Portrett

Bondeopprøreren

Bøndene mener hun er helt på jordet. Sylvi Listhaug stortrives.

– Jeg forstår henne ikke. Hun er en gåte.

Det er Merete Furuberg som snakker. Lederen i Norsk bonde- og småbrukarlag har samme bakgrunn som landbruksministeren. Født og oppvokst på en liten gård med melkeproduksjon. Begge elsket å være i fjøset og stelle med kuene som barn. Nå står de på hver sin side av forhandlingsbordet i det kommende jordbruksoppgjøret. For Furuberg er det en gåte at Sylvi Listhaug «tar fra de små og gir til de få», som hun uttrykker det. Ifølge Furuberg er Listhaug den mest upopulære landbruksministeren siden Gunhild Øyangen. En minister som blir sett på som «ideologisk hjernevasket». Hun har ikke noe imot Listhaug som person. Men Furuberg etterlater ingen tvil om at småbrukere flest vil ha henne ut av regjeringen så fort som mulig.

Det er ingenting som spirer og gror utenfor inngangspartiet til Landbruksdepartementet. Bygget ligger i en asfaltjungel. Det er heller ingen grønn oase som møter oss innenfor dørene. Betong, glass, sluser. Oppe i etasjen hos ministeren står en fargerik ku. Ministeren selv er kledd i rosa og virker å være i riktig så godt humør få dager før hun skal motta bøndenes krav til jordbruksoppgjøret. Fjorårets oppgjør endte med opprør. Listhaug gjorde det klart at det var tid for å tenke stort. Hun ville overføre mer av støtten til de største og mest effektive bøndene. De som har fulgt med ble ikke overrasket. Noen år tidligere skrev Listhaug at landbrukspolitikken var «kommunisme på norsk». «Fremskrittspartiet mener det er på tide med en ny medisin der vi slipper bonden fri til å produsere det en vil og så mye en vil». Med Listhaug i sjefsstolen kom bøndene til Oslo i svære flokker. Et endeløst tog marsjerte gjennom hovedstadens gater. Listhaug sto på sitt.

Resultatet av fjorårets oppgjør førte til at de største matprodusentene fikk mangedoblet sitt tilskudd. Selv de som har fått en stor pengegevinst av Listhaugs politikk har uttrykt en viss undring over endringen i støtteordningene.

– Hvis de mener de har fått for mye, synes jeg de skal la være å ta imot pengene. Jeg vil gjerne spare, jeg, sier Listhaug og smiler.

Hun har akkurat holdt et kort foredrag om at det ikke er riktig at hun tar fra de små og gir til de store. Listhaug mener hun fører en rettferdig politikk, og at de som kritiserer henne ikke forholder seg til fakta. Hun er helt sikker på at hun gjør det rette.

– Det må lønne seg å produsere mat. Det vi gjør er logisk.

Mange reagerte med forundring da Erna Solberg valgte en Frp-er til å styre Landbruksdepartementet. Sylvi Listhaug selv var aldri i tvil om at dette var rett oppgave for henne.

– På mange måter var det kjekt å komme hit. Det var gjort så lite på mange år, det var så mye å gripe fatt i.

– Er byråkratene i departementet enige med deg i det?

– Jeg vil ikke svare for dem. Men de har kommet med mange forslag på hvordan vi kan gjøre ting annerledes.

– Er du lett å overbevise med argumenter?

– Veldig mange bønder vil nok si at jeg ikke er det. Men jeg hører jo på dem.

Kort fortalt mener bondeorganisasjonene at Listhaug har intensivert en sentraliseringsprosess som vil føre til en nedleggelse av store deler av jordbruket slik vi kjenner det, og at politikken vil føre til færre og større bruk. Mer kraftfôr, dårligere matsikkerhet.

– Hva er det bøndene ikke forstår?

– La oss starte med fakta. Det er så mange myter, eller påstander som jeg kaller det. Hvis det er en sammenheng mellom store besetninger og kraftfôrbruk, hvorfor brukes det da minst kraftfôr i Rogaland og Trøndelag, der det er størst bruk, spør Listhaug retorisk.

Da den blåblå regjeringen kom ut på slottsplassen i 2013, ble Listhaug gratulert av stolte foreldre.

