Portrett

Bjørn Eidsvåg. Teaterpresten.

Bjørn Eidsvåg tror verken på synd eller Satan, mens Jesus er et teaterstykke verdt. For ikke å snakke om flanellografen.

«Eg var den tryggaste i verda

Jesus var min beste ven

Han ville vokta meg på ferdå

og ta meg trygt til himmelen ...».

Bjørn Eidsvåg står der nede på Det Norske Teatrets scene og synger foran en full sal, og greier på en eller annen måte å fremstå som en blanding av rockemusiker, teolog, frafallen bedehusgutt, standupkomiker og tvilernes egen yppersteprest – på samme tid. Men ennå er det tidlig på kvelden. Ennå er det tidlig i teaterstykket «Etterlyst: Jesus». Ennå er ikke Eidsvåg kommet lenger i fortellingen om sitt 62 år lange liv med Jesus, enn at han fortsatt er en liten, troskyldig og solodrikkende gutt på bedehuset Betel i Sauda på 1950-tallet. Han føler seg fortsatt så trygg i fare, for Jesus passa jo på. «Han va kje bare glad i meg når eg var snille`», synger Eidsvåg fornøyd. «Men og når eg var litt ustyrlige og ville`».

Så skjer det noe rart og nesten litt magisk. Etter at Eidsvågs scenemakker Svein Tindberg har boltret seg på scenen som henholdsvis manisk svovelpredikant, trinn bedehuskone med overdimensjonert kaffekjele og pedagogisk søndagsskolelærer med flanellograf, blir det plutselig allsang i salen. Det er når de to begynner å synge en antikvarisk, nærmest litt truende søndagsskolesang sammen med bandet:

«Vær forsiktig lille øye hva du ser / for vår far i himlen ser alt som her på jorden skjer …»

Jepp, alle ser ut til å synge med av full hals. Noen ganger er livet faktisk akkurat som en søndagsskole.

En morgen noen dager etter sitter Dagsavisen i TV 2s resepsjon på Karl Johan og venter på at Bjørn Eidsvåg skal komme ut etter et intervju i «God morgen, Norge». Vi ser ham på én av de fire TV-skjermene som henger på veggen, mens han sitter i sofakroken med programlederne og smiler og gestikulerer. Ettersom lyden ikke er på, får vi god anledning til å studere både kroppsspråk og klær. Om sistnevnte er det bare å si at her går alt i svart. Svart skjorte, svart fritidsjakke, svart bukse. Skjegget, derimot, går i grått. Nå klipper de inn bilder fra Jesus-stykket på skjermen, så det er vel ikke umulig at Eidsvåg sitter der og promoterer for harde livet, munnen åpner og lukker seg i ett kjør. Nå har også alvoret grepet fatt i både ham og programlederne, de nikker taust til hverandre, og Eidsvåg peker liksom opp i retning himmelen. Fortsatt ikke en lyd. Alt vi kan konstatere ut fra tekstene som ruller nederst over skjermen, er at det er 13 grader i Brønnøysund.

Så kommer han ut i resepsjonen, en svær, røslig kar fra Sauda, nå også med sixpence og solbriller som supplement til det helsvarte antrekket. Han labber tungt ved siden av oss nedover Karl Johan, og smiler når vi forteller om det lydløse TV-intervjuet.

– Hva sa du der inne, egentlig?

– Det var nok sikkert noe klokt, nikker han.

– Og så kom vi inn på å ha makt, sier Eidsvåg, som i Knut Olav Åmås nye bok «Makteliten» ble kåret til en av de 252 mektigste menneskene i Norge.

– Du er en vel så viktig opinionsleder som «en hvilken som helst biskop», sto det?

