Alt for Nore

Det var her på Lorry at de to herrene fra etterretningstjenesten skjenket ham full og ga ham et tilbud han ikke kunne si nei til. En øl og en whisky per runde, og før midnatt satt Aslak Nore på skolebenken.

Året var 2008 og Nore ble bedt om å ta et etterretningskurs på Forsvarets Stabsskole. Bakgrunnen hans fra Telemarksbataljonen, utenlandstjeneste i Bosnia, forfatter av boka «Gud er norsk», der han latterliggjør Norge som fredsnasjon, og journalist, gjorde at navnet hans sto på noens liste.

- Jeg kjenner mange i e-tjenesten. Og han som var primus motor på skolen der hadde lest «Gud er norsk» og ville ha med en journalist som kunne litt om dette. Jeg fikk beskjed om å møte her klokken 19. Og dette er sånne need too know basis-type folk, og han ene kjente jeg fra Telemarksbataljonen. 18.59.46 så var jeg her og vips var begge gutta ved siden av meg.

- Visste du hva de skulle snakke med deg om?

- Nei.

- Så du kunne blitt verva?

- Jeg husker ikke helt hvordan det var, sier Nore, og trekker på det.

- Hvis kameraten din endte opp i e-tjenesten så kunne vel du gjort det samme?

- Interessant spørsmål. Men jeg tror nok det er bedre at han dro dit og at jeg skriver spionromaner.

Til uka kommer Aslak Nores skjønnlitterære debut, «En norsk spion». En bok som skal bringe eventyr og eskapisme til massene. Skrevet for dem med de største flatskjermene og som aldri hører på P2, ifølge forfatteren selv. Han kunne godt lagt til at primærmålgruppa heller ikke abonnerer på Klassekampen, Ny Tid, Prosa og Samtiden, Nores gamle tumleplasser i norsk offentlighet.

- I pausene på dette kurset så var det ikke alt som var like ugradert. Praten ga meg en boost på at dette var noe jeg måtte gjøre. Og jeg hadde drømt om det i mange, mange år.

- Jeg har etter hvert tenkt at det som fanger flest av mine interesser og livsanskuelser og forhåpentligvis talenter går inn i denne sjangeren. Hvis man gjør noe i livet, har man et prosjekt, så bør det best mulig speile de egenskapene man har selv. Det er da man blir god. Og det viktigste for meg er å skrive en bok som jeg ville digget da jeg var liten, en guttebok for begge kjønn.

Boka åpner i Dubai med linja «Oppdraget var å rekruttere en iransk avhopper». Hovedpersonen heter Peter Wessel, en karakter vi kan komme til å slite med i årevis. En norsk Carl Hamilton eller Jason Bourne? Nore har gitt seg selv fem år på å bli «skikkelig» god. Tre bøker blir det minst. Boka er lest av folk fra Forsvaret. Fiksjonen skal ha livskraftige røtter i en mørklagt del av norsk virkelighet.

- Jeg hadde reist mye i Irak og Afghanistan, og satt på masse stories som var myter eller urban legends eller hva det var. Og da jeg var liten var jeg en type som drømte meg vekk, jeg var nok en dagdrømmertype og lagde fantasiverdener om det ene og det andre. Det er nok grunnen til at jeg kan skrive fiksjon. Jeg innbiller meg at jeg kan det fordi det kreative faller ganske lett for meg.

Skulle kanskje bare mangle at fantasien er i orden når pappa er forfatter Kjartan Fløgstad. Har farsarven prega han?

- Det har den nok. Kanskje mer enn andre må jeg bevise mye. Ikke godt nok å få ut en kortprosaroman på Oktober og få en enspalta anmeldelse i Klassekampen og være en habil journalist, man må ta sin plass. Det er nok en psykologisk dimensjon der.

- Er det noe du føler eller er det uttalte forventninger?

