Biskopens jul

Når dette leses, har antakelig Tunsberg-biskop Per Arne Dahl for lengst stått opp for å forberede dagens julegudstjeneste i Olavskirken ved Modum Bad i Buskerud. Han står gjerne opp klokken 06.00 om morgenen samme dag som han skal holde en preken, for en preken bør helst være ferskvare, mener han. Dette gjelder nok også i dag, på selveste julaften. Men kanskje har skrivearbeidet gått litt raskere akkurat i dag, for en julaften-preken er gjerne litt kortere enn andre prekener, forklarer Dahl. Og: Den er alltid positiv og glad, men med et bakteppe av vemod og sorg, for «slik er det å leve», sier han. Og hva er egentlig julas, altså dagens, store budskap? Jo, svarer biskopen, her vi sitter ved kafébordet inne hos Kirkens Bymisjon i Drammen, noen dager før jul:

- Julas egentlig budskap er: «Ære være Gud i det høyeste - og fred på jorden.»

- Det var da veldig kort og greit?

- Ja, som engelen sa det: «Frykt ikke, for jeg forkynner dere en stor glede.» Eller som en prestekollega fortalte meg en gang, han hadde laget en fin trebolle på skolen. På den hadde han risset inn med en sånn ... hva heter det? En sånn du «brenner» med?

- Svipenn? foreslår Dagsavisens fotograf.

- Svipenn, ja, nettopp! Bollen skulle han gi til mora si til jul, og på den hadde han svidd inn: «Ære være gud i høyden - denne har jeg laga på sløyden.»

Det tar gjerne litt tid når Tunsberg-bispen skal svare på et spørsmål. Han vil gjerne sitere noen kjentfolk først, for så å gjøre ordene til sine etterpå. På den måten får man jo litt ekstra informasjon på kjøpet. Dahl utstråler en slags medievant, beleven vennlighet, som en slags Kirkens svar på Fabian Stang.

- Så når du nå spør meg: «Hvor lang tid bruker du på en preken?», så vil jeg svare som Aftenpostens tegner Ulf Aas gjorde, når noen spurte ham om hvor lang tid han brukte på en tegning. «60 år og en time», svarte han. Du vet, vi jobbet jo sammen i 25 år, da jeg skrev den spalten min hver søndag, «Under åpen himmel». Aas var fast illustratør, så i 25 år snakket sammen vi sammen hver eneste onsdag morgen, sier Dahl, som snart kommer til poenget.

Ja: Hvor lang tid bruker han på en preken?

- 40 år og tre timer, pleier jeg å svare, sier han, og smiler lurt.

- Men er ikke du over 60? Hvorfor akkurat 40?

- Jo, for det er 40 år siden jeg ble ordinert som prest. Da var jeg 24 år gammel.

Men nå er han altså 64 år og skal feire sin første jul som biskop. Han er en ganske fersk bisp, vigslet i september i år, av Kirkens preses, Helga Byfuglien. Omtrent samtidig ble Dahl ferdig med sin siste bok, «Å våge livet en gang til». I tillegg hadde han arbeidet med å flytte seg selv og kona fra hjemmet i Modum og ned til tjenesteboligen i Tønsberg, «hovedkvarteret» i Tunsberg bispedømme. Men de har ikke solgt huset i Modum, for familien har sterke bånd til stedet. Her har Dahl virket som sykehusprest og sjelesørger i mange år, her har de fem barna deres vokst opp, og hit kommer de ti barnebarna fortsatt på besøk. I kveld feirer også Dahl-familien julaften på Modum, men ikke før biskopen har holdt sin korte julepreken i Olavskirken klokka 15.00.

- Det var sykehuspresten ved Modum Bad som spurte meg om jeg ville holde julegudstjenesten der. Det ville jeg, jeg er jo så glad i kirken og området her.

- Men kan biskoper bare velge selv hvor de vil holde prekener på julaften?

Biskopen humrer litt.

- Det er vel mer sånn at mange har et ønske om å ha biskopen på besøk, så det gjelder å spre seg litt utover. Tunsberg bispedømme er stort, vet du, med hele Vestfold og hele Buskerud. Hvis du ser for deg en trekant, som strekker seg fra Larvik til Slemmestad og så opp til Ustaoset og Hallingskarvet? Da får du også tre store dalfører med, Hemsedal, Hallingdal og Numedal. Slik sett ligger ikke Modum så dumt til, midt mellom sjøen og Hallingskarvet, sier Dahl.