– Jeg kan ikke forholde meg til hvordan det føles å ha makt. Men jeg veit at jeg har makt. Både på grunn av en lang karriere og et stort publikum, og den talerstolen jeg på sett og vis har. Så den makten må ikke misbrukes. Den må brukes på en god måte, sier Eidsvåg, og blir lydig med i retning Domkirken for å ta bilder i passende, sakrale omgivelser. Dette er jo en mann som ikke bare har skrevet et helt teaterstykke om Gud og Jesus, men som i sin tid også ble ordinert som prest, etter mange års teologistudier ved Menighetsfakultetet. Det skjedde i det nå så fjerne året 1980. Da hadde han allerede giftet seg med Ragnhild, som han traff hjemme i Sauda. De to bosatte seg etter hvert i Buskerud, og fikk tre barn. I noen år på 1980-tallet praktiserte han som prest ved Lier psykiatriske sykehus. Det var fortvilte pasienter han møtte der, som inspirerte ham til å skrive sin fortsatt aller viktigste låt, «Eg ser». (Som ifølge norske begravelsesbyråer er den sangen flest nordmenn ønsker spilt i begravelser. Bachs «Air» er på andreplass). Siden har det blitt utallige andre låter, og masse platesalg. Bjørn Eidsvågs første to plater kom allerede i studietiden på 1970-tallet. Av dem gikk det tydelig fram at han nå hadde begynt å tvile på bedehus-kristendommen i barndommens Sauda, dit foreldrene hadde tatt ham med. De kom selv fra bedehusmiljøet i Haugesund, og søkte den samme tilhørigheten i Sauda. Eidsvågs farfar skal blant annet ha advart barnebarnet mot å plystre. «Det er djevelen som dansar på tungo di», advarte han. Men i tenårene på 1960-tallet trakk Eidsvåg seg bort fra bedehuset Betel og gikk over til Folkets Hus, der det var åpent for både langt hår, gitarer og rock. («Det viste seg nemlig at Jesus verken likte langt hår eller gitarer», som han sier i stykket, illustrert av et bilde av en ekstra hippieaktig og langhåret Jesus-skikkelse).

Les intervjuet: Derfor er Snåsamannen og Bjørn Eidsvåg med på listen over Norges mektigste

Vi er nesten fremme ved Domkirken, som ruver i den skarpe septembersola. Vi setter oss i skyggen, på en uterestaurant som ennå ikke har åpnet for dagen. Om ikke lenge skal Eidsvåg på møte i NOPA, en interesseorganisasjon for musikere og tekstforfattere. Eidsvåg har skrevet tekster til musikk siden han var 13–14 år.

– En kamerat og jeg skreiv masse tekster på engelsk, det var mye «love» og «baby» og sånn. Og så hadde vi hørt at kjærlighet, det var bare en lek ...

– Dere «hadde hørt det», ja?

– Ja, det hadde vi hørt! Så vi skreiv en låt som het «Love is only a game». Den ble en slags minislager i Sauda. Men den aller første «ordentlige» teksten jeg skreiv, var på norsk, en kjærlighetssang på i alt sju vers. Den var til kjæresten min, hun som i dag er min kone. Den fant vi igjen her nå! Hehehe ... Det var ganske rart å se den teksten igjen. For du verden så forelska som jeg var, så from jeg var ... ! Dette hadde selvfølgelig mine barn stor glede av å se! Det syns de var morsomt, knegger Eidsvåg.

– Men du har sagt at du tror du kommer til å bli husket som «han fyren som skrev 'Eg ser'»?

– Ja. Men jeg håper jo også jeg blir husket som en ålreit far og bestefar, også, da!

– De siste to årene har du bare skrevet tekster om ditt liv med Jesus. Du har fått i stand den rene søndagsskolen der borte på Det Norske Teatret?

– Ja, akkurat dette med søndagsskolen er en veldig hyggelig del av forestillingen, smiler Eidsvåg.

– Ikke så ofte man hører ordet «flanellograf» lenger, i alle fall?

– Ikke sant? Vi blåser støv av gamle ord!

– Du har forberedt mange konserter, men hvordan var det å sette opp sitt første musikkteaterstykke?