- Nei, det er bare noe jeg føler. Det har aldri vært noe press hjemmefra. Han er den han er, en kanonisert forfatter og vel så det. Men nå har vi hver vår plass. I forhold både til han og til min mor, som også er en markant skikkelse, føler jeg at jeg må levere noe som er kult, gjøre noe som er bra. Så det ligger en veldig ambisjon i de forventningene jeg legger på meg selv.

- Det kan være lukrativt også med denne typen bøker, hvis du treffer?

- Ja, men hvis jeg ville gått etter penger, hadde jeg ikke vært i denne bransjen i det hele tatt. Det er lettere å tjene penger enn å skrive bøker i Norge. Hvis du gidder å sitte og skrive bøker, som er en tung og kjip og lite lukrativ prosess på mange måter, så er det fordi du har en flamme i deg som brenner. Og den bare er der. Og det tenkte jeg mye på da jeg satt og skrev den boka her, for jeg satt på UB på Blindern til åtte-ni hver kveld i to år. Da ofrer du ekstremt mye. Og det er da jeg spør meg: Hvorfor faen driver jeg med det her? Jeg kunne sikkert fått et halvdårlig program på TVNorge som jeg kunne ledet, men jeg vil jo ikke det. Det er noe i meg som sier, nei, ikke gjør det. Men jeg har ikke hatt noe liv, virkelig ikke.

Da Dagsavisen tok kontakt med Nore for noen uker siden, ble undertegnede møtt med betydelig skepsis enda det hadde gått åtte år. En litt syrlig omtale fra 2004 i en ubetydelig spalte var ikke glemt. På den tida hadde Nore markert seg friskt i norsk offentlighet med uredde utfall. Hans angrep på SVs Inga Marte Thorkildsen og intimitetstyranniet huskes fortsatt.

- Ja, ja, jeg har en veldig spesiell hukommelse. Jeg husker nesten alt som har skjedd i livet siden jeg gikk ut av gymnaset. Spør du meg om en måned etter 1997, kan jeg med stort detaljnivå si hva jeg gjorde.

- Desember 2000?

- Da var jeg ferdig med mellomfag i sosiologi og jobba på et sykehjem og hadde planer om å dra til Guatemala - som jeg gjorde den påfølgende vinteren.

- August 2005?

- Da skulle jeg begynne på det andre året med studier i New York, og så døde bestemor.

Mens de fleste andre dødelige sliter med å erindre sist helg, kommer svarene som AG3-skudd.

- Du møtte meg med en varhet, du stilte bare opp hvis jeg ikke skulle kødde med deg?

- Ja, det er nok litt det. Jeg hadde nok en liten tagg ute, fordi jeg følte på den tida der at jeg var en sånn ung jypling som folk likte å baksnakke. Og det er greit nok, jeg baksnakker jo selv de som er som meg nå. Samtidig er det viktig for meg at de tingene jeg gjør nå blir tatt ordentlig på alvor.

Etter å ha tatt solid for seg i 2003 og 2004, fikk han professoralt buksevann av Rune Slagstad. En mann Nore kjente godt som venn av familien. Slaget kom i blindsonen og Nore skjønte knapt hva som traff ham. I et leserinnlegg i Dagbladet erklærer han Nore som «tufs» uten å bruke ordet om den unge journalisten, og konkluderer med at «Nores lanseringstekster er det rene kaos». Angrepet var brutalt, men også smålig.

- Hvordan var det?

- Det var ganske jævlig, faktisk. Det er som med forfattere som har fått grusom slakt, de sier at det går bra, men det gjør jo ikke det! Det gikk jævlig innpå meg. Nå skal ikke jeg si så mye om å gjøre det, men hadde jeg vært en 60 år gammel professor, ville ikke jeg gjort det samme.

- Spurv med kanon?

- Kanskje, men det var en lærepenge, og trøsten er at man er mye sterkere på den andre siden av sånne opplevelser.

- En kamerat av deg kaller deg usårbar, i lengden. Er du det?

- Jøss, jeg vet ikke om jeg er det, men den indre driven er sterkere enn det som måtte komme mot meg.

