Alvorlig talt

Anne-Kat. Hærland kommer strenende inn på Artemis Spa på Grand i høye hæler og trange jeans. Klasker en bærepose full av nyinnkjøpte bøker på bordet og forteller at hun skal ha en uke fri og er blitt forkjølet.

- Må være enhver arbeidsgivers drøm, jeg holder ut, blir ikke syk før jeg vet jeg kan ta fri, sier hun.

Og legger til at hun har bestilt en ferietur til Thailand for å koble av.

- Jeg er så sykt på hele tida, synes det er vanskelig å koble av fordi tankespinnet aldri stopper. Bare jeg hører andre snakke, begynner det å kverne. Det gjør meg fryktelig sliten dette at jeg aldri kan skru av. Derfor er jeg ingen racer i selskapslivet, men mer en betrakter som sitter og observerer helt til jeg ikke orker mer og bare må gå hjem. Være alene, roe ned. Derfor er det utrolig godt å kunne dra på ferie helt alene. Og Thailand er fantastisk, jeg har dessuten vært der før, blant annet på kokkekurs, og stortrives.

Det har vært et begivenhetsrikt år for landets mest munnrappe blondine. Hun har lykkes som investor i en gourmetrestaurant, floppet med talkshow på TV Norge, og lagt ut på turné med en oppdatert versjon av standupshowet «Jakten på ærligheten» som denne uka gjester Asker, Halden og Drammen. Helt uoppfordret trekker hun opp telefonen og blar opp en serie med bilder av noe som ser ut som et lite smykkeskrin i gull og fløyel.

- Dette er Drammen teater, landets kanskje aller flotteste scene. Der føler man seg litt diva, litt sånn Wenche Foss. Jeg sminker meg alltid litt ekstra når jeg skal gå på der.

- Hvor mye av showet ditt er helt nytt?

- Jeg vil si rundt 70 prosent ligger fast. Et standupshow bør ikke være statisk, jeg legger til nye vitser ettersom ting skjer, og kaller det «poetry in motion», sier hun og blir klassisk Hærland-ironisk i stemmen:

- Der hørtes det litt ut som om Aune Sand hadde tatt plass i hodet mitt et øyeblikk. Men altså, dette er ingen fast materie. Nå sitter jeg og venter spent på at den nye regjeringen skal tabbe seg ut.

Hun er et naturtalent når det gjelder å fornærme folk. Rekken med store og ikke fullt så store personligheter i Kjendis-Norge som er blitt snurt av Hærlands giftige tunge er like lang som en gammeldags polkø. Sånt blir det prisdryss av, hun er blitt kåret til årets standupartist tre ganger tidligere og har hatt suksess med sine egne show på «Smuget» og «Latter». Og i august i år kvitterte hun med å stikke av med Komiprisen igjen foran nesen på landets morsomste kvinner og menn.

- Det er fint at standup er med som kategori igjen. Komiprisen var opprinnelig en scenepris, men NRK har gjennom en årrekke forsøkt å kuppe og gjøre det om til en TV-pris, sikkert for å konkurrere med TV 2s Gullruten. Selvfølgelig er det hyggelig å vinne. Men da det skjedde hadde jeg bare en uke på meg, så jeg gadd ikke kjøpe meg ny kjole.

- Liker du å gå på premierefester?

- Jeg likte det på nittitallet, da var det ikke så jålete. Den gang var det bare bransjefolk som kom og de pyntet seg ikke. Nå er sånne arrangementer redusert til en kjoleparade der det kryr av realityfolk og bloggere, og nå høres det sikkert ut som om at jeg er veldig ovenfra og ned - og det er jeg. Når jeg kommer til Komiprisen for å ta imot en pris som jeg er veldig stolt av og glad for - jeg bruker tross alt to år på å skrive et manus - så får jeg altså stukket en mikrofon fra VGTV opp i ansiktet og spørsmål om hvem jeg har på meg. Det er liksom alt de lurer på. Hvorfor vil de ikke snakke med meg om humor og de andre nominerte? Det blir for dumt, sier hun og legger til at hun blir oppriktig lei seg av stygge kommentarer om klær og utseende. Og sverger at hun aldri googler seg selv, og at hun aldri leser aviser eller blader der hun er intervjuet, aldri ser TV-innslag med seg selv.

- Folk som lever av utseendet sitt liker terningkast på kjoler, men jeg liker det ikke. Jeg har veldig mange komplekser og det å få terningkast på hvordan jeg ser ut tar bort mye av gleden for meg ved å gå på slike tilstelninger, og å bli nominert. Jeg går og gruer meg for at folk skal sitte og skrive «åh hun kan ikke kle seg». Men det er da ikke derfor jeg er der, jeg er der fordi jeg har skrevet et morsomt show.