Eg tykkjer det er flott. Det blir vel ikkje verre enn det har vore, sa faren.

Halvannet år har gått. For noen uker siden intervjuet ABC-nyheter Listhaugs far:

– Det er like gale som det har vært. Det har ikke blitt verre, det er akkurat det samme for meg. Men det har blitt bedre for de store, uttalte faren. Konfrontert med disse uttalelsene, blir Listhaug brått alvorlig.

– Han var rasende etter intervjuet. Jeg tror ikke han fikk med seg at det var en journalist han snakket med. Grunnen til at han fikk mindre var at han måtte rive den gamle driftsbygningen fordi den var i dårlig forfatning.

– Så han ringer ikke deg og uttrykker frustrasjon over din politikk?

– Nei. Han skjønner godt tankegangen min. Skal vi satse på neste generasjons bønder, må vi gjøre det lønnsomt å investere. Vi kan ikke se oss i bakspeilet. Vi må legge til rette for en politikk for framtida.

– Lederen i Småbrukarlaget synes du er en gåte. Hun kan ikke forstå at en som kommer fra en liten gård vil satse på de store. Hva sier du til det?

– Det som er forskjellen mellom oss er at jeg mener vi ikke kan stå på stedet hvil. Verden forandrer seg. Skulle jeg tatt over gården hjemme i dag, måtte jeg investert og gjort noen grep. Jeg vil at bøndene skal få mer armslag til å bestemme selv. I stedet for å bli diktert av staten og bondeorganisasjonene.

Listhaug er odelsjente, eldst i søskenflokken på tre. Gården til foreldrene ligger på Sjøholt i Ørskog.

– Jeg hadde en utrolig god oppvekst. Begge foreldrene mine var hjemme til jeg var tolv.

Som liten tilbrakte hun mye tid sammen med farmoren som bodde i etasjen over henne. De hørte på nyheter, så Dagsrevyen og diskuterte mye politikk sammen.

– Hun var opprinnelig KrF-er. Men hun syntes John Alvheim var veldig flink. Alvheim snakket om eldres rettigheter og andre som hadde det vanskelig. Farmor gikk fra KrF til Frp. Mye på grunn av ham.

Bestemoren var hjertesjuk. Listhaug var redd for hva som kunne skje med henne hvis hun ble dårligere. Det var derfor hun ble engasjert i eldrepolitikk.

– Jeg hadde veldig sansen for både Carl I. Hagen og Alvheim. De snakket om ting som engasjerte meg.

– Var foreldrene dine også interessert i politikk?

– Ikke veldig. Men faren min fulgte litt med på jordbrukspolitikk.

– Hva stemte de på?

– Det kan vel tenkes at de støttet Senterpartiet. Den gangen var det et borgerlig parti. De var ikke sosialister, heldigvis. Det er ikke så mange av dem på Sunnmøre.

– Hva stemmer de i dag, da?

– Nei, det vet jeg ikke.

– Hva er det som er så ille med sosialister?

– Det er det at de skal overstyre folk og fortelle hva som er rett og galt, pushe folk i en bestemt retning. Jeg har aldri hatt sansen for det. Jeg vil at folk skal bestemme selv.

Hun vokste opp da Gro styrte landet. Listhaug syntes hun var en myndig dame. Landbruksministeren gir noe som kan ligne på et kompliment.

– Jeg syntes vel hun var forholdsvis flink.

Men sosialismen opplevde hun til tider som trykkende.

– Ja, skolen var veldig sånn venstreretta. En lærer i Volda skjelte ut Frp mens jeg satt i salen. Da gjorde jeg ham oppmerksom på at jeg var medlem og at han ikke hadde lov til å ytre seg som han gjorde.

Mange år senere uttalte Listhaug: «Arbeiderpartiet framstår mer og mer som et familiekartell med masse høytstående embetsmenn. De rører med sitt og har fryktelig lite innsikt i hva vanlige folk driver med.»

– Frp har flere folk fra grasrota. I Ap er det litt sånn at medlemmene har vokst opp i partiet. Partiet er delvis styrt av familiedynastier. Det er interessant å høre at lokale Ap-politikere er overrasket over hvor lett våre folk fra grasrota kommer i kontakt med våre statsråder og apparatet rundt.

