Portrett

Anniken Hauglie. Naveren.

Anniken Hauglie var langtidssykmeldt og arbeidsledig. Nå er hun midlertidig ansatt for å reformere Nav og bøte på arbeidsledigheten.

Kommunehuset i Ski, en sein ettermiddag på slutten av 1970-tallet. Det er kommunestyremøte med mange viktige politiske saker på dagsordenen, og det har antakelig vart noen timer, for på bakerste benk sitter det en jentunge på fem-seks år som ser både trøtt og lei ut. Hun er som vanlig med mamma på jobb, eller det vil si, moren hennes er kommunestyrerepresentant for Ski Høyre. Jenta har sin faste plass bak i presselosjen og er utstyrt med blokker og tegnesaker. Ved siden av seg har hun en journalist fra Østlandets Blad, som har lovt å holde et lite øye med henne. Iblant ser også ordføreren der fremme at jenta er lei, og da ber han kommunestyremøtet om å ta en liten pause. Såpass barnevennlig kunne det altså være på kommunehuset i Ski en sein ettermiddag på 1970-tallet.

Lille Anniken Hauglie skulle likevel virkelig ønske de kunne dra hjem snart. Hjem til huset i det trivelige boligstrøket i Finstadsvingen i Ski, der hun bor med foreldrene og en eldre bror. Hjem til lekeplassen, til skogholtet, til dukkene på rommet og til alle vennene i nabolaget. Men de voksne prater og prater og blir liksom aldri ferdige der fremme i kommunestyresalen. Er det en ting hun er sikker på her i verden, så er det dette: Aldri om hun skal bli politiker. Noe så kjedelig som å høre voksne snakke om politikk!

Mai 2016. Vi står utenfor Arbeids- og sosialdepartementet i Akersgata og venter på arbeids- og sosialminister Anniken Hauglie, som har vært toppolitiker i snart 15 år. Først som politisk rådgiver i storting og departement, siden som helse- og sosialbyråd og skolebyråd i Oslo. «Statsråden vil på kafé», er beskjeden vi har fått på forhånd. «Møt oss utenfor departementet». Vi har også fått vite at vi har knapt med tid, for en statsråd kan ha dager så travle at de iblant nærmer seg ekstremsport. Travelheten gjelder kanskje særlig for statsråder som nettopp har levert forsøksvis framsynte stortingsmeldinger om det gigantiske og kompliserte Nav-systemet, og som forvalter et departementsbudsjett på 450 milliarder kroner hvert år. Og travelheten gjelder nok også for statsråder som skal bekjempe landets økende arbeidsledighet. De har det travelt, de. Så får vi likevel en 45 minutters tid med statsråden? Vi vet ikke, men det at statsråden vil på kafé, ser vi som et godt tegn.

– Jeg vil forenkle Nav og gjøre det mer brukervennlig, var blant annet budskapet arbeidsminister Anniken Hauglie kom med på pressekonferansen sin sist fredag, da hun la fram en stortingsmelding med den opprømte tittelen «Nav i en ny tid – for arbeid og aktivitet». Hauglie vil dessuten ha et Nav som er tettere på næringslivet, som «jobber på en smartere og enklere måte», hun vil ha større Nav-kontorer med mer myndighet. «Skuffende og nærsynt Nav-melding», mente en NHO-direktør etterpå. Sp reagerte på at små Nav-kontorer kan bli lagt ned i distriktene, mens Nav-tillitsvalgte i Norsk Tjenestemannslag virket fornøyde over at statsråden har lyttet til et ekspertutvalg, som også har foreslått mer makt til det lokale Nav.

Om vi da skal forenkle Anniken Hauglies egen livshistorie og gjøre den mer brukervennlig, kan vi si at dette dreier seg om det vi kan kalle en oppbyggelig Høyre-novelle, av den typen som gjør en Høyre-PR-rådgiver rørt til tårer. Anniken Hauglie er født i september 1972, bare dager før vi må anta at foreldrene hennes stemte et rungende ja til EEC. Hun er vokst opp på bakerste benk på kommunestyremøter i Ski, mens moren hennes kom med solide Høyre-argumenter fra talerstolen. Som tenåring fulgte Anniken med moren på jobb i administrasjonen i Høyres Hus, der hun ble satt til å sjaue brosjyrer under valgkamper, og der hun fikk hilse på datidens høyretopper, som Kaci Kullmann Five og Jan Petersen. Fortsatt fast bestemt på å ikke bli politiker, var det ikke snakk om å melde seg inn i Unge Høyre, men da Anniken begynte å studere sosiologi og statsvitenskap på Blindern tidlig på 1990-tallet, ble det til at hun fikk ekstrajobb for Akershus Høyre. Etter hvert gled hun naturlig inn i kretsen rundt det liberalkonservative tidsskriftet Minerva, der hun også ble redaktør.