- Hvor kommer den driven fra?

- Vet ikke, men jeg merker nå at jeg ikke syns det er like gøy å vise finger’n til folk som før. Hvorfor 17. mai-tog når vi kan ha militærparade, liksom.

Nore peker på ett av sine utspill, da han i «Gud er norsk» mente at Norge burde markert 700-årsjubileet til Akershus Festning med militærparade. Mente han det?

- Ja, jo, du kan lage et helt kredibelt argument ut av det, men samtidig var det kult å være kontrær, og det merker jeg nå at jeg ikke er så opptatt av lenger. Det er viktigere å gjøre noe fett. Det er godt å være på trykk en gang iblant i VG som kommentator og kjenne på responsen, særlig når man skriver lange bøker. Men for meg nå handler det mer om å bygge stein på stein og gjøre noe langsiktig.

34-åringen har manglet den samme langsiktigheten i sitt forhold til kvinner, som en kamerat hevder er «problematisk».

- Ja, kanskje. For jeg har etter hvert utviklet en dysfunksjonell serie med monogame forhold, seriemonogami som det heter i antropologien. Men hva kommer det av da? Jeg kan godt si at det skyldes at jeg har ofra alt for å lykkes i det jeg gjør, men det er kanskje å skjule noen av de mer ubehagelige tingene ved det som handler om ens egen usikkerhet, ens egen manglende guts. At man har guts på et overfladisk nivå, men mangler det der det teller mest, som å få familie, få barn.

- Er det et savn?

- Ja, det begynner kanskje å bli det. Det kommer, det. Men jeg tror det er veldig knyttet til hva dine venner gjør. Det er litt kynisk å si, men du slutter å røyke når venna dine slutter og du får barn når venna dine får barn. Det er litt sånn.

- Er du i posisjon til å få barn nå?

- Jeg velger å ikke snakke så mye om statusen på det forholdet akkurat nå. La oss si det sånn: It’s complicated.

Han kunne lagt ballen død. Men han fortsetter:

- Men igjen, da, jeg kunne fint sagt at det handler om at jeg har gitt faen og ofra alt. Det er en del av sannheten, men kanskje er det noe annet der og? Jeg har tenkt mye på det. I mitt yrke tenker jeg at dette kan jeg. Om folk kritiserer meg så driter jeg i det. Men har følt en sjenanse og har aldri vært sånn i forhold til damer.

Men Nore har stayerevne som solospiller og har overlevd både professorer, kritikere og byslarv. Var han en mann med en plan da han for ti år siden steg opp på scenen?

- Det er så lett å etterrasjonalisere. Mente da og mener det ennå, at tekstene forsvarte sin plass i offentligheten, men som en svenneprøve av en kid som ville skrive litt, så var det greit. Jeg har ikke noe å skamme meg over. I bunn og grunn er verden ganske rettferdig: Gjør du noe bra så får du kred, gjør du noe dårlig så får du ris.

- Men det hefter jo ved deg, det er det folk husker?

- Nei, du tar feil. Det gjør du virkelig. Tror du en vanlig bokleser bryr seg om noen debatter som gikk i Oslo i 2004? Sannheten er jo at de couldn’t care less. Det er viktig ikke å bli for selvbevisst på de tingene, ærlig talt. Nei, jeg er ikke enig med deg, og jeg er ganske sikker på at jeg har rett.

Han ble reddet av USA. I 2004 dro han til New York med et Fulbright-stipend i lomma og egen Sex og singleliv-spalte i norske ELLE til å betale for resten.

- Dro du med halen mellom beina?

- Det oppfattes kanskje sånn i pressen, men jeg tenkte aldri sånn. Jeg hadde fått dette stipendet lenge før bråket og var sjeleglad for det.

I USA studerte han samfunnsvitenskap, blant annet under den britiske legenden, journalisten Christopher Hitchens. Han leste. Jobbet. Ble voksen, kanskje.