– Dette er noe jeg har jobba intenst med i to år. Jeg har lest veldig mye, mer nå de to siste årene enn i løpet av hele studiet mitt på teologi! Jeg har jobba beinhardt for at det skulle bli «ordentlig», jeg ville ikke blitt tatt på noe. Jeg tror jeg har skrevet 25–26 utkast til manus. Regissør Erik Ulfsby har hjulpet meg i den siste fasen med å kutte. Jeg kutta ned 60 sider om den historiske Jesus, til vi sto igjen med to! Men det har vært en fryd å jobbe med teater, det å lære seg å fortelle en historie kjapt, ordentlig og to-the-point. Jeg snakker jo mye på konsertene mine, også, men jeg merker at jeg snakker mye når jeg leiter etter poenget, da blir det mye babbel. Babbelet er borte, og det har jeg hatt godt av!

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

– Er dette noe som frister til gjentakelse, å skrive for teater?

– Så absolutt! Nå er jeg bitt av basillen. Nå overveier jeg å søke på Teaterhøyskolen!

– Tror du de slipper inn folk på 62 år?

– Eg må sjekka!

På tross av all den hardhendte kuttingen i teksten føler Bjørn Eidsvåg likevel at han får sagt det han vil si i stykket, med god hjelp fra makker og skuespiller Svein Tindberg. Tindberg er selv rimelig godt opplest på bibelhistorien etter sitt arbeid med blant annet teaterstykket «Abrahams barn».

– Jeg gjør opp en slags status, hvilket forhold jeg har til Jesus, hvilket forhold jeg har til religion. Religion er liksom ikke det hippeste for tida, det er så mange dårlige assosiasjoner til religion – med god grunn, sier Eidsvåg.

– Det er noe i religionen som virkelig kan ha en konstruktiv betydning i vår tid. Men da må en kvitte seg med en del tankestoff. En må kvitte seg med tull som handler om underkastelse, at noen står nærmere Gud enn andre. Alt sånn svada, alt som en nå vet: «Dette er tøys!» Det må bare vekk. Og så må vi løfte opp de tingene religionen på godt vis har forvalta opp igjennom årene, det som handler om humanitet, medkjensle og det som gir oss mot i vår tid. Mot til å leve, mot til å møte de utfordringene vi står. Det mener jeg religionen kan gjøre!

– Du kommer inn på religiøs fundamentalisme generelt i stykket – i vår tid fører jo den til terror og krig?

– Ja. Jeg er jo selv vokst opp i et fundamentalistisk miljø. Det var i alle fall sterke islett av fundamentalisme der jeg kommer fra. Jeg er 62 år, så er det er ikke så fryktelig lenge siden dette var aktuelt i Norge, i vår egen kultur. I dag morges kom jeg forresten på noe som jeg helt glemte å ta med i stykket!

Dagsavisens anmeldelse: Va’ det du, Jesus?

Eidsvåg blir tydelig ivrig under sixpencen.

– Rundt slutten av 1970-tallet var det jo en gjeng her i Norge som drev med djevleutdrivelse, og satte diagnosen «besatt» på folk. Det var en prestegjeng nært mitt miljø, det skjedde altså i KFUM-KFUK-sammenheng – i statskirkesammenheng! Tenk det! Det er søren meg ikke mer enn 30 år siden dette her, at det skjedde! Det må jeg få med.

– Selv Monty Pythons «Life of Brian» ble jo forbudt på norske kinoer på den tida?

– Ja, det har jeg alle fall med i stykket. Den ble tillatt etter at svenskene brukte det som markedsføringsgrep: «Filmen som er for morsom for Norge, kom å se den!» Da ble den tillatt, men da med advarsel på plakaten om at det forekom blasfemi, og at det var 18-årsgrense.

Eidsvåg ler høyt og buldrende, det er i det hele tatt mye i Bibelen han ikke lenger tror på, men i stedet ler godt av. Den sentrale fortellingen om Eva og Adam i Edens hage, for eksempel, er hos Eidsvåg ikke en fortelling om arvesynden. Det er rett og slett bare Adam og Eva som får kunnskap, og blir voksne og kloke nok til å flytte hjemmefra.

