Arbeidshjerne

Vi møter ham på Gjøvik togstasjon. Der står han svartkledd med hendene stukket dypt i lommene og myser ut i duskregnet. En sjenerøs og selvbevisst eksentriker sier vennene. Kommer det en kameralinse opp i fjeset hans smiler han fra øre til øre med det som må være Litteratur-Norges ­bredeste glis.

- Du kunne vel bestilt litt bedre vær til vi skulle komme?

- Ja, det er typisk Oslo-folk, om dere skal komme ut i distriktene så forventer dere at det i hvert fall må være pent vær, humrer han. Og viser vei til utvalgt lunsjsted, nemlig Egon, for en stor pizza med skinke og pepperoni og et glass. Melk.

- Jeg drikker ikke alkohol. Jeg har faktisk aldri drukket, og dermed heller aldri vært fyllesyk. Da sparer man mye tid. Jeg har alltid prioritert knallhardt, sier han når vi nevner hans tilsynelatende umenneskelige arbeidskapasitet.

På armen dingler et nett fullt av egne bøker. Inne på Egon klasker han stolt et brennferskt eksemplar av en oversatt utgave av kriminalromanen «Satelittmenneskene» på bordet. På koreansk.

- Hvordan kan du forsikre deg om at boka er godt oversatt når du ikke skjønner språket?

- Nei, det er oversettelsens pris. Jeg aner ikke hva som står her bortsett fra originaltittelen som er trykket her, sier han og lar pekefingeren gli nedover bokryggen som er prydet med et minibilde av ham selv og den norske originaltittelen på boka.

- Vi snakker tross alt om stil her. Den koreanske utgaven er fin å la liggende framme om det skulle komme en forfatterkollega på besøk. Da kan jeg jo brife litt med den, sier han spøkefullt. I dag er han i ekstra godt humør på grunn av nyheten om at hans kriminalroman «Menneskefluene» skal oversettes til portugisisk.

Neste år kommer han til å gi ut tre, kanskje fire bøker. For i tillegg til «Lahlums quiz», en bok om britiske statsministre fra 1900 til 2015 og en ny kriminalroman, jobber Lahlum også med en biografi om Reiulf Steen. I tillegg tar han seg tid til å være VGs kommentator for sjakk-VM i Sotsji.

I ukevis har dette unikum av en 41-åring vært VGs posterboy for remis og rokade sammen med journalist Mads Andersen. Med knekk i knærne, et blikk som om han skulle ha ramlet ned fra månen og en halvferdig «Magnusgenser» rundt halsen har han posert på digre boards og plakater over hele byen.

- Hvem tror du vinner VM?

- Jeg tror Magnus vinner, men jeg tror det blir jevnere enn sist.

- Kan man lære å bli god i sjakk?

- Selvfølgelig kan man lære, men bør helst ha et talent også. Det er vel omtrent like lett eller vanskelig som å lære å bli en god pianist.

- Kan man lære å bli en god forfatter?

- Det blir det samme. Det vil være veldig mye mer krevende for en del personer enn for andre.

- Ja, men nei?

- Med 70 prosent hardt arbeid og 30 prosent talent kan man bli en bra forfatter. Arbeidstalentet er undervurdert. Jeg tror mitt største talent er nettopp arbeids­talentet. Effektiviteten, om du vil.

Det har han selvsagt rett i. Det er ikke alle som tenker ut en hel roman med plott og alt i løpet av to timer på toget. Men det gjorde Lahlum en vakker dag i 2009. Resultatet ble hans første kriminalroman «Menneskefluene».

- Jeg hadde vært i Oslo for å hjelpe en venn av meg som skrev en masteroppgave om norske kvinner under krigen. På toget hjem begynte jeg å tenke: Hvordan kunne livet til disse menneskene blitt om de hadde vært litt heldigere eller uheldigere med hva de opplevde? I løpet av en to timers togtur falt alle bitene til en kriminalroman på plass. En ren eurekaopplevelse. Vi har spøkt en del med at da jeg skulle skrive bok to, tok jeg toget fram og tilbake flere ganger i håp om en ny eurekaopplevelse uten at det skjedde. På vei hjem fra et bokmøte fortalte Tom Kristensen meg at det nok kom til å ta rundt 50 år før jeg fikk en sånn eurekaopplevelse igjen, ler han.