En kveld i år 2000 støtte dessuten to Høyre-flokker sammen på Tostrupkjelleren en sen kveld. Anniken Hauglie frontet en gjeng fra Akershus Høyre, mens han som skulle bli mannen hennes, Lars Jacob Hiim, var omringet av Høyre-kolleger som hadde vært på rakfisklag. Sammen endte de på nachspiel hjemme hos en bystyrerepresentant for Oslo Høyre. I dag er de to gift, holder sine egne rakfisklag og deltar begge i Høyres regjeringsprosjekt sammen med Frp. Hun som statsråd i Arbeids- og sosialdepartementet, han som statssekretær i Næringsdepartementet. Og, kan vi legge til, i dag har de to barn som begge går på Høyres drømmeskole, den målstyrte Osloskolen. Den som tidligere skolebyråd Anniken Hauglie var så engasjert i at hun syns det var rimelig hardt å gi fra seg byrådsnøkkelen til Aps Tone Tellevik Dahl.

Selv Anniken Hauglies øyne lyser sterkt i Høyre-farge, blekblå som himmelen over Bærum, og minner ikke stemmen hennes svakt om Kristin Clemets, Høyre-ideologen i tenketanken Civita? Og da hun i juli i fjor var ute for en alvorlig ulykke på ferie i Thailand, skjedde det også tilsynelatende på Høyre-måten. Hun og familien var ute for en ulykke med en golfbil i Thailand. Nå skal det sies at de ikke var der for å spille golf, men på en helt vanlig familieferie. Golfbilen ble brukt til sightseeing i en vakker hage ved Kongepalasset i Chiang Mai. Da bilen var på vei ned en bakke, veltet den, og Anniken ble liggende fastklemt under og dratt bortover asfalten. De tre andre i familien fikk lettere skader, men for Anniken Hauglie var det så alvorlig at hun ble sendt hjem til Norge liggende. Der ventet fire ukers sykehusopphold på ortopeden på Ullevål, siden flere måneder på krykker, med smerter og møysommelig opptrening på grunn av en skade i leggen. Jobben som skolebyråd røyk i kommunevalget, og Anniken Hauglie var tungt inne i Nav-systemet som sykemeldt arbeidssøker, da statsminister Erna Solberg like før jul i fjor ringte og lurte på om hun ville bli arbeids- og sosialminister. Selv syns Hauglie det var ganske pinlig da hun i fjor sommer på sin side måtte ringe sin sjef, daværende byrådsleder Stian Berger Røsland, for å si at hun hadde vært utsatt for en golfbil-ulykke.

Les også: Sylvi Listhaug om frykten for å få en sosialist i familien

– Det var som å fortelle om en parodi på en Høyre-ferie, smiler hun, og legger for sikkerhets skyld til:

– Vi var altså ikke i Thailand for å spille golf!

Generelt mener Anniken Hauglie at hun ikke er så Høyre som Dagsavisen fremstiller det. Hun bor for det første ikke på Oslo vest eller i Bærum, men i leilighet på Løren øst i byen, i et boligstrøk ikke ulikt det hun selv kommer fra i Ski. Ungene går på Osloskolen i nærmiljøet.

– Og så er jeg utdannet sosiolog, og det er det nok ikke så mange Høyre-folk som er, hevder Hauglie, som nå har fått satt seg ned på kafeen rundt hjørnet for departementet i Akersgata. Hennes trofaste rådgiver helt fra byrådstiden i Oslo, Morten Bakke, sitter ringside.

– Sosiologi er kanskje mer et SV-fag, det? Men hva pleier Høyre-folk å bli, da?

– Vi blir jurister og økonomer, for eksempel. Morten her er markedsfører, og så er det en del av oss som er statsvitere. Men Erna Solberg har også sosiologi i fagkretsen sin, konstaterer Hauglie, som kommer fra en konservativ morsfamilie der morfar var distriktslege, av typen som nok stemte Høyre på instinkt. På farssiden, derimot, kan Hauglie skilte med en farfar som var en ekte blikkenslager fra det gamle arbeiderstrøket i Vika.

– Han var nok mer i Gerhardsen-land, tror jeg. Faren min jobbet i mange år i personalavdelingen i Nycomed, samtidig som han lenge var lærer på Handelsgym på kveldstid. Men han var heller ikke politisk aktiv, som moren min var det i Høyre, sier Hauglie, som altså føler at det satt langt inne å li politiker, selv om hun fikk Høyre inn med morsmelka.