– Selv i dag er det vel noen «ordentlig kristne» som vil reagere på stykket ditt? Tror du noen i salen blir skikkelig provosert?

Eidsvåg lyser opp.

– Sist lørdag var det en som hadde kasta et plastglass nedover radene, og sagt: «Fytti helvete!», eller ett eller annet, og så hadde de gått ut i protest. Men dette fikk jeg ikke med meg; jeg som sto på scenen! Så det syns jeg var dumt, sier Eidsvåg med beklagelse i stemmen.

– Vi hadde jo lengta litt etter at noen skulle ... jeg HADDE jo sett for meg at det skulle stå noen utafor med plakater, eller ...

– Men hva hadde skjedd om du hadde satt dette opp for 30 år siden?

– Ja, da hadde det nok blitt ramaskrik, nikker Eidsvåg fornøyd.

– Da hadde ikke jeg vært prest i Den norske kirke lenger, da hadde jeg blitt satt på dør!

– Kunne du egentlig fungert som en vanlig prest i kirka nå, det er jo mye du avviser – som trosbekjennelsen, for eksempel?

– Det er mye jeg setter spørsmålstegn ved. Jeg mener vi må være tydelige på hva vi i dag syns er tullete, og som ikke lenger holder. Det er ingen av disse bekjennelsesskriftene som har evig gyldighet. Det er for dumt å dra med seg dette med arvesynd og helvete videre – det er rett og slett for jævlig. Hiv det, få det vekk! Eller sett det i det historiske biblioteket. Nå vil vi noe annet. Likevel, jeg tror jeg kunne vært prest i dag.

– Men du tror rett og slett ikke lenger på arvesynd, eller «synd» generelt?

– Ikke «synd» som en skavank som stenger oss ute fra Gud, eller det svære begrepet «synd». Men at vi mennesker gjør vondt, handler galt, at vi er ordentlig slemme – dette vet vi jo, at det fins faenskap.

– Men Satan eller Djevelen finnes ikke, mener du?

– Nei, ikke i mitt univers. Satan er bare et bilde på det som er vondt. Det gudsbildet, de bildene vi har av godt og vondt og himmel og helvete, de blei laga i ei tid da folk trodde jorda var flat. Solformørkelse var et fenomen ingen skjønte noe av, sykdom var et resultat av synd og demoner. Nå tror vi ikke på det verdensbildet lenger. Da trenger vi heller ikke det gudsbildet.

Til å være en som avviser synd som begrep, er det påfallende hvor ofte Bjørn Eidsvåg tilsynelatende har framstått som en slags angrende synder i ulike intervjuer i årenes løp. «Jeg var en ordentlig drittsekk», sto det å lese i Se og Hør. Bladet siterte fra et intervju i Dagbladet, der Eidsvåg hadde fortalt om at han en periode ikke taklet suksessen særlig bra, at han drakk og var sinna på sine nærmeste. «Sviktet sin døende far», sto det også i Dagbladet. Det handlet om da Bjørn Eidsvågs far døde av Parkinsons i 2007, og at sønnen følte han ikke stilte nok opp for ham.

– Altså, jeg har aldri snakket med Se og Hør. Og jeg har ikke «svikta» faren min mer enn de fleste andre. Jeg snakket da om en situasjon der jeg sjøl syns at jeg ikke klarte å stille opp nok for far da han var syk. Teksten i intervjuet kan ofte være grei, men de titlene i din bransje blir for voldsomme. Jeg framstår som patetisk i egne øyne, når sånne oppslag kommer. Men ja: Selvfølgelig har jeg gjort ting jeg angrer på, såra folk både med og uten vilje. Men dette er ikke overskriftene om mitt liv! Jeg syns egentlig jeg er en ganske snill fyr. Det er mer sannheten om meg, enn at jeg er «en drittsekk». Men DET er jo ikke så kult å skrive om! Det er jo sikkert mye kulere å skrive sånt om meg som er prest, og har skrevet «Eg ser» og «Skyfri himmel», disse sangene som betyr noe følelsesmessig for noen. Men jeg opplever ikke meg selv som en angrende synder, nei.