- Tjener du fett på å skrive krim?

- Jeg tjener godt på krim, men det er en myte at alle krimforfattere tjener gode penger. Det finnes mange gode krimforfattere som tjener veldig lite.

- Får du utløp for noen av dine mørke sider ved å skrive krim?

- Jeg tror ikke jeg har noen mørke sider. Men vi har alle noen sider vi kanskje ikke er så stolte av, noen uvaner. Og jeg har en hel del dårlige egenskaper, blant annet at jeg er veldig lite interessert i ting jeg ikke er interessert i.

- Er du en som bare snur deg og går når du syns folk er kjedelige?

- Nei, jeg blir stående. Men jeg irriterer meg. Jeg er relativt tålmodig, prøver å være inkluderende i møter med andre, men jeg kan bli oppgitt over folk med lav sosial intelligens.

- Hvordan takler du dette i sosiale settinger?

- Blir jeg plassert ved bordet sammen med folk, er det sjelden jeg har gått i protest. Hvis jeg går skyldes det eventuelt generelle holdninger, som for eksempel hvis noen sier noe direkte rasistisk.

- Trives du selv godt med å være en offentlig kjent person?

- For det meste. Men, Einar Gerhardsen pleide å si når han var på topp: «Jeg har aldri fri, for jeg må jo alltid være blid». Og det er noe der. Du blir lagt ekstra merke til om du gjør noe. Om jeg krangler med for eksempel bussjåføren kan det være ute på Twitter før jeg får snudd meg rundt.

- Er det en påkjenning?

- Jeg oppfatter vel at det går greit. 90 prosent av alle henvendelser er hyggelige, resten må du fortrenge. For det meste er det artig. Jeg satt for eksempel på en boksignering i fjor da det kom inn en eldre mann, som idet han så meg utbrøt: «Jøss eksisterer du i virkeligheten?», ler han.

- Han trodde vel jeg var en slags Titten Tei-figur som bare eksisterte på TV og som de pakket sammen når sendingen var over.

At en ung gutt blir opptatt av barske historiske helter og store slag er ikke like spesielt som at de blir over gjennomsnittet opptatt av politikk og arbeiderbevegelsens historie. Men da andre guttunger var opptatte av popmusikk og gryende partytakter satt Lahlum og leste aviser og referater fra partienes landsmøter. Han hadde rett og slett ikke noe til felles med skolekameratene og kjedet seg på skolen fordi han måtte bruke tid på så mye han syntes var tull. For han hadde jo planen klar og det hadde han hatt helt fra tannfellingen; han skulle bli historiker.

- For meg som visste hva jeg skulle gjøre, var det veldig lite motiverende å sitte og bruke så mye tid på noe jeg ikke hadde bruk for.

- Jeg begynte å lese historiske biografier allerede da jeg var en sju-åtte år. Jeg tror den første var historien om Leiv Eiriksson.

På barneskolen var det ingen som delte hans interesser. Og videregående sluttet han på etter tre dager - da gadd han ikke mer. Han har selv fortalt at bortsett fra i sjakkmiljøet som han selv oppsøkte, var oppveksten sosialt sett triste greier. Først på universitetet flasket det seg, der møtte han folk som var der fordi de ville være der og som delte hans interesse for historie og politikk.

To ting som er typisk lahlumsk: han sier «jeg» og «eg» om hverandre - en dialektisk snodighet - og at han ikke er helt A4.

- Om du googler navnet mitt, er det første ordet som kommer opp autist. Det skjønner jeg ikke. Definisjonen på autisme er at man ikke klarer sette seg inn i andre menneskers følelser. Mine bøker burde tyde på det motsatte.

- Magnus Carlsen får visst også sånne spørsmål.

- Ja, det er merkelig. Magnus er muligvis mer A4 enn meg utenom sjakken, men selvsagt mye mer oppsiktsvekkende og imponerende i og med hans evner innen sjakken.

- Hva tenker du om et samfunn der vi er så opptatte av at alle skal være like at vi må sette en diagnose på hvert eneste lille snev av avvik?

