Fikk ADHD-diagnosen først som 37-åring

Malin Wilberg er 39 år. Hele livet har hun skjønt at noe i henne er annerledes, uten å ha forstått hva. For to år siden falt mye på plass. Da ble hun diagnostisert med ADHD.

– Det var ingen som hadde tenkt den tanken, for jeg har vært så flink til å late som at alt er bra. Og jeg skjønner det, for jeg sitter jo rolig og holder kjeft. Men inni hodet er det ti kanaler på samtidig.

Ifølge ADHD Norge er gjennomsnittsalderen for kvinner som får diagnosen 36–38 år. Da har de gjerne en historie med angst og depresjon bak seg.

Flere utfordringer

– Mange voksne kvinner har blitt diagnostisert de siste årene og rapporterer om at de burde ha blitt fanget opp tidligere. At det å bli oppdaget sent har bidratt til mange tapserfaringer, mange muligheter som de har mistet, og for noen: ødelagte liv, sier Gry Lunde, leder av ADHD Norge.

Foreningen er bekymret for at de som trenger hjelp ikke fanges opp, og dette gjelder både kvinner og menn. De ser nemlig at konsekvensene av å gå med ubehandlet ADHD langt inn i voksenlivet, gjør at mange har fått et dårlig forhold til læring og skole, og troen på egne ferdigheter.

– Mange sier at de har følt seg dumme, og strever med selvfølelse og selvbilde. Det er jo en stor bekymring i samfunnet i dag, hvor de fleste yrkesmulighetene er knytta til høyere utdanning. Den teoretisk retta utdanninga passer mange, men ikke alle, og det er få alternativer for de sistnevnte, forteller hun.

Voksne hun snakker med forteller også at de sliter med å navigere relasjoner til partnere og venner, som igjen fører til ensomhet.

– Utfordringer med økonomi, jobb, samliv, familieliv, forholdet til seg selv, ulike former for avhengighet, kriminalitet, psykiske plager: de fleste som tar kontakt med oss har negative erfaringer på flere områder i livet.

Det er også det psykiater Espen Anker ser hos dem som oppsøker ham. Han har doktorgrad i voksne med ADHD, og har undersøkt over 900 voksne pasienter med ADHD.

Han finner at halvparten av pasientene har såkalte komorbide lidelser, altså tilleggslidelser.

– Det vil si at mange har angst og depresjon, og også rusproblematikk. Mange har sammensatte, kompliserte utdannings- og jobbsituasjoner, og mange strever med et arbeidsliv og det å fungere i utdanningssituasjoner.

Les også: Forskere jakter på evig liv: – Tanken er at døden er en sykdom som skal helbredes (+)

Kjente igjen symptomer

Malin Wilberg er glad for livet hun har, med mann og barn, hus og hund. Men hun kjenner seg igjen i mye av det Gry Lunde og Espen Anker skisserer.

Hun følte at hun på et tidspunkt «fløy ned døra» til fastlegen sin, og var masete. Men hun var såpass plaget at hun ville finne ut hva det var.

– Jeg har tidligere fått diagnosen depresjon, men jeg har tenkt på hvorfor jeg er det? Jeg har ikke skjønt hvorfor, det har ikke vært noen logisk grunn. Men da jeg fikk diagnosen skjønte jeg jo hvorfor.

Malin kjente i årevis på en håpløshet overfor egen situasjon. Hun klarte ikke gjøre det hun egentlig hadde lyst til.

– Da blir man jo deppa!

Etter at hun fikk barn, ble symptomene verre. Hun kunne ikke trekke seg tilbake og ta pauser som før. Og da hun leste om symptomene kvinner med ADHD ofte opplever, skjønte hun at hun kanskje hadde funnet årsaken.

– Jeg tenkte «nei gud, er det det? Selvfølgelig er det det!». Jeg ble helt satt ut, for hos legen har jeg prøvd å forklare hva som er greia. Det har vært depresjon, angst, alt annet. Det var egentlig rart at jeg ikke hadde tenkt det, men jeg har tenkt på ADHD som at man er hyper, den der «gutte-ADHD»-en.

---

Fakta om ADHD

• Forkortelse for Attention Deficit/Hyperactivity Disorder.
• Rundt 5 prosent av barn og unge har ADHD. For mange fortsetter vanskene inn i voksen alder. Jenter får ofte diagnosen senere enn gutter.
• Hovedsymptomene er oppmerksomhetsvansker, hyperaktivitet og impulsivitet.
• ADHD opptrer ofte sammen med andre vansker og tilstander, som blant annet angst, depresjon, lærevansker og sosiale utfordringer.
• Det antas at forekomsten av ADHD er omtrent lik hos gutter og jenter.

Kilde: Helsenorge/Espen Anker

---

Indre og ytre uro

Malin har ikke vært alene om å tenke slik om symptomene på ADHD.

ADHD Norge-leder Gry Lunde tror det er flere årsaker til at enkelte ikke får diagnosen før de er voksne.

Da foreningen startet i 1999, het den Foreldreforeningen for MBD-barn. MBD, «minimal brain dysfunction», var den gang en barne- og ungdomsdiagnose som man mente man vokste fra seg. Den ofte mer presise diagnosen ADHD, og voksnes rett til behandling for det, kom først senere. Dermed kan man ha fått et diagnostisk etterslep, tror Lunde.