- Du forsvarte Sandra Borck da hun ble sjikanert på nettet. Får du hets og trusler selv?

- Ja, men ikke hjem til privatadressen min. Det tror jeg ikke det er noen som tør. Eller la meg si det sånn? Prøv’a!

Hun ler en lang tørr og litt hes latter som får damen i nabosofaen til å fare sammen over kakefatet med lukket valnøtt.

- Jeg får ofte høre at jeg som mobber alle andre må tåle det samme selv. Til dem vil jeg bare si: hallo! Hvordan våger dere å sammenligne det jeg gjør med den driten dere lirer av dere? Jeg sier noe om hva folk sier og gjør og hvilke konsekvenser det får for det samfunnet vi lever i, og relasjonene oss imellom, mens de skriver bare hets. Hvis de tror vi driver med det samme, at vi er på samme lag, liksom, så har de ikke skjønt noe. Da baserer de alt på hva de har lest om meg i tabloidpressen og ikke det jeg står på scenen og sier.

Er hun litt lei seg en dag kan hun bli helt fortvilet over alt folk skriver i avisenes kommentarfelt, men har hun en god dag og har skrevet ett par gode vitser allerede kan hun tenke: her er det mat.

- Med på nettet finner jo alle gærningene hverandre også, det er ikke bra. Før satt du kanskje oppe på en gård på landet og hadde lyst til å ligge med geiter, og trodde det var bare du som hadde det sånn. Nå er det bare å google «ligge med geiter» og google spør: «hva slags type geit?». Før du vet ordet av det er du inne på et gigantisk geitesexnettverk. Ikke bra.

- Hva syns du om kjolespetakkelet rundt Siv Jensen etter valget?

- Jeg syns det er altfor mye fokus på kvinners utseende generelt. Men, når det er sagt så var det en kjole det var vanskelig å ikke kommentere. Å surre hets av kvinner inn i det blir feil. Denne kjolen var rett og slett for spektakulær. For å si det sånn, hadde Hareide kommet i en av de verste tapetrest-dressene til Moods of Norway så hadde også den blitt kommentert. Jeg tipper det var Sivs onde venninne Terje Schrøder som oppmuntret henne til å velge den, fordi han ville være den fineste på valgvaken. Han ville stråle og så kanskje sitt snitt til å sjekke opp noen skaphomser fra Frp som ble yre av seiersrus på valgnatten og rede til å bli med en fremmed mann på rommet.

Hærland startet karrieren som lystekniker i NRK. Da som nå sto kjeften aldri stille, og alle kollegaene skjønte at blondinen som underholdt dem i lunsjen med sin kjendistourette var eslet for noe annet enn å kjøre følgespot på Rune Larsen og Tor Endresen.

- Jada, jeg pratet i vei da også, ramset opp det jeg leste om i aviser og blader mens de kastet seg forover og bakover og lo. Så det var vel dette jeg skulle gjøre her i livet. Men jeg tenkte ikke på det som talent, at jeg ville underholde. Jeg sto aldri foran speilet med hårbørsten som mikrofon, liksom. Det bare ble sånn.

Det var med programmet «Direkte Lykke» på NRK hun ble kjendis i Se og Hør-klassen. Magasinet ELLE kåret henne til en av landets mest glamorøse, en slags omvendt femme fatale med knallrøde lepper, Marilyn-hår og minimale miniskjørt som spilte på sex og femininitet samtidig som hun ga åpent uttrykk for at hun hatet barn og bønder, spiste menn til frokost og foretrakk barbesøk framfor hjemmekos. Sensasjonsjournalistikken ble ikke kjedeligere av det. Hærland har i en årrekke fôret den kulørte pressen, både frivillig og ufrivillig med sine romanser og havarerte forhold, slengbemerkninger om profilerte ekskjærester og et liv i sus og dus som kulminerte i en legendarisk fyllekjøring på Frogner der hun bulket to ganger.

I 2003 sonet hun 30-dager for fyllekjøringen og jobbet på kjøkkenet bak murene. Senere fortalte hun åpent om oppholdet til programleder Viggo Johansen i NRK, at kvinner i kasjotten var noe helt annet enn i pornofilmer - det var slett ingen putekriger i undertøyet. Hun avslørte samtidig at hun gikk til psykolog fordi hun trengte et rom der hun kunne ta opp alt som var vanskelig helt uten fordømming.

- Har du god selvtillit?

