Portrett

Anders Danielsen Lie. En mann for Cannes.

Det blir ikke noe 17. mai-tog på Anders Danielsen Lie i år. I stedet skal han sitte i en fransk kinosal og se seg selv på film, som Norges eneste håp om en Gullpalme.

– Bon apètit, monsieur! sier den franske kelneren på Pascal, og setter fram en rykende varm tallerken med fiskesuppe foran Anders Danielsen Lie (37).

– Tusen takk, svarer han på norsk, enda han helt sikkert kunne lirt av seg et par belevne høflighetsfraser på fransk for å imponere både den elskverdige kelneren og journalisten fra Dagsavisen. For har han ikke spilt i minst to franske filmer de siste par årene? Og står han ikke på farten til filmfestivalen i Cannes, der han har en birolle i «Personal Shopper», laget av den anerkjente franske regissøren Olivier Assayas?

Selv har Anders Danielsen Lie i opptil flere intervjuer forsøkt å dempe inntrykket av han er et slikt fantastisk et vidunderbarn og multitalent. Du vet, en som behersker så vidt ulike roller som lege, skuespiller, skribent, fagbokforfatter og musiker, og som på toppen av det hele kan snakke fransk på film. Lie selv har hevdet at dette siste kun dreier seg om skolefransk fra videregående, som han har jobbet litt videre med, men som altså nå er bra nok til at han funker i en fransk film.

– Men du kan i alle fall snakke såpass at du kunne ha bestilt maten din på fransk her på Pascal?

– Jada, erru` gæren. Så ille er det ikke. Jeg kan fransk, sier Lie, og går i gang med fiskesuppen sin.

Mens han så stillferdig sitter der og spiser i lyset fra vinduet ut mot Ullevålsveien, kan vi ikke la være å gi oss selv et lite klapp på skuldra for valg av sted for intervjuet. Pascals restaurant- og konditorikjede er sikkert det nærmeste du kommer Frankrike i Norge (om vi ser bort fra den franske ambassaden), og den franske lunsjmenyen med innslag som «Croque Monsieur» og «Boef Bourguignon» gir sammen med de fargeglade makron-oppsatsene en fin, fransk ramme rundt det at Anders Danielsen Lie snart skal til Cannes, som årets eneste nordmann med sjans på Gullpalmen. På en annen side må det innrømmes at det ikke var helt derfor vi valgte Pascal-sjappa akkurat her på St. Hanshaugen. Vi valgte det fordi Anders Danielsen Lie selv foreslo det, og det var nok igjen utelukkende fordi han har dårlig tid i dag og selv bor på St. Hanshaugen, i sine oldeforeldres 100 år gamle villa i Ullevål Hageby. Snart skal han hente datteren sin Sara (1) i barnehagen like ved, og dessuten kommer han mer eller mindre rett fra ukens arbeidstimer som fastlegevikar på Ullevål Hageby legesenter, som heller ikke er så altfor langt unna her.

Mandag som kommer skal han være på plass i Cannes, og tirsdag 17. mai skal han ikke gå i tog og vifte med flagg, men sitte i kinosalen under den første internasjonale visningen av Olivier Assayas` «Personal Shopper». Der spiller Lie en birolle mot med den amerikanske filmstjernen Kristen Stewart, men i salen sitter han nok mest sannsynlig sammen med sin ektefelle, Iselin Steiro fra Harstad, også kjent som modell.

Steiro var også med ham på den røde løperen sist han var i Cannes med en film, i 2011 med Joachim Triers «Oslo, 31. august». Den filmen regnes som Lies største rolleprestasjon hittil, og det er en rolle han har vunnet flere priser for. Der spiller han en ung mann i livskrise, som akkurat har kommet ut av en institusjon for rusbehandling. I et seinsommerdøgn vandrer han rundt i Oslo, og treffer mennesker som betyr noe for ham. Også franskmennene likte denne filmen, som er både melankolsk og gripende.

– Men hva syns du om å være med i Cannes-sirkuset, er det stas eller er det stress?

– Da jeg var Cannes med «Oslo, 31. august» var jeg veldig nervøs. Jeg hadde en stor rolle i den filmen, så jeg kjente litt på presset. Denne gangen er det bare en bonus, det er bare morsomt, egentlig, sier Lie.

– Hovedfokuset er ikke på deg denne gangen?

– Nei. Men Cannes er et spesielt sted, det er som å være på en veldig stor, bråkete basar. Alt er i Cannes, det ypperste av europeisk kunstfilm og det største av kommersiell, amerikansk film – alt møtes der. Det er en viktig festival, og jeg føler at jeg skal dit på jobb. Jeg skal blant annet ha en del møter om kommende prosjekter i Frankrike. Det er ikke en ferietur, understreker Lie.