– Hva er det vanlige folk er opptatt av om dagen?

– De er opptatt av det som ligger dem selv nærmest og trygghet i hverdagen. Familiefolk er for eksempel ofte mest opptatt av ungene sine og jobbene sine. De vil ha en trygg privatøkonomi.

Hun meldte seg inn i Frp som 16-åring, men var ikke del av noe lokalt politisk miljø. Aktiv ble hun først i 1998 da hun dro på sitt første FpU-treff.

– Var det som å komme hjem?

– Nei, jeg vil ikke akkurat si det. Det var et heftig møte.

– Heftig?

– Det var ikke alle som var like interessert i politikk. Noen drakk under møtene. Så jeg fikk jo litt – eh – sjokk.

– Fikk du sjokk av hva de sto for også?

Nei. Men jeg var nok mer konservativ enn mange andre. Jeg er ikke liberalist på alle områder. Jeg har konservative verdier.

I et intervju med Dagbladet for noen år siden, uttalte Listhaug: «For meg må homofile feste og feire når og hvor de vil, og mange har tydeligvis en voldsom trang til å markere seg. Men jeg tror ikke at det styrker saken deres når halv- og nesten helnakne folk danser rundt i Oslos gater. Når grasrota rundt omkring i landet får se slike bilder, bidrar det ikke til større toleranse.» Hun synes ikke det er galt å være homofil, men har uttalt at hun ikke vil at staten skal være delaktig i at barn skal vokse opp uten en far. Listhaug har også til stadighet hisset på seg kvinnebevegelsen. Før årets 8. mars-markering var hun ute og kalte den reaksjonær. Hun mente den framsto egoistisk, snarere enn solidarisk «når det kommer til kvinneundertrykkende tradisjoner og praksis som ikke har rot i kristne, men muslimske miljøer.»

– Er du feminist?

– Jeg ser på meg selv som et individ som er opptatt av forskjellige ting. Feminist? Jeg synes det begrepet er så ødelagt og skamfert av venstresida at jeg har vanskelig for å bruke det.

Listhaug er mot alle former for kjønnskvotering, og mener kvinner selv står fritt til å bestemme om de vil ha en likestilt hverdag eller ikke.

– Vi kan selv bestemme hvordan vi vil organisere våre liv. Jeg og min mann har likestilling. Min mann gjør mer på hjemmebane enn meg. Jeg kan jobbe mye fordi jeg har en fantastisk mann som stiller opp 110 prosent.

Hun traff mannen Espen Espeset på Fremskrittspartiets eliteskole i 2002. I tre dager ble deltakerne testet på hvordan de taklet debatter og intervjuer og hvor mye kunnskap de hadde. Listhaug som alltid har vært et konkurransemenneske, var besatt på å vinne.

– Jeg vant – så vidt det var.

Espeset ble nummer to.

– Etterpå ble vi venner. Det var vi lenge før vi ble sammen.

De giftet seg for seks år siden og har i dag to barn. Listhaug bruker i dag mannen som rådgiver. Når hun skal i debatter trener de på formuleringer sammen. Selv jobbet hun som rådgiver i First House før hun ble minister. Og fikk massiv kritikk for at hun ikke offentliggjorde sine kundelister. Kritikk går ikke inn på Listhaug.

– Nei. Jeg har lang trening i å bli kritisert.

«Leve bonden. Listhaug du kan legge deg». Slik går refrenget i en sang som er blitt en Youtube-hit. Videoen som er laget av noen studenter på Ås er sett av mer enn 300.000 og blitt omtalt i store medier som BBC. «Tror du vi kan få en ny regjering i landet som ikke bare tenker penger, men ser hva vi trenger», synger jentene i videoen mens de kjeppjager Listhaug ut på jordet.

– Får du mange positive tilbakemeldinger fra bøndene?

– Ja, jeg gjør det. Det er mange som mener at vi er på rett vei. Og så er det noen som er veldig imot.