- Jeg gjorde en del ting som forandret perspektivene og forhåpentligvis kvaliteten på det jeg gjør.

- Fulbright-stipend, ja. Du skal være glad i USA for å få det?

- Mange USA-kritikere har fått det. De vet jo hvordan de skal drive ideologisk indoktrinering. Nord-Korea-metoden er lite effektiv, bedre å sende folk til amerikanske universiteter. Man blir veldig glad i USA av å være der, men etter noen år hjemme igjen får man større avstand med den kritiske distansen det medfører. Men det er en av de vakreste politiske ideene som er tenkt og utført, og den får du meg aldri til å slutte å beundre, sier Nore og ramser opp USA-pensum om Thomas Jefferson, Thomas Paine og James Madison.

- Å få satt det sammen i et politisk system uten at det endte i den franske revolusjon, det er jo helt magisk. Og det er noe med den følelsen av at du kan bli amerikaner hvis du vil. Det er en magisk og revolusjonerende tanke.

- Som vi har mye å lære av?

- Absolutt, men ting skjer jo her og nå.

I 2009 skrev han boka «Ekstremistan». Om hvordan Norske verdier utfordres av innvandringen, hvordan Norge polariseres. Rammen var hans egne opplevelser av et Oslo i endring.

- Jeg har åpenbart villet skrive om et land i forvandling. Tenk hvis du hadde fortalt folk på gata i 1960 at Norge hadde soldater i Afghanistan under påskudd av å beskytte egne grenser eller at 30 prosent av Oslos befolkning var flerkulturell. Ingen hadde jo trodd det! Folk hadde trodde du var helt crazy.

Men Nore er optimist. For ting skjer. Nores farmor fra Røldal var åpenbart et hyperintelligent barn og lærte å lese og skrive da hun var fire år, men fikk aldri utdannelse og jobba i butikk hele livet. Hans syns det er et «jævla interessant bilde», en anekdote med kraft.

- Det var først fattern og hans generasjon som foretok klassereisen, og da så man hvor mye latent talent som lå der ubrukt. Jeg mener å se akkurat det samme blant minoritetsungdom. Deres revolusjon er nå.

Aslak Nores akilleshæl ved siden av damer er temperamentet. I militæret mista han en lederjobb på grunn av det. Han tupper i grusen og slår i vegger og skap. Og i journalister hvis de er frekke nok. Men her slekter han ikke på sin far, men heller på sin mor, den bestemte overlegen Anne Kathrine Nore. Det er mer henne enn han i gutten, sies det.

- Jeg er ikke den første i familien som har gått løs på kulturpersonligheter i det offentlige.

Da Nore i 2009 klappet til journalistkollega Simen Sætre på scenen på Litteraturhuset i forbindelse med lanseringen av «Ekstremistan», ringte han spak hjem til mamma. Hun stilte alle de riktige spørsmålene: Ikke skadet? Ikke anmeldt for vold? Før hun fortalte om sin egne rette venstre.

- Fatter‘n var en gang på Internasjonalen i debatt, og så sto mutter‘n og snakket med Anders Heger, og snakket om Legevakta og han var veldig engasjert, og så kommer det en sånn litteraturdame forbi og Heger snur seg og begynner å snakke med henne, og mutter‘n er litt sensitiv på det, og hun sier «nei, det finner jeg meg ikke i» og - boff!!! - fiker til Anders Heger.

- Har sinnet ditt skapt mye trøbbel?

- På godt og vondt så har jeg litt mer av en 14-åring i meg enn andre på min alder. Det som er bra med det, er at man blir litt vital. Mange på min alder blir så satt og mister helt trua på alt annet enn de aller nærmeste tingene. Det å bli voksen handler på mange måter om å erkjenne at drømmen om å bli rockestjerne eller fotballproff ikke gikk, men at livet går videre likevel.

- Det er 40-årskrisa, det.

- Ja, og kanskje kommer den litt før. Men jeg har den barnslige drømmeren fortsatt i meg.

lars.west.johnsen@dagsavisen.no