- Et meget godt spørsmål. Jeg har nok opplevd det som en belastning av og til, men jo eldre jeg er blitt er jeg mer og mer glad i Norge og i det norske samfunnet. Vi er et liberalt samfunn med stor toleranse, så det er positivt ved Norge at det er relativt lite forskjell på folk.

- Har du alltid vært opptatt av å studere andre mennesker?

- Hele livet. Det første jeg skrev med tanke på utgivelse var skjønnlitterært, da jeg var rundt 20. Jeg skrev noveller og fikk gode tilbakemeldinger fra et par forlag, men å få utgitt en novellesamling er nesten håpløst. Så begynte jeg å studere og da gikk det mer over til faglitteratur i historie, statsvitenskap og slikt. Men i midten av tredveåra kom jeg tilbake til det skjønnlitterære sporet.

- Hva skrev du om?

- Ulike mellommenneskelige temaer, relasjoner og begivenheter i livene til mennesker som i likhet med meg ikke er helt A4. Jeg skriver sjelden hverdagshistorier om to helt vanlige mennesker som sitter og snakker om et eller annet vanlig. Og så skriver jeg ganske konkret, det er alltid noe som skjer. Ofte noe som har en litt dramatisk betydning.

I dag er venneflokken stor, og de er pent fordelt i forskjellige miljøer: Kulturlivet, akademia, politikken og i sjakkens verden. Lahlum kvier seg ikke et øyeblikk for å bruke vennene som utgangspunkt for sine romanfigurer.

- Kan jeg risikere å havne i en roman etter dette møtet?

- Det er det lang venteliste for.

Hans sjenerøsitet er berømt. På eget initiativ har han arrangert helgetreningssamlinger for unge sjakkspillere for at de skulle bli bedre. Han har arrangert store sjakkturneringer uten å tjene så mye som en krone, og betalt en del titusen i underskudd hvert år de siste årene. Og flere som har uttrykt glede over bøkene hans, har fått opptil flere bokpakker i posten som en liten gave.

- Jeg tror nok at vennene mine vil si at jeg er en god venn. Kanskje av og til en litt intens venn, det kan jo gå noen uker mellom hver gang vi møtes og da kan det fort bli intenst. Jeg tror jeg er en ganske åpen venn, i vennekretsen snakker vi veldig åpent, sier han.

- Da en av mine venner havnet i en knipe i forbindelse med et huskjøp og det gikk opp for ham at han måtte betale innskudd på 200.000 kroner før han fikk utbetalt boliglånet, ringte han meg. Han sa: «Hei, kan jeg få låne 200.000 av deg i et par måneder?». Det var den såkalte 200.000-kronerssamtalen, he he. Jeg sa selvfølgelig ja, og så la vi på. Jeg hadde ikke gjort dette for hvem som helst, men dette var en jeg stoler på, og alt gikk etter planen. Ikke helt A4, nei.

- Og butikken går vel strykende?

- Ja, jeg tjener rundt to millioner i året og er blitt ganske avslappet slik jeg oppfatter meg selv. Det skyldes nok mindre at jeg er blitt eldre enn at jeg er blitt rikere. Som ung var jeg alltid småstresset og nervøs fordi jeg hadde en utsatt økonomisk situasjon. Om jeg fikk en uventet regning på 3.000 kroner, så oppfattet jeg det som om det var en krise.

- De dagene er definitivt over? Jeg så du skrev på Facebook at du ville gi bort skatteletten din til veldedighet?

- Ja. Jeg var litt skuffet over statsbudsjettet. Kuttet i formuesskatten kom ikke uventet. Jeg har en tommelfingerregel at i løpet av et år så skal jeg gi bort rundt ti prosent av det jeg har igjen etter skatt til veldedige formål. Jeg fører ikke fradrag på selvangivelsen heller, så dermed betaler jeg en del mer skatt enn jeg egentlig skulle også.

De fleste vennene har han møtt i politikken, i akademia og kulturlivet, og mange gjennom sjakken.