Hvis målet er å bli populær, er det vanskelig å se for seg en tyngre oppgave for en Frp-er enn å bli satt til å lede landets bønder. Det måtte i så fall være å styre Kulturdepartementet. «Jeg kan ikke fordra politisk korrekte kunstnere som skal fortelle folk hva som er god kunst, og som lever på offentlige overføringer og subsidier fra statskassen for det de har som hobby. Det er det verste jeg vet», uttalte Listhaug en gang.

– Hva slags kulturminister ville du blitt?

– Jeg ville i hvert fall fått en frisk start – der også. Ha ha ha!

Når Listhaug skal ha kulturelt påfyll, går turen til USA. Både Listhaug og mannen er store Elvis-fans. Til sommeren skal de besøke Graceland for tredje gang. Ifølge Listhaug er Elvis en god Frp-er. «Lite jålete. En mann av folket».

Hun kjenner seg hjemme i Amerika.

– Jeg liker å reise. Og for meg er USA reisemål nummer én, nummer to, nummer tre, nummer fire ...

Vi må bryte inn og spørre hvorfor.

– Det er så kjekt der for store og små.

Fascinasjonen for Amerika startet i ungdomsårene. Hun brukte konfirmasjonspenger på å besøke en tante i Amerika. Nå har hun mistet tellingen på hvor mange ganger hun har vært i the land of milk and honey.

I Amerika fant hun også en av sine store politiske helter: Ronald Reagan.

– Han var en kjempegod taler, SÅ mange gullkorn. Men det viktigste han og Thatcher gjorde var å knuse kommunismen. Helt fantastisk!

Listhaug stråler nå.

Hun har også vært på Cuba for mange år siden.

– Ja, der så vi restene etter kommunismen. Det eneste som imponerte meg på Cuba var at de må ha veldig mange gode bilmekanikere siden alle disse skranglekassene fortsatt går.

Thatcher og Reagan er lysende forbilder for Listhaug. Som mange Frp-ere setter hun også forfatteren og filosofen Ayn Rand høyt. Rands «De som beveger verden» er hennes favorittbok.

– Jeg synes bøkene er velskrevet, samtidig som de er veldig ideologiske.

For Rand var penger roten til alt godt. I et intervju sa hun: «Jeg utfordrer moralen i altruismen, at vårt mål er å leve for andre, at vi skal ofre oss for andre». Rand ville fjerne velferdsstaten som hun mente krenket individets rettigheter og gjorde folk ansvarsløse. Skole og helsevesen skulle ikke være en offentlig oppgave. Listhaug er ikke like radikal.

– Jeg mener vi skal ha et sosialt sikkerhetsnett for dem som detter utenfor. Men tanken om enkeltmenneskets verdi, at vi skal bestemme over eget liv fenger meg. For meg er ikke det viktigste fellesskapet staten, men familien.

Listhaug mener mange i Norge har et feilaktig inntrykk av USA.

– Det amerikanske samfunnet blir ofte kritisert i Norge. Men det som slår meg når jeg er der, er at folk har mer omsorg for hverandre enn vi har i Norge, de er hyggeligere mot hverandre. Det å gi til veldedige organisasjoner er mye vanligere enn her. Du får nesten ikke jobb hvis du ikke har jobbet som frivillig. Det gjør vi i mindre grad her. Så på mange måter er det et varmere samfunn.

– Hva med de enorme klasseskillene som er i USA?

– Det er store forskjeller mellom statene. Alle har muligheter, men det er klart du har større muligheter for å lykkes hvis du har god råd.

– Kunne du tenkt deg å flytte dit?

– Jeg er veldig glad i Amerika. Men det er noe annet å flytte dit. Det er noe som er bedre her. Vi har mer tid til barna. Det er en verdi som er veldig bra.

– Hvordan ser ditt idealsamfunn ut?

– Min oppgave som statsråd er å ta det samfunnet vi har i dag og gjøre det til noe bedre. Det er det jeg er i gang med. Bonden skal få mer frihet. Mer mat, mindre stat. Det er et veldig godt motto.

5 favoritter

MUSIKK: Elvis og country­musikk.

FILM: Ingen spesiell.

BOK: «De som beveger verden» av Ayn Rand.

MAT: Potetball.

STED: Gården hjemme på Sunnmøre.

Mer fra Dagsavisen