- Nei, jeg har ikke det. Jeg prøvde å si det til Signy Fardal da hun var gjest i programmet mitt at når jeg har lest bladet hennes så føler jeg meg dårligere. Det kunne hun liksom ikke tro noe på, satt bare og fniste. Jeg holdt på å klappe til henne. Så du nekter å tro at bladet ditt gir meg dårlig selvtillit og ler av meg i tillegg, liksom? Da ble det dårlig stemning. Jeg tror ikke hun kommer som gjest noe mer.

- Oj.

- Det må være veldig rart for henne å være redaktør av et blad som viser klær hun aldri kan komme inn i? Det er som en diabetiker skulle være direktør for Freia liksom.

- Ja, det skulle tatt seg ut!

- Hele livet mitt har jeg følt meg dårligere etter å ha lest disse jævla bladene. Ta Costume som jeg leste hos frisøren nylig, det ser ut som en glorifisert skoledagbok for Vanessa Rudjord, de sitter jo bare og intervjuer vennene sine. «Møt Jenny Skavlan» står det på coveret. «Nå igjen??!» tenker jeg. Jeg syns ikke jeg gjør noe annet enn å møte Jenny Skavlan.

- Men hvorfor leser du dem?

- Fordi jeg får mange ideer til vitser der. Sannheten er at jeg føler meg også dårligere etter å ha lest dem, samtidig som jeg blir morsommere av det. Men det er ikke bra nok i deres verden, der er ikke det jeg kan verdt noen ting. Jeg kan aldri nå opp blant dem fordi min valuta er ikke gangbar i det rommet og sånn tror jeg mange jenter føler det.

- Er det sånn eller er det bare du som begynner å bli eldre?

- Jeg har tenkt tanken at jeg er blitt gæmlis og sur, bikka 40 og syns alt kidsa driver med er kjedelig. Men etter å ha gjort nøye research så er faktisk kidsa blitt kjedeligere, det er ikke noe å diskutere. Jeg kan bevise det, bli med opp på UB. Nå vet kanskje ikke kidsa hvor UB er men jeg kan bevise at de er blitt kjedeligere, likere og bare sitter i en krok og laster ned ting. Stjeler kultur.

- Du har selv kledd av deg i bladet Mann, var det for å inspirere andre jenter?

- Ja og nei, det var ikke feminisme, men ren narsissisme. Jeg blir forbanna når folk prøver å vri den slags stunt til å være et slags feminist-statement. Sannheten var at jeg, som hadde vært tjukkas veldig lenge, klarte å gå ned 30 kilo og var nyskilt. Og så tok egoet mitt overhånd. Men jeg skjønner at jeg ikke burde gjort det. Sorry.

Da hun hadde Thorvald Stoltenberg som gjest i showet sitt fikk publikum møte en ukjent side ved humordronningen. Hærland spurte hvordan den tidligere politikeren hadde hatt det etter at kona, Karin Stoltenberg, gikk bort. Stoltenberg svarte åpenhjertig at han aldri hadde hatt det så dårlig, at sorgen fortsatt satt hardt i. Plutselig satt Anne-Kat. med tårer rennende nedover kinnene. Selv bærer hun på et tap som hun fortsatt syns er vondt å snakke om. Faren Trond Hærland, døde av kreft i 2003, bare 58 år gammel. Det skjedde samtidig som hun var midt i forberedelsene til premieren på showet «Jeg er ikke Dina» og jobbet med «Nytt på nytt» og «Bla bla bla» på NRK samtidig. Hærland har hevdet at det er faren hun har fått humoren sin fra.

- Han var mye morsommere enn meg. Ja, se nå begynner jeg å grine med en gang du nevner det, sier hun og tørker øynene.

- Hvordan er det å stå foran publikum når sånt skjer?

- Pappa hadde anstendighet nok til å dø på en mandag,og det gikk bare forestillinger fra onsdag til lørdag. Så det gikk på et vis, sier hun og tørker vekk en tåre som renner nedover kinnet. Kremter, og tar seg sammen.

- Men jeg syns det blir så dumt når artister klager over at de måtte gå på scenen når noe dramatisk skjer i livene deres. For det første: Hallo, du må ikke, du kan avlyse. Og for de andre: kanskje gir det en ørliten pause fra alt det som er vondt? Sånn var det for meg i hvert fall. En time og 15 minutter på Smuget ble en slags pause da jeg måtte konse på manus og stemningen i salen istedenfor å sitte hjemme og tenke på at pappa var død.

Hun trekker fram telefonen igjen, viser fram et gammelt foto av ei lita jente med skrubbsår på knærne og en diger katt i armene.

- Sånn var det på syttitallet. Alt var unisex.

Foreldrene skilte seg da hun var liten, og det ble mye flytting i barndommen. Anne-Kat. bytta skole flere ganger og var alltid den nye jenta i gata.