– Omgangskretsen min da jeg var ung var ikke en del av noe politiske miljøer. Selv var jeg ikke aktiv, og hadde aldri noen ambisjon om å bli det. Studietiden endret noe på det, men de fleste av vennene mine i dag er nok fortsatt utenfor politikken.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

For å spare tid begynte Dagsavisen egentlig å pepre Anniken Hauglie med spørsmål straks hun stakk hodet ut av departementsdøra, og fortsatte mens vi småløp opp gata til kafeen. Ettersom vi kan se, holder hun minst like høyt tempo som oss som ikke har veltet med en golfbil i Thailand.

– Hvordan går det egentlig med deg etter ulykken?

– Det begrenser meg ikke i hverdagen, og jeg trenger ikke krykker lenger. Jeg kan ikke jogge, men det gjorde jeg strengt tatt ikke før heller, haha! Men det er først og fremst hodet som er mitt viktigste verktøy som statsråd, og ikke venstre ankel, sier statsråden.

– Jeg skal snart inn og operere litt igjen, justere slik at det blir lettere med sko. Det er fantastisk hva de har fått til! Der har tre plastikk-kirurger sittet og koblet på blodåre etter blodåre ... Det viktigste for meg nå er å få gjort noe med problemet med skotøy, sier Hauglie.

– I fjor høst hadde jeg som hovedmål at alt skulle bli som før etter ulykken. Men jeg måtte starte i det små: Blant annet komme meg opp og ned trappa hjemme ved egen hjelp. Så var det her i november at jeg tok med meg slalåmstøvlene mine til Anton Sport på Sandvika Storsenter og spurte om det var mulig å forene denne støvelen og denne foten. Det gikk et par dager, og da hadde de harva innerstøvelen og smelta ytterstøvelen slik at jeg klarte å få foten nedi der! sier Anniken Hauglie, nesten litt askepott-aktig.

Hun virker dessuten mektig imponert over gutta på Sandvika Storsenter.

– Så tenkte jeg: «Ok, alpint er kanskje ikke min viktigste gren akkurat nå». Men jeg hadde i det minste lyst til å være med i bakken og skli litt med ungene mine. En dag jeg var litt nedfor sa jeg til moren min: «Mamma, tenk om jeg må gå med en sånn stygg støvel resten av livet?» «Det er bedre enn å bare gå med en støvel resten av livet», svarte moren, som hadde hørt en av kirurgene på Ullevål si at om denne ulykken hadde skjedd for 10–15 år siden, så ville de amputert en slik maltraktert fot. I dag er det mulig å gjøre noe, men det tar tid. I flere uker lå Hauglie på isolat på Ullevål. Over seg hørte hun ambulansehelikoptrene ta av og lande.

– Det var ganske bråkete å ligge akkurat der! Men når jeg hørte de helikoptrene, tenkte jeg også: «Der kommer de nok med noen som har det verre enn meg».

– Du må ha lært mye om tålmodighet i de månedene etter ulykken?

– Ja. Jeg mistet masse muskelmasse da jeg lå så lenge på sykehus, jeg måtte bruke mye tid på å trene meg opp igjen. Jo, jeg har nok lært mye, både om det gode helsevesenet vi tross alt har, og om meg sjøl. Det er litt som den marshmallows-testen som ble gjort på noen barn en gang. Alle fikk hver sin marshmallow, men hvis de greide å la være å spise den, skulle de få to etterpå. For å si det sånn: Jeg hadde nok bestått den marshmallowstesten nå.

Les flere helgeportretter fra Dagsavisen her!

Anniken Hauglies mor, Eli Boysen, den tidligere Høyre-politikeren fra Ski, så mye styrke i datteren allerede da hun kom hjem fra Thailand i fjor sommer. Som mor mener hun å kjenne igjen den sterke viljen hun en gang så i den trassige 3-åringen hjemme i Finstadsvingen. Hun som absolutt ville ha bokstavkjeks fra kjøkkenskapet, og som ikke ville tro på moren når hun sa at det ikke var noen kjeks der. Det endte med at moren måtte ta absolutt alle ting fra skapet og rent fysisk bevise for 3-åringen at nei, ingen kjeks der. Først da ga ungen seg. Det gjorde hun ikke da moren ville at hun skulle begynne i barnepark for å bli kjent med andre barn. Jenta nektet plent. Hun ville heller leke fritt, eller aller helst: Bli med den fire år eldre broren på skolen. Dette var på 70-tallet, i en tid der det var få, om noen, barnehager. Verden ser helt annerledes ut for Anniken Hauglies egne barn hjemme på Løren. De har gått i barnehage, og er nå elever i den ambisiøse og konkurranseivrige Osloskolen, Anniken Hauglies hjertebarn som skolebyråd.

– Men bare innrøm det: Som forelder hender det vel du ser negative sider ved den målstyrte Osloskolen?