«Det begynner å ligne en kirke for alle», tvitret Bjørn Eidsvåg svært så fornøyd den 11. april i år, etter at det ble kjent at homofile nå kan få gifte seg i kirka. Nå tuller han med at han nesten ble litt skuffet.

– Når jeg fortsatt skreiv på teaterstykket, var det ikke lov for homofile å bli viet i kirka. Plutselig ble det lov! Men jeg satt jo der og skulle «ta» kirka for dette. Eg blei nesten skuffa, hehehe! «Kunne dere ikke venta et år med det der, da!».

Hans nære forhold til Twitter er viden kjent. Det har for det første vært med på å sikre ham en plass blant Norges mektigste. Han melder seg på i samfunnsdebatten, særlig på livssynsområdet, og kan også rykke ut for å forsvare en gammel musikerkollega som Åge Aleksandersen. Det har i årenes løp også vært en del vitsing på sosiale medier om hans berømte duetter med atskillig yngre, kvinnelige artister, som med Lisa Nilsson i «Mysteriet deg» og Elvira Nicolaisen i «Floden». Da han i 2009 ble parodiert i NRK-programmet «Radioresepsjonen», ringte han inn og sa han syns parodien var elendig. Da ble han invitert i studio, og i dag er han jevnlig med i programmet. Han har til og med fått sitt eget kallenavn, «Losen». Hans yngste fans på konsertene kjenner ham gjerne derfra, og roper «Losen!» til ham opp på scenen. For noen år siden ble han også nådeløst parodiert av humorduoen «Bye & Rønning». De tok fatt i hans låt «Nede for telling», og i duoens versjon handler låten om «Eidsvågs herlige hang til å sende tweets til kvinnelige artistkolleger etter et par flasker god Amarone-vin».

– De fremstilte det som at du sitter hjemme og drikker rødvin og tvitrer i vilden sky?

– Ja!

– Men det er en parodi?

– Det er en parodi! Flere år gammel, også ...

– Du holder ikke på sånn?

– Nei, jeg gjør ikke det. Men de var vel nærmere en slags sannhet da, enn de ville vært nå, da. Ikke drikker jeg så mye rødvin lenger, og ikke tvitrer jeg så mye lenger heller.

– Nå er du blitt et solid maktmenneske?

– Nei, eg har blitt skodespelar, nå. Eg har liksom labba inn i høykulturen!

– Men stemmer det at du nå har fått lyst til å skrive en bok om Jesus?

– Jeg har gjort så mye research, og har så mange notater om ting som er spennende og gøy, så det hadde vært kjekt å få brukt det! Men ...

Bjørn Eidsvåg ser med ett litt sliten ut, her han sitter i skyggen av Domkirken.

– Men nå har jeg sittet i to år med Bibelen ... Jeg bladde litt i det jeg har skrevet, og så tenkte jeg: «Nå tror jeg at jeg driter litt i dette her. Nå er jeg lei av både Gud og Jesus og tro og religion og hele greia. Nå kan det få ligge ei stund».

Fem favoritter

Musikk: Akkurat nå: Det norske bandet «Darling West», som spiller bluegrass-ish country.

Film: «Spotlight» gjorde inntrykk; den om overgrep i den katolske kirka i Boston.

Bok: Akkurat nå: «Brooklynsk dårskap» av Paul Auster. Dritgøy å lese!

Mat: Jeg elsker mat, og min kone og jeg er enige om at vi lager den beste paellaen.

Sted: Lett å svare på – så definitivt hytta vår i Skurdal (ved Geilo).

Mer fra Dagsavisen