- Jeg har få venner jeg bare kjenner fordi vi har vokst opp sammen eller gått på skole sammen, folk jeg har kjent for at vi tilfeldigvis har vært på samme sted. Sånn holder jeg ikke på.

- Trives du best i sammen med kvinner eller menn?

- Jeg tror kanskje jeg trives best i selskap med kvinner. Samtidig er de få vennene jeg har hatt siden slutten av tenårene menn. Men blant de vennene jeg har fått de siste tiår har de fleste vært kvinner. Litt uvanlig, kanskje.

- Og kjærligheten, noe nytt der?

- Nei.

- Har du sluttet å tro på den?

- Nei. Men om jeg har tro på det for meg selv får tida vise. Det kan være veldig tilfeldig hvem man møter og ikke minst når man møter dem. Man skal ikke bare møte riktig person, man skal møte riktig person til riktig tid. Det finnes mange eksempler på mennesker man har møtt på feil tidspunkt.

- Hva blir du betatt av?

- Det er nok helst at man har et interessefellesskap, at man er noe, og står for noe. Jeg sliter litt med sånne diffuse mennesker som ikke vet hva de vil med livet.

Om det er for å imponere på kjønnsmarkedet med veldefinerte biceps vites ikke, men Hans Olav Lahlum innrømmer gjerne at han er en djevel på å ta armhevinger. Tusenvis av dem i samme slengen.

- Ikke hver dag, men jeg tar mer enn tusen hver tredje dag. Det er delt opp i serier og spredt utover en time eller halvannen, så da er det ikke så mye.

Så mye energi har han at han ikke kan henge med andre 40-åringer, de som er opptatte med unger og jobb og rett og slett ikke holder tritt med hurtigtoget Lahlum.

- Da jeg var ung, trivdes jeg best sammen med folk som var eldre. Nå som jeg er blitt godt voksen, er de fleste av vennene mine yngre, mange av dem midt i 20-årene. Jeg oppfatter ikke meg selv som 41, det er litt skummelt nesten. Jeg kjenner meg yngre enn før, jeg oppfatter meg selv å være et sted midt i 30-årene. Og på grunn av energinivået søker jeg venner som er litt yngre.

- Hvor kommer kapasiteten din fra?

- Fysisk sett så har jeg aldri vært i bedre form enn nå. Lese- og skrivekapasiteten min er også veldig stor. Og så har jeg noen sånne sære sider som for eksempel at jeg aldri blir sulten.

- Har du alltid vært sånn?

- Ja, jeg tror det er medfødt. Da vi var små og gikk på skolen, spiste jeg ikke på skolen. De godtok det. Når de andre sa de var sultne, forsto jeg det aldri. Makan til tøys, liksom. Klaging og syting, hva?

Lahlum poserer for Dagsavisens fotograf. Ser rett inn i kamera uten å blunke. Om han trives med å bli fotografert?

- Trives? Han smaker på ordet.

- Når du har vært en del på TV så lærer du deg hva som fungerer.

Han stiller gjerne opp for kollegaer i mediene, og er ikke fremmed for å ta toget fra Gjøvik til Oslo for å delta på frokost-TV om han blir spurt.

- Forfatterrollen har endret seg, man må være mer ute blant folk. Det er ikke lenger rom for å kunne grave seg ned i skogen, drikke og være gal og usosial forfatter lenger.

Ikke at han har prøvd.

- Men du er fortsatt ung?

- Ja. Det er fortsatt muligheter til å bli gal og usosial med tida.

5 favoritter

MUSIKK: Vanskelig. Jeg kan være litt sær og si Tom Lehrer. Og Tom Waits.

FILM: «Mord med døden til følge» (1976) - en krimparodi der man har tatt med en rekke kjente krimhelter til et øde sted for å kappløse et mord.

BOK: Jeg vil si Arthur Conan Doyle, hans bøker markerer et startpunkt for den moderne kriminalromanen. Det var bøker jeg leste da jeg var 12-13 år og som jeg har tatt med meg videre.

MAT: Jeg spiser mye italiensk mat, både pizza og spagetti bolognese. Jeg spiser frukt og bær og grønt også, jobber med saken.

STED: Der jeg er til enhver tid. Jeg er stort sett fornøyd.