Han omtaler sin første høst som biskop som «en stor glede» som «han takker Gud for».

- Og så har jeg vært på en skikkelig roadtrip, altså, rundt i bispedømmet. Det var bare turnébussen som mangla! Vi har vært innom alle de ti prostiene, og det har vært lærerikt og fint. Nå har jeg blitt arbeidsgiver og sjef for 140 prester, men mellom dem og meg er jeg så heldig at jeg har ti proster. Fem`enal gjeng, altså!

- Du har jobbet i Kirken i mange år, men hva er annerledes nå når du er biskop?

- Nå får jeg lyst til å svare som Paul Claudel, den store dramatikeren. Han ble kristen og lot seg døpe. Han sendte en melding til alle sine venner: «Ingenting er forandret. Men alt er forandret.» Litt sånn er det å bli biskop også, sier Dahl.

- Jeg er jo fortsatt Per Arne. Jeg er bestefar. Jeg er mann. Jeg er far, jeg er kompis. Hvis jeg svikter mitt liv, blir jeg en dårligere biskop. Men klart, mye er annerledes. Det er mye å ta tak i, mye å være med på, og ansvaret er stort. Min jobb er å være trener for dette laget, da. Jeg pleide å trives som en libero på banen, med ulike oppgaver, foredrag og skriverier. Det har jeg ikke så mye tid til lenger. Nå fortoner det seg som mest frihet, å bli bundet til en arbeidsgiver. Det er en stor glede for meg å kunne samle meg om Buskerud og Vestfold. Men biskopen er ikke aleine! sier Dahl og vifter med en advarende pekefinger.

- Jeg utøver mitt lederskap gjennom prostene. Ja, solospillerens tid forbi!

I morgen, altså, 1. juledag, skal Per Arne Dahl og kona igjen stå opp tidlig, for å kjøre fra Modum og ned til Tønsberg.

- Da tar vi med oss julekaker og kaffe i koppen, og så kjører vi til domkirken. Der skal jeg preke klokka 11.00, sier Dahl og virker som om han ser fram til den morgenturen.

- Hvem går i kirka 1. juledag, egentlig?

- En gruppe er de litt «bevisst kristne», for de vet at 1. juledag, da får du julas innhold mer grundig, da får du matpakka, da får du brød. Prekenen julaften er nok litt kjappere, med en kirke som er full av barn som tripper etter å komme hjem til julegavene og voksne som bekymrer seg for juleribba blir steikt i hjel ...

- Eller at pinnekjøttet koker tørt?

- Nettopp. Det er mer ro over kirken 1. juledag. Faktisk skulle jeg ønske at julekirkegjengerne spredte seg litt mer, så slipper de å stå i kø for å komme inn i kirken. Men både julaften og 1. juledag er glade gudstjenester. Vi feirer jo at vi ikke er aleine her på jorda! Gud har fått landingsstripe, han har vist sitt sanne ansikt, vi får vite at Gud er slik Jesus viste seg å være, altså god mot folk. Han gir folk verdighet, befrir kvinner og menn fra skamfølelse og viser dem at det går an å våge livet en gang til, sier biskopen, som i farten siterer sin egen boktittel.

- 2. juledag er det også gudstjeneste, og den dagen har en litt annen karakter. Da svitsjer kirken fra hvitt, som betyr fest og glede, til rødt, som gir et fokus til alle de som lider for sin overbevisnings skyld. Kristne som lider, martyrer, men også minoriteter som må betale en pris for det de tror på, sier Dahl, som tydelig blir stadig mer vemodig utover i romjula, jo nærmere nyttårsaften vi kommer.

- Jeg ser aldri lystig på nyttårsaften. Da tenker jeg på alle dem som har det vondt, på dem som er alene, på dem som har gått. Jeg tenker på dem som er sjuke og som frykter at det neste året blir deres siste. Det er et stort alvor over årsskiftet for meg, understreker Dahl, som vanligvis pleier å få til nok en preken på denne dagen, denne gangen fra klokka 23.00 og fram til midnatt, når nyttårsrakettene går til værs.