I tillegg har symptomene man gjerne forbinder med ADHD generelt opptrådt mer hos gutter enn jenter.

– Gutter fanges opp tidligere, og man tenker at det henger sammen med symptombildet og symptomuttrykk, kjønnsroller og umodenhet. Umodenhet er jo ikke et symptom, men det er ofte kjønnsforskjeller i hvordan symptomene presenteres.

– Det er lettere å fange opp de utagerende først, og det skjer oftest i skolesituasjonen.

Og Lunde tror dette gjelder uavhengig av kjønn:

– Vi tror for eksempel at det er store mørketall når det gjelder gutter med ADHD uoppmerksom type, men på grunn av kjønnsrollemønstrene forventer omgivelsene også ofte en annen type atferd fra gutter enn fra jenter, og dette kan jo være med på å påvirke hvor lett man fanges opp.

Psykiater Espen Anker trekker fram høy intelligens og evnen til å skjule egne symptomer som to årsaker til at enkelte personer med ADHD fanges opp sent.

– ADHD har i utgangspunktet ingenting med intelligens å gjøre, men de med høyere intelligens klarer seg bedre i skolen. Så er det slik at jenter er flinkere enn gutter til å kamuflere seg. De kan se seg selv, sette opp et ansikt, og late som de følger med.

Og, som er gjengangeren for den uoppmerksomme typen ADHD:

– De kan se rolige ut, selv om de er urolige inni seg. De kan la vær å være impulsive i en observert situasjon, for eksempel i klasserommet.

Tidligere skilte man på ADHD og ADD, etter hvorvidt man hadde en grad av hyperaktivitet eller ikke. Det har vist seg å ikke være så interessant, forteller Anker.

– Den forskjellen har man på en måte tonet ned. Det er fordi det har ingen konsekvens i behandling, og den enkelte pasient kan skli fra den ene til den andre diagnosen. Denne H-en, hyperaktivitet og impulsivitet, kan arte seg ulikt hos enkelte i ulike tidsaldere, sier han, og utdyper:

– Man kan ha mye «H» i barnehagen, som senere kan bli mer internalisert eller bli til en ikke synlig, indre uro. Noen voksne pasienter sier de har masse uro, men at den sitter i hodet.

Les også: Ti prosent av barnehagebarn stammer. Men hvorfor stammer vi egentlig? (+)

– Et salig kaos

Da Malin Wilberg fikk diagnosen ADHD, begynte hun på medisiner som en del av behandlingen.

– Det var som å skru av lyden på de ti radioene som stod og surra. «Er det dette som er vanlig», tenkte jeg.

Samtidig kjente hun også på en sorg.

– Når det man tror er normalt, ikke er det, blir man også litt lei seg. Fordi jeg tenker at det er ikke rart at jeg var engstelig som liten. Det var et salig kaos, jeg klarte aldri helt å gripe tak i og tenke ferdig en tankerekke. Jeg følte jeg ikke hadde kontroll i livet mitt. Da blir man engstelig.

Det var også hardt for henne å skjønne at livet kunne sett veldig annerledes ut.

– Alle de valgene jeg har tatt, med utdannelse og lignende, har handla om at jeg har sett begrensningene mine: hva tar kortest mulig tid, hva kan jeg få til? Jeg er utdanna helsefagarbeider, og klarte meg ikke så bra på skolen for jeg orket ikke å sitte å lese. Men så fort jeg ble lærling, fikk jeg vist at jeg var bra.

Da fastlegen forstod at det kunne være ADHD Malin hadde, henviste han henne til DPS i Sandefjord. I Fredrikstad der hun bor, var nemlig ventetiden på rundt 30 uker, forteller Malin. I tillegg til medisiner, var det oppfølging med samtaler og kurs, om ulike temaer, som ADHD og jobb og ADHD og samliv.

– Jeg fikk også tilbud om samtalegrupper, men da synes jeg at jeg hadde kjørt nok til Sandefjord. Men det er de tingene man trenger, å følges opp i etterkant.

---

Slik behandles ADHD

• Kunnskapsløft, som kalles psykoedukasjon. Her får man kunnskap om seg selv og sin situasjon, går på kurs og får kunnskap som er nyttig for den enkelte pasient.
• Terapier, som går på å meste sine vansker. Dette kan innbefatte coaching, psykoterapi eller mentaliseringsbasert terapi.
• Medikamentell behandling. Her brukes både sentralstimulerende og ikke-sentralstimulerende midler. Medisineringen følges opp av lege og tilpasses hver enkelt pasient.

Kilde: Espen Anker/NHI

---

Flere utredes privat

Gry Lunde i ADHD Norge vet at flere oppsøker fastlegen med spørsmål om utredning på eget initiativ. Det kan være en utfordrende prosess.

– Under og etter pandemien har det blitt vanskelig å komme igjennom. Nå er det ofte lange ventelister, og mange opplever å bli avvist uten å få tilbud om annen behandling eller andre tiltak. Det er jo ikke alle som blir henvist til spesialisthelsetjenesten som har en ADHD-diagnose, men vi i ADHD