- Jeg var med pappa på Club 7 på søndager. Club 7-ungene hadde et eget rom å leke i, der syklet vi rundt mens de voksne var inne, røkte og drakk og sjekket hverandre opp.

- Det var på den tiden det ikke var så farlig å røyke?

- Nei, det var ikke skadelig i det hele tatt. Derimot var det skadelig med trekk. Folk dro på bilferie og dampet og røkte i vei med vinduene igjen slik at ikke trekken kom og tok oss. Jeg røyker faktisk ennå. Og du kan si hva du vil om røyking, men det ser tøft ut. Det kan du ikke argumentere mot.

I 2007 giftet hun seg med journalisten Espen Hauglid. De ble skilt våren 2009. I dag bor hun alene, er som hun sier selv: «førti pluss med to katter». Syns det er best sånn. Hjemme i huset på beste vest kan hun koble av, være alene og se trash-TV av typen «Keeping Up With The Kardashians». Eller invitere gode venner på hjemmelaget mat. Hun trives på kjøkkenet. Plukker sopp. Gjør sånne husmorting som det er litt vanskelig å forestille seg.

- Kunne du datet en fyr på 24 sånn som Madonna?

- Nei, jeg orker ikke tanken, ville ikke hatt en sånn fyr nær Smestadkrysset engang. Jeg liker folk som er eldre enn meg selv, og folk som kan historie. Hva skulle jeg snakket med en 24-åring om, da? Miley Cyrus?

Etter vårens lave seertall har ikke TV Norge villet si noe om det blir med Anne-Kat.-show neste år.

Selv tar hun det med fatning.

- Det er ikke uvanlig når man prøver noe helt nytt. Et konsept må få lov til å modnes før man tar det av dage, hvis ikke er vi stuck med NRKs gullrekke for alltid. Husk på at «Nytt på Nytt» også ble slaktet i starten.

Det hender hun savner alvorlige ting å vitse om. Mener man kan lage humor på alt så lenge man er bevisst på hva man vil si. Derfor spøker hun til og med med 22. juli-tragedien på scenen.

- Du tuller ikke med fakta, hva som skjedde 22. juli. Det du kan si noe om er landets reaksjoner etterpå, folk som ikke har mistet noen og mener at om du bare tenker positivt og vifter med en rose så blir alt bra. Det snakker jeg om på scenen. Det er ikke så mye latter i den sekvensen, men den er innafor og på sin plass, føler jeg. Du må tenke over hva du ønsker å si og hva som er alvoret under. Da kan du tulle med alvorlige ting, til og med kreft.

- Hvorfor blir folk som har det så bra som nordmenn så misfornøyde tror du?

- Det er fordi vi har altfor mye tid til å sitte og tenke på hvordan vi kunne hatt det enda bedre. Da ender med at man sitter på toppen av behovspyramiden og tenker som Kurt Nilsen: «nei, skulle jeg kjøpt meg en hytte som er formet som en gitar a‘gitt?» Den tanken ville aldri dukket opp om du hadde mer alvorligere ting å bekymre deg om

- Hva med politisk satire?

- Folk mener norske komikere i større grad burde ta makta. Men hva skal vi ta dem på da? Landet går jo så det griner. Om noen bør tas så er det de som har kastet en regjering som har sittet i åtte år og sørget for at det bare blir bedre og bedre her, sier hun. Og trekker pusten et nanosekund.

- Jeg skulle ønske det var lettere å lage politisk satire. Det kan jo ordne seg nå.

sissel.hoffengh@dagsavisen.no

5 favoritter

MUSIKK: The Doors

FILM: «Spinal Tap»

BOK: Aldous Huxley «Vidunderlig nye verden»

MAT: Alt, bare det er bra laget og elsker raske karbohydrater. De får forresten for mye kjeft om dagen.

STED: Hjemme.

Anne-Katrine Hegna Hærland (41)

Vinner av Komiprisen 2013.

Turnerer med «Jakten på ærligheten».

Sluttet i fjor i NRK etter 15 år og gikk til TV Norge der hun fikk eget talkshow.

Kåret til året Standupartist i Norge i 2003, 2006 og 2009, hun hadde enorm suksess med sine egne show på blant annet «Latter» med showene «Jeg er ikke Dina», «Tatt av vinen» og «Gift, men ingen fanatiker.»

I 2005 ga hun ut den humoristiske boka «Krig og fred og religion og politikk og sånn».

Er matinteressert, deleier av gourmetrestauranten Fauna i Oslo og har gitt ut kokebok med Eyvind Hellstrøm.

Bor i Oslo, singel med to katter.