisterende redaktør-anropene sitter ved spisebordet en tidlig morgenstund i stua hjemme hos moren. Det er ennå god tid fram til Brageprisutdelingen 18. november, og vi er i barndomshjemmet hennes på Kjelsås, en rød gammel villa som ligger rett før den aller siste bakken ned til Maridalsvannet. Og la oss være ærlige: Rishøi skjønte fort at alle de nå så sørgelig tapte anropene dreide seg om den gjeve Brageprisen.

- Jeg visste at Brageprisen kommer nå, og jeg har jo blitt nominert før, så jeg visste at man får vite det litt på forhånd, sier Rishøi.

- Så da jeg var på Litteraturhuset den dagen det ble offentliggjort, så visste jeg at jeg var nominert. Det er likevel en spesiell stemning der like før. Alle er ute i god tid og virker litt shaky, og det er lett å se hvilke andre som er nominert. Der kommer Hanne Ørstavik liksom «tilfeldigvis» ruslende, ikke sant, og…

- Men betyr det egentlig SÅ mye å bli nominert til sånne priser…?

- Jeg syns det er kjempegøy. Veldig stas!

- Du har jo fått en del priser før, også?

- Ja, jeg elsker å få priser, jeg!

- De blir jo nærmest kastet etter deg?

- Takk, takk! Bare fortsett å kaste! sier Rishøi oppmuntrende.

Men hvordan klarte egentlig Rishøi å bli dobbeltnominert? For det første er «Åpen klasse» i år reservert spesielt for essays og noveller, og nettopp noveller er Ingvild H. Rishøis spesialdistanse. «En novellist i toppklasse», skriver gjerne kritikerne når hun kommer med en utgivelse. «Ingvild H. Rishøis bøker kan ikke unngå å berøre leseren, og mer enn noen annen klarer hun å framstille hvor skjørt og sårbart mennesket kan være, hvor uberegnelig hverdagen er», skrev Brage-juryen i sin innstilling. «Men først og fremst er «Vinternoveller» tre historier om kjærlighet. Om mennesker som vil godt, som gjør sitt beste, men som ikke alltid får det til». I tillegg til «Åpen klasse», ble Rishøis bok også nominert i klassen for «vanlig» skjønnlitteratur. Litt uvanlig for en novellesamling, på et felt der romanene dominerer.

- Så i år har du faktisk dobbel sjanse for at minst én pris kan klokke inn?

- Jeg håper jo det! Det var en journalist som ringte meg før jeg kom på Litteraturhuset, han hadde sett pressemeldingen, og spurte: «Har du tenkt tanken at du kan gå hjem med to priser?» Da svarte jeg litt svevende: «Nei…eh…det har jeg ikke tenkt så mye på…». Men selvfølgelig har jeg tenkt masse på det! Hahaha! Men jeg har jo også tenkt på at jeg kan gå derfra med null priser.

- Klarer du da å sette opp dette tapre fjeset?

- Nei. Forrige gang klarte jeg ikke det, i alle fall. Jeg ble jo nominert til Brage for den forrige novellesamlingen min også, og tapte. For man sier «taper», ikke sant? Når noen vinner, må det også være noen som taper.

- Jeg trodde man øvde seg litt på dette på forhånd? Klapper høflig, mens man nikker og smiler skikkelig raust til den som vinner?

- Altså, jeg klappa jo…. Men jeg har ikke noe pokerfjes. Det er stusslig, vet du, man sitter der med en liten takketale klar på en lapp, som man bare må krølle sammen og legge i lomma. Jeg fikk en tekstmelding fra en av de andre som er nominert i «Åpen klasse» kategori, Mikkel Bugge, han er en god venn. Han skrev noe sånt som: «Men fest blir det jo etterpå, samma hva!» Men jeg bare: «En av oss kommer ikke til å være i festhumør, for minst en av oss kommer jo til å tape.» For jeg husker godt forrige gang, da jeg tapte: Jeg hadde mest lyst til å gå hjem fra festen, jeg!