- I år skal vi feire 90-årsdagen til en god venn av oss denne dagen. Men uansett syns jeg det er et hellig alvor over årsskiftet, sier Dahl.

Det har alltid vært mye alvor over Per Arne Dahls virke som sjelesørger og prest. Han er gjerne blitt tilkalt når en stor ulykke eller tragedie har rammet mange. Som ved Partnair-ulykken i 1989, Scandinavian Star-havariet i april 1990, SAS-ulykken i Milano i 2001 og etter terrorangrepene 22. juli 2011. Ikke minst ble Dahl svært engasjert i tsunamien i Sørøst-Asia i 2004. Et jordskjelv i Indiahavet forårsaket store flodbølger som skyllet inn over strendene i land som Thailand, Sri Lanka, Malaysia og India. Nærmere 300.000 mennesker skal ha omkommet. Blant dem var 84 norske turister i Thailand, og blant dem igjen, kona og datteren til tidligere Lyn-trener Espen Olafsen. Jula 2004 var Per Arne Dahls sønn Lyn-spiller, og det var nok derfor far Dahl fikk en fortvilet tekstmelding fra daværende Lyn-direktør Morgan Andersen: «Vi er så redde for at det har hendt Espen noe. Kan du komme inn til oss.» Akkurat da var Dahl i ferd med å gå rundt juletreet hjemme hos sin svigermor i Drammen.

- Jeg sang «Deilig er jorden» i det meldingen tikket inn, husker jeg. Men så dro jeg ned til Malmö, for å ta imot de første norske som kom fra Thailand. Jeg husker flere av dem gikk av flyet i shorts og sommerklær, forteller Dahl.

Han gikk dypt inn i krisearbeidet med de overlevende og de pårørende, spesielt sammen med Espen Olafsen og hans lille sønn Balder. Senere skrev de en bok sammen: «Hva skal vi med stjernene nå?»

- Tenk at det er ti år siden tsunamien, sier Dahl tankefullt.

- Generelt er det noe med juledagene som berører alle. Følelsene blir så nakne. Du vet, bak det grønne og glitrende er det mange som griner. Som er aleine mot sitt eget ønske, som er redde. Det kan også være den første jula etter at mannen din døde eller den første jula uten ungene.

- Eller bare første jula hos svigers? Den er jo ikke helt som hjemme, er den vel?

- Nei, den er ikke det, smiler Dahl.

- Jeg kjenner meg litt igjen der.

Men uansett hva som skjer, så vil jula ringes inn klokka 17.00 i dag. Da synger Sølvguttene som vanlig «Deilig er jorden» på NRK1, og en gang i tida var Per Arne Dahl selv en slik liten sølvgutt i matrosdress. Han begynte i det vi kan kalle Norges nasjonale julekor som niåring, i 1959. I flere år var han en av disse små som toget inn i prosesjon med lys i hendene, mens de sang Sølvguttenes signatursang «Alta Trinita Beata» (alltid med en viss fare for at det skulle ta fyr i luggen). Dahl blir tydelig begeistret for å komme inn på temaet, her vi sitter hos Kirkens Bymisjon. Han er egentlig ferdig med lunsjen sin nå og har begynt å kaste diskrete blikk på klokka. Et barnebarns juleavslutning inne i Oslo venter. Men nå får han liksom en ny giv:

- Altså, kan du tenke deg å være så heldig å få bo på Vålerenga og samtidig være med i Sølvguttene? spør Dahl entusiastisk.

- På Vålerenga hadde jeg hockey og fotball. Så tok jeg bare 19-bussen fra Galgeberg til Majorstua, for å øve på Marienlyst sammen med Sølvguttene. Der ble jeg bevisst på at det er noe som heter kultur, musikk og sang. Jeg var heldig som fikk vokse opp med en lærer ved Vålerenga skole som var skolefotballens far i Oslo, Odd Skranes, og samtidig ha Torstein Grythe som dirigent. Det var en ære å forrette under Grythes begravelse for fem år siden, i Trefoldighetskirken. Der sto 1.000 gamle og nye sølvgutter og sang firestemt på «Deilig er jorden».

Biskop Per Arne Dahl ser ut som om han fryser litt på ryggen ennå, bare ved tanken på denne englesangen i Trefoldighetskirken.

- Jeg har i alle fall aldri hørt makan!