– Nei, sier den tidligere skolebyråden uten å nøle.

– Som forelder er jeg kjempefornøyd med Osloskolen, med både lærere og systemet for øvrig. Jeg syns ikke det er for mye «måling». Vi trenger ikke undervurdere barna, sier hun, og innrømmer at det altså ikke var helt lett å gi fra seg skolebyrådsnøkkelen til Aps Tone Tellevik Dahl.

– Jeg holdt nok litt ekstra hardt i den, hahaha! Men hun fikk den, selv om det var surt å gi den fra seg. Men det er det fine med demokratiet også, da, at maktskiftene skjer i fredelige former. Dette en bransje der du må tape og vinne valg med samme sinn. Politikken er en bransje for midlertidige ansettelser, sier Nav-ministeren.

Så like før jul, før Erna ringte om statsrådsposten, satt Anniken Hauglie der, fortsatt sykemeldt, og kjente på den svarte følelsen av å ha mistet jobben sin, uten å ha noe nytt å gå til. (I likhet med landets 130.000 arbeidsledige, som Hauglie også har ansvar for som arbeidsminister). Det finnes forskere som mener at det å miste jobben kan oppleves like hardt som et samlivsbrudd eller dødsfall. Særlig hvis det skjer etter mange års innsats på arbeidsplassen.

– Du rakk i alle fall å kjenne på den følelsen før Erna ringte?

– Man kjenner jo selvfølgelig på det. Det viktigste for meg i høst var å bli frisk nok til å kunne søke jobb. Før Erna ringte, hadde jeg så smått begynt å orientere meg i arbeidsmarkedet. Jeg tenkte: «Hva er det egentlig man kan når man har sittet seks år i byråd?» sier Hauglie, som også rakk å oppleve Nav-systemet nedenfra, som langtidssykmeldt. Mange er historiene om folk som opplever Nav som stort, upersonlig, byråkratisk, kaldt og tregt system. «Man må være frisk for å være syk», som en kroniker sa det til Dagsavisen.

– Ansatte i Nav står i et spenningsfelt. De skal være brukerens hjelpere, samtidig som de er portvoktere inn til velferdsstaten. Den følelsen kjente jeg på i høst: Når du er i en sårbar livssituasjon, vil du bare at noen skal fikse situasjonen din. Det siste du orker, er å argumentere, fylle ut skjemaer eller hente inn informasjon. Jeg har aldri sleika så mange frimerker som etter at jeg ble sykemeldt. Du får jo nesten alt på papir! Jeg hadde to sykehus og tre sykehusavdelinger, pluss fastlegekontor og Nav. Jeg fikk nesten ikke gjort annet enn å kjøpe frimerker og lete etter røde postbokser. Her må vi digitalisere, men samtidig kan vi aldri eliminere alle disse tingene. Målet vårt nå er likevel at brukerens møte med Nav skal bli bedre og enklere.

– Det høres ut som en stor utfordring. Får du noe mens du sitter som statsråd?

– Jeg tror det! Jeg tror det og jeg håper det.

Nå virker Anniken Hauglie svært så optimistisk på Navs og egne vegne. I familien er hun ellers kjent som en ihuga katastrofetenker.

– Jeg er en katastrofetenker av natur, ja. Mannen min er litt oppgitt over at jeg er det. Jeg sa en gang til ham, til mitt forsvar da, at: «Men tenk da på alle de katastrofene jeg aldri har opplevd». «Men tenk da på alle de bekymringene jeg aldri har hatt», sa han. Men jeg frykter altså alltid det verste. Fordelen med det, er at jeg forbereder meg alltid på det verste! Så det er mange katastrofer jeg aldri har opplevd. Det kan jo være ålreit, det også, sier Anniken Hauglie.

Epilog: Noen dager etter at Nav-meldingen var lagt fram, fikk statsråden et brev på kontoret i departementet. Det var et papirbrev, fra en 11-årig elev i Osloskolen. Noe overrasket forsto statsråden at brevet var fra hennes egen sønn.

– De hadde fått beskjed på skolen om å skrive til en statsråd om noe de var opptatt av. I brevet beklaget han seg over mammaen sin, som syns han satt for mye på dataen. Og så syns han det var «gørrkjedelig» å høre på foreldre som diskuterer politikk.

Fem favoritter

Musikk: Jeg er altetende, men det går i listepop.

Film: Animasjonsfilmen «Innsiden ut», sett med barna mine.

Bok: Mange bøker jeg liker, men særlig Lars Myttings «Svøm med dem som drukner».

Mat: Jeg er mest glad i sjømat.

Sted: Jeg velger meg Tibet. Og Løren!

Mer fra Dagsavisen