– Hele tirsdagen går med til «Personal Shopper», det er først visning og pressekonferanse etterpå. Det er mange rituelle ting man skal igjennom i Cannes, det er mye kø og det tar veldig lang tid bare å komme seg fra hotellet til festivalpalasset. Da jeg var i Cannes med «31. august» fikk jeg ikke sett en eneste film! Bortsett fra min egen, da, selvfølgelig. Men ellers så jeg ingenting, og det er litt leit, når man først er på festival. Cannes er definitivt ikke et sted der man setter seg ned med folk og har dype, gode samtaler. Folk er veldig rastløse, og har mye agenda og sånn.

– De blir flakkende i blikket, og skal straks videre til neste person?

– Ja, Cannes er veldig sånn. Mange kjappe møter som det ikke kommer noe særlig ut av. Men Cannes er et så utrolig viktig sted, både fordi de som driver med smal film og de som driver med kommersiell film.

Så kan man jo spørre: Driver egentlig Anders Danielsen Lie med film? Han var bare 10 år gammel da han første gang dukket opp i offentligheten i 1990, i filmen «Herman», basert på Lars Saabye Christensens vemodige roman. Lie ble landskjent som den unge gutten som mistet håret, og som vandret ensom rundt i regnet i Oslo, ikledd gult regntøy, før han til slutt kom seg gjennom krisen. Etter det gikk det hele 16 år før han kom på lerretet igjen. Regissør Joachim Trier ville ha ham med i generasjonsportrettet «Reprise» sammen med Espen Klouman Høiner.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Da Trier ringte, satt Anders Danielsen Lie og leste til eksamen i rettsmedisin, for sikkerhets skyld om forråtnelsesprosessen i lik. Han hadde ingen tanker om å drive på med film igjen, men greide ikke la være å si ja etter å ha lest det gode manuset.

Fem år senere, i 2011, var han igjen med i en Trier-film, «Oslo, 31. august». Tre filmer på 20 år er ikke all verden, og i mellomtida utdannet han seg til ferdig lege. Han gjennomførte turnustjenesten, og praktiserer altså fortsatt som lege.

– For meg har filmskuespill alltid vært en blandet opplevelse, sier Lie.

– Ofte tenker jeg «hvorfor gidder jeg å bruke så mye energi på dette». Men det er noe som tiltrekker meg ved det, siden jeg gjør det igjen og igjen, sier han.

– «Herman» var min første store erfaring med film, og jeg lærte enormt mye av den. Det har jeg skjønt i ettertid. Men det var en veldig stor jobb, kanskje litt for stor for en 10-åring som meg. Det var nok en del prestasjonsangst inne i bildet også, jeg husker godt at jeg allerede da kunne bli ekstremt frustrert hvis jeg følte at jeg ikke fikk til en scene.

«I bakgrunnen følger Hermans virkelige mor, skuespilleren Tone Danielsen, spent med på hvordan hennes sønn takler replikkene», skrev Aftenposten i en reportasje om innspillingen av «Herman» i 1990. Senere har hun selv spilt mot ham, i TV-serien «Koselig med peis» (der hun blant annet skjeller ham ut etter noter), og da han var liten, hadde hun iblant ham med seg på jobb.

– Jeg husker godt jeg var med da hun spilte i en Peer Gynt-forestilling på Torshovteatret i 1990, sammen med Per Jansen, blant annet, sier Lie.

– Og så husker jeg «Trafford Tanzi», også det på Torshovteatret. Jeg tror jeg husker det så godt fordi dette var en intim, liten scene der man kom tett på skuespillerne. Men egentlig er teater en kunstform jeg ikke har et så sterkt forhold til, sier Lie, som ikke pleide å bli med faren sin på jobb da han var liten. Han er nå en nylig pensjonert lege og psykiater, så Lie har greid å gå i begge sine foreldres fotspor – samtidig.

– Jeg gjorde visst det. Gudene vet hvorfor det ble sånn. Jeg er ikke blitt presset eller lokket i noen retning. Jeg hadde en veldig fri oppdragelse og barndom, der det aldri ble lagt noen føringer på meg, sier Lie, som faktisk har jobbet sammen med faren sin en kort stund.

– Det er vel 10 år siden nå, og jeg var på hans avdeling på Ahus. Jeg jobbet på en korttidsavdeling for rusavhengige, forteller Lie.

– Men når du møter folk i rollen som lege – de kjenner deg kanskje igjen som «han der skuespilleren»?

– Ja, det hender, særlig når jeg jobber i Oslo. Jeg syns ikke det er noe stort problem, og jeg håper at jeg blir bedømt på de faglige kvalifikasjonene mine. For meg er allmennmedisin et perfekt sted å være. Det er en god miks av medisin og menneskelige problemer, der du kommer borti både banale og kompliserte ting.

– Hvordan går egentlig smalltalken mellom dere leger? Jeg håper ikke dere snakker om oss pasientene?

Nå sprekker Lies ellers litt alvorlige ansikt opp i et stort, bredt smil.

– Nei da, vi holder ikke på sånn!

– «Du vil ikke tro hva jeg fikk høre i sted»!

– Altså, de gangene man snakker sammen om pasientene, er det gjerne for å drøfte noe man syns er vanskelig. «Hva ville du gjort her», liksom. Det er mange problemer det ikke er fasitsvar på.

– Som småbarnspappa, føler du deg tryggere når du selv er utdannet lege?

– Som hovedregel bør man unngå å være lege for sine nærmeste. Men jeg flyr ikke til lege hvis dattera mi får et utslett, liksom. Blir hun skikkelig dårlig, så tar jeg henne med til lege. Det jeg har tenkt på er at det kan bli slitsom å være lege om jeg selv skulle få en alvorlig diagnose en gang. Du vet mye om hva du da har i vente. Noen ganger når jeg leser intervjuer med mennesker som har en alvorlig sykdom, sier de kanskje: «Ja, vi håper på det beste». Når jeg da leser om hva slags behandling de får, tenker jeg dessverre: «Ja, men jeg vet hvordan dette går». Det er en type svartsyn som man har med seg som lege, og som man ikke har så mye bruk for.

Legejobben til tross, de siste årene er det som om det er blitt mer og mer skuespill på Anders Danielsen Lie. Etter «Oslo, 31. august» var han med i de to franske filmene «Fidelio, l’odyssée d’Alice» (2014) og «Ce sentiment de l’été» (2015). Han har dessuten vært med i TV-seriene «Koselig med peis» og «Mammon», der han spilte henholdsvis eksentrisk forfattersønn og gåtefull politisk rådgiver (som kanskje eller kanskje ikke hadde voldtatt statsministerens datter). Nå er han altså ute med Cannes-filmen «Personal Shopper», og til høsten kommer TV-serien «Nobel» på norske skjermer, der Lie spiller patruljefører i Forsvarets spesialkommando (FSK). Handlingen foregår delvis i Afghanistan, og der kan man se Lie til hest i barske ørkenlandskap. Det å ri syns han var så morsomt at han fortsatt tar seg en ridetur i ny og ne.

– Min rollefigur er barndomsvennen til Aksel Hennies rollefigur. De er på oppdrag i Afghanistan sammen, og der skjer det saker og ting ... «Nobel» er både en spenningsserie og et politisk drama som prøver å behandle dilemmaer knyttet til Norges rolle som bidragsyter i militære operasjoner i utlandet.

– Det virker som om du er mer skuespiller nå enn du har vært på lenge, egentlig?

– Ja, det er virkelig sant. Det har nok noe å gjøre med at jeg syns det er morsommere nå enn før. Kanskje er det litt lettere for meg nå, jeg syns jeg har funnet en arbeidsform eller metode som ikke er så energikrevende. Det har mye med hva slags rolle man gjør også. Å gjøre en rolle som rådgiver i «Mammon» har sine utfordringer, men de ligger på et litt annet nivå. Da handler det mer om hvordan få en veldig rask informasjonsdialog til å flyte uanstrengt. Det er noe helt annet å gjøre store hovedroller som viser folk i en krise. Det siste er naturlig nok mer energikrevende, i alle fall for meg, sier Lie.

– Jeg kan ikke bare skru på en knapp og så er jeg skuespiller. Det koster meg mer å gå inn i tunge roller. Men samtidig kunne jeg godt tenke meg å gjøre film i Norge igjen.

Lie forberedte seg til rollen i «Mammon» ved blant annet å følge statsminister Erna Solbergs spinndoktor, Sigbjørn Aanes. Han fikk komme og henge rundt en stund ved Statsministerens kontor.

– Målet mitt var først og fremst å finne stoff til karakteren, ikke så mye å studere det politiske miljøet, men jeg fikk jo et innblikk. Erna var hyggelig, hun, sier Lie.

– Hun har veldig god hukommelse. Vi hadde vært i en avisdebatt for noen år siden, og denne debatten fortsatte hun på da vi møttes, sier Lie, som hevder at han allerede som barn syns det var spennende med politisk debatt på TV. Han er født i 1979, men mener likevel å huske da Høyres Kåre Willoch var statsminister, selv om Lie bare var sju år da Willoch gikk av våren 1986.

– Jeg begynte tidlig å se Dagsrevyen, og altså på politiske debatter. Jeg har alltid hatt sans for veltalenhet og retorikk. Jeg var nok et ganske veslevoksent barn. Det er i alle fall det som blir sagt om meg, flirer Lie.

– Jeg var på mange måter en pingle, særlig på fotballbanen, men jeg hadde mange og ulike interesser. Musikk var nok min aller største besettelse, sier Lie, og trekker spesielt fram Michael Jacksons album «Bad» fra 1987 som den store musikalske oppvåkningen. Mange år senere skulle Lie gi ut albumet «This is autism», et musikkprosjekt basert på kassettopptak fra oppveksten. «Jeg har alltid vært fanatisk opptatt av lyd og gikk ofte rundt med lydopptakeren for å dokumentere det som skjedde rundt meg», fortalte han Dagbladet da albumet kom ut i 2011. «Utgivelsen bygde enda mer opp under Lies omdømme som multitalent og vidunderbarn, noe han altså er litt lei av. Han virker også ganske lei av å bli framstilt som selve inkarnasjonen av melankoli, noe som sikkert kommer av at han har spilt litt for mange unge, melankolske menn i tunge livskriser.

– «Jeg er egentlig en lystig fyr», har jeg sett du fortvilet har prøvd å si i intervjuer?

– Ja, jeg prøver å si det i alle intervjuer, jeg! Jeg syns selv jeg er ganske blid og hyggelig i intervjuer. Men noen ganger har jeg følelsen av at journalisten på forhånd har bestemt seg for hvordan jeg er, sier Lie.

Portrett: Filmregissør Erik Skjoldbjærg: – Jeg tror ikke på bygdedyret

Og til å være en mann for de store og tunge livskrisene, er han påfallende opptatt av hverdagens små gleder. Da han og kona kjøpte den villaen i Ullevål Hageby som oldefaren i sin tid lot bygge, arvet de samtidig en stor og vakker hage. Til sin overraskelse oppdaget Lie at han liker godt å stelle i den.

– Det er ikke alt hagearbeid jeg liker, men de gamle epletrærne her får mye stell av meg! Men ja, jeg finner veldig mye glede i små ting, som å jogge, lage mat, bake brød og sånn. Eller å gå rundt i hagen med datteren min.

Det var hans mormor som bodde i huset sist. Hun døde tidligere i vinter, nesten 96 år gammel.

– Vi bor nå i min mormor og morfars hus, så det hender ofte at jeg tenker på dem. Det er hyggelig å kunne føre arven videre, sier Lie, som har mye spennende krigshistorie på morssiden. Hans oldefar var kontreadmiral og sjef for admiralstaben i London under 2. verdenskrig. Morfaren var også i Sjøforsvaret, og endte opp i Nord-Norge på slutten av krigen, som leder av den ekspedisjonen som kom sivilbefolkningen i Finnmark til unnsetning. Lie kan godt huske at bestefaren fortalte om dette.

– Han var en sterk personlighet på alle måter, og en veldig god bestefar, sier Lie. Det nærmeste han selv kommer det militære, er nok rollen i TV-serien «Nobel» til høsten. Til gjengjeld har han de siste 10 årene fått et sterkt bånd til Nord-Norge, ettersom kona Iselin Steiro er Harstad-jente.

– Jeg trives svært godt i Nord-Norge og har et nært forhold til Iselins familie. Jeg håper de har akseptert meg til tross for at jeg er en skogsmatros som knapt kan legge en båt til kai, sier Lie.

Så vidunderbarnet kan altså ikke alt. Men så ødelegger filmene for ham igjen. I «Oslo, 31. august» ser vi for eksempel hovedpersonen spille et klassisk stykke på piano. Det er Anders Danielsen Lie selv som spiller.

– Det er vanskelig å ikke tenke på deg som et multitalent når man ser slikt? Det så imponerende ut?

– Å, begynn nå ikke du også! Det er et Händel-stykke jeg spiller der. Det er egentlig ikke så vanskelig.

Fem favoritter  

Musikk: «Bad» av Michael Jackson (1987).

Film: «Heat» av Michael Mann (1995).

Bok: «Buddenbrooks» av Thomas Mann (1901).

Mat: Fersk fisk rett fra havet i Nord-Norge.

Sted: Akkurat nå: I hagen hjemme.

Mer fra Dagsavisen