Dette sier Ingvild H. Rishøi, mens hun...Nei, hun tar seg IKKE en slurk kaffe like etter at hun har sagt dette. Ikke tale om. Nei, nei og nei. Rishøi blir alltid omtalt som en empatisk forfatter med stor respekt for de små og sårbare blant oss. Men hun har også en mørkere, mer infam side. Som medredaktør for den satiriske litteraturfanzinen «Avsagd Hagle» har Rishøi tatt nådeløse oppgjør med pompøse forfatterkolleger, men også med featurejournalister som ustanselig orienterer leserne sine om at intervjuobjektet «tar seg en slurk kaffe» etter at de har sagt noe. Med mindre intervjuobjektet ditt er kaffekongen Herman Friele, er dette en stor klisjè, mener de fire journalist- og forfatterdamene i «Avsagd Hagle», som består av Ingvild Rishøi, den yngre søstera hennes, bestevenninna, og hennes søster igjen. Rishøi, som er gammel featurejournalist fra Dagbladet og Dagens Næringsliv, har nok selv prøvd de fleste av triksene i boka. I årene rundt år 2000 var hun i ferd med å etablere seg som talentfull featurejournalist, med sine portretter av næringslivstopper, og en og annen Yngvar Numme eller Frank Aarebrot. Men det var før hun en stund var langvarig syk, før hun fikk seg en tenkepause, og bestemte seg for å bli forfatter i stedet. Hun var plutselig ikke lenger så glad i stress, deadlines, sjefer, desker og intervjuobjekter som krangler i sitatsjekken. Eller folk som tar seg en slurk kaffe i tide og utide.

Dagsavisens problem nå, med hensyn til disse kaffeslurkene, er at vi før dette intervjuet fikk en tekstmelding fra nettopp Ingvild H. Rishøi, som, etter å ha invitert oss til Kjelsås, kom med følgende opplysning: «Mamma har en gigantisk nydelig espressomaskin». Så ja, vi kan like godt slå fast at hun tar seg ganske mange slurker kaffe i løpet av dette intervjuet. Men siden vi har redegjort for dem nå, kan vi stedet gå over til å skrive: «Sa hun, og så tankefullt ut av vinduet, til der Kjelsåshallen en gang sto».

Dette kan hun ha gjort opptil flere ganger i løpet av dette intervjuet, som altså finner sted ved morens spisebord i en gammel villa på Kjelsås. Der har man ganske riktig fin utsikt til der Kjelsåshallen sto før den ble revet i 2011 (for å gi plass til nye Kjelsås skole). Da Ingvild var tenåring på 90-tallet, satt hun og stirret lengselsfullt på den gamle, mugne Kjelsåshallen både seint og tidlig. Hun holdt et skarpt øye med alle de kjekke gutta som spilte håndball. Hun var dødelig avstandsforelska i en av dem, og drømmen var at Han en dag skulle ære henne med å graffiti-spraye navnet hennes på hallveggen. Det skjedde aldri. Men unge Ingvild ble tross alt ganske god i håndball, de årene hun gikk på Kjelsås barne- og ungdomsskole. Her møtte hun også sin første norsklærer, som allerede i første klasse så at jenta hadde et stort skrive- og fortellertalent. Men den som oppdaget fortellertalentet hennes aller først, var nok foreldrene. I årene etter hun ble født, i 1978, bodde familien på Lambertseter. Det var et hjem med sang- og rimleker og tjukke bøker i bokhylla, med en norsklektorpappa og en NRK-mamma som tidlig tok jenta på fanget og leste for henne.

- Vi bodde i et pussig, gammelt hus, der vi måtte ut i yttergangen for å komme opp på soverommet, forteller moren Berit Hedemann, som blir på intervjuet en stund, i egenskap av kilde til Rishøis barndom. Til vanlig jobber hun med radiodokumentarer i NRK, men i høst debuterte også hun som forfatter, sju år etter datteren, med romanen «All min forakt. En kjærlighets historie».

- På Lambertseter husker jeg vi måtte ned i kjelleren for å gå på do, sier Rishøi.

- Det husker du, ja! Der var det veldig mørkt og kaldt, sier moren.

- Ja, ja! Vi bodde jo på Lambertseter til jeg var sju år, jeg husker masse. Jeg husker da jeg brakk beinet, jeg. Da var jeg ett og et halvt år gammel. V måtte kjøpe en ny smokk til meg etterpå, for jeg var så lei meg, sier Rishøi.

- Hun satt bakpå den gamle sykkelen min uten barnesete, en gang vi var på hytta. Og så fikk hun det ene beinet inn i eikene, sier mora beskjemmet og vender seg til datteren:

- Tenk at du husker at vi kjøpte smokk! Det husker ikke jeg, altså...

- Det er fint å huske så mye, for da kan jeg irettesette folk, konstaterer Rishøi fornøyd.

I løpet av denne mor-datter-samtalen ved spisebordet kommer flere sentrale ting fram: Ingvilds stedsans er faktisk så dårlig at hun må ha hjelp til å finne veien opp til hytta hun har reist til hele sitt liv. Hun begynte tidlig å snakke, men kunne ikke gå før hun var nærmere to. Derfor ble hun mye sittende på rumpa, og hun likte å sitte og bla i gravalvorlige voksenbøker uten bilder, av typen «Augustins bekjennelser», og «lese» historier høyt for foreldrene.

- Men jeg var også veldig tjukk, det må du få med, sier Rishøi.

- Jeg kunne ikke noe annet enn å sitte stille. Så det var ikke bare et intellektuelt valg, liksom, det var en fysisk begrensing!

Etter hvert begynte Ingvild å dikte egne fortellinger. Da satt gjerne faren ved siden av og tegnet til.

- Han var liksom min første illustratør, sier Rishøi og smiler.

Og ettersom det tok lang tid å ta bussen fra Lambertseter til NRK-barnehagen på Marienlyst hver morgen, pleide lille Ingvild å bruke tida til å dikte historier til mora, iblant inspirert av det hun så fra bussvinduet. Seinere, da de fikk bil, satt de i bilkø og diktet historier eller sang Prøysen-viser, gjerne de som handlet om livets mørkere sider. Som Kolera-visa, der «en skinndau mæinn» skulle begraves.

Prøysen satt sterkt i veggene, ettersom Ingvild Rishøis morsfamilie kommer fra Hedmark. I ettertid har moren Berit tenkt at den dobbeltheten hun aner i datterens noveller, der livet ofte er godt og vondt på en gang, kanskje kommer fra hennes tidlige møter med dualismen hos Prøysen.

Men ellers elsket lille Ingvild også tullerimene til André Bjerke, og da hun ble eldre, leste hun seg grundig gjennom klassikerne. (Mens hun samtidig skrev hemmelige dikt og dagbokbetroelser om han kjekke håndballgutten nede i Kjelsåshallen.)

- Det var nesten som om du tidlig utdannet deg selv til forfatter, sier mora.

- Nå må ikke du si at jeg var et slags vidunderbarn, mamma! advarer Rishøi, litt brydd.

- Jeg mener bare at vi merket det tidlig, at du ville skrive, sier mora unnskyldende.

- Jeg lærte nok mest om skrivefaget det året jeg gikk på skrivelinja på den folkehøyskolen i Åsane. Da skjønte jeg at skriving også er et håndverk. Jeg turte jo aldri å si høyt her på Kjelsås at jeg ville bli forfatter, men jeg husker da det gikk opp for meg at Astrid Lindgren faktisk var et menneske. At hun var noe som het forfatter, og hadde funnet på Emil og Pippi og Marikken og alle disse. Jeg husker jeg tenkte at det måtte være en fin jobb, sier Rishøi.

I fjor på denne tida satte Rishøi i endelig punktum for den senere så dobbeltnominerte Brage-novellesamlingen «Vinter­noveller». Da hadde hun jobbet med den i tre år. Men ideene kan komme kjapt. Som da hun prøvde en bukse i et prøverom på Oslo City, og kom til å overhøre en samtale i nabobåsen. Den var mellom en mor og en liten datter, som hadde tisset på seg på vei hjem fra barnehagen, og som nå trengte en ny truse, slik at det ikke luktet tiss av henne dit de skulle. Denne lille samtalen ble grunnsteinen i den første historien i «Vinternoveller», om en fattig alenemor på Linderud-senteret som mangler 20 kroner for å kjøpe en truse til datteren. En annen dag Rishøi var innom en matbutikk i Tvedestrand, så hun tilfeldigvis at tre unger tømte sekkene sine for skolebøker, og kastet dem i søpla. Hvorfor gjorde de det? tenkte Rishøi for seg selv. Seinere ble disse ungene hovedpersonene i historien «Søsken», om en søskenflokk på rømmen med bussen til Valdres.

Men fortellingen «Riktig Thomas» hadde et selvopplevd utgangspunkt. Thomas er en ung, nervøs far, nettopp sluppet ut av fengsel, som blir helt satt ut av en myndig butikkdame når han skal kjøpe en pute til sønnen.

- Jeg skulle også kjøpe meg en pute en dag, og så gikk jeg inn i en putebutikk, du vet av typen Kid Interiør. Da kom en sånn putebutikk-dame mot meg, i fullt putebutikk-antrekk. «Høy, lav eller medium?» spurte hun. «Dun, fjær eller syntetisk?» Jeg ble stressa og helt varm, og følte meg litt dum. Jeg fikk da kjøpt meg en pute til slutt, men på vei ut begynte jeg å tenke «worst case scenario». Hva hvis jeg hadde vært mann nå, da hadde dette vært mye verre. Og hva hvis det sto mer på spill, hva hvis jeg skulle ha sønnen min på besøk? Og hva hvis jeg akkurat var ute av fengsel, og hva hvis jeg gikk ut herfra og hadde et alkoholproblem, og det lå en pub rett ved siden av....? Slik tenker jeg ofte, sier Rishøi.

- Jeg tror jeg merker meg sånne bitte små scener fordi de kan være lada med store ting. Alenemoras kjærlighet til datteren ligger jo i det trusekjøpet. Når de store tingene vises i helt konkrete småting, det er det jeg syns er spennende. Jeg prøver meg iblant på nye ting, men jeg har hittil ikke fått til å skrive store, episke romaner, eller krim med plot og sånn. Jeg driver heller med truser og småtterier, jeg.

- Men du beskriver hvordan det er å sitte i fengsel, du har vel ikke sittet i fengsel?

- Nei. Men da jeg jobba i Dagbladet, intervjua jeg en gang noen ungdommer som hadde sittet inne. En av dem sa at da han kom ut, var det akkurat som om det sto «Ila» i panna på ham. Det syns jeg var godt sagt av ham. Det som er spennende, er at selv om han lever et helt annet liv enn meg, så er det mye som kan være grunnleggende likt. Som kjærlighet, eller det å ville bli en annen. Jeg skriver aldri om meg selv direkte, jeg vil ha en distanse til meg selv. Jeg vil heller leve meg inn i andres liv og dikte en ny verden. Det er mye morsommere, både for leseren og for meg!

Og nå kommer vi faktisk fram til en naken og ærlig bekjennelse. Og til årsaken til at Ingvild H. Rishøi fortsatt har en gammel, antikvarisk Nokia med taster og uten tilgang til internett. Ja: Årsaken til at hun har lagt inn internettblokk på PC-en sin, med et passord bare ektemannen og en kollega i kontorfellesskapet på Kalbakken kjenner til.

- Jeg kan ikke ha tilgang til nett når jeg skriver, sier Rishøi alvorlig.

- Jeg surfer på de mest idiotiske ting, sjekker hva som helst på VG Nett og så videre. Og så har jeg store problemer med selvgoogling. Altså, jeg googler meg selv, legger hun forklarende til.

- Jeg prøver jo å konsentrere meg og skal leve meg inn i historier om andres liv. Selvgoogling er det helt motsatte av å leve seg i en historie, da blir jeg jo opptatt av hvordan andre ser på meg!

- Hva med Facebook, er du der?

- Nei. Jeg kan ikke. For da vet jeg at jeg ville blitt helt besatt. Nei, «Internet Access Controller» er svaret. Koster bare sju dollar. Det er kjempebillig, da. Sju dollar for god arbeidsro!

hanne.mauno@dagsavisen.no

5 favoritter

MUSIKK: Ingrid Olavas versjon av Jokkes «Her kommer vinteren».

FILM: Har knapt sett en eneste film og kjenner ikke engang igjen Clint Eastwood, så her melder jeg pass (sliter også med Mel Gibson).

BOK: Tove Janssons «Hvem skal trøste knøttet?»

MAT: Har alltid likt godt å ta meg en brødskive i fred. Liker det bedre og bedre jo eldre jeg blir.

STED: Hytta i Engerdal.

Mer fra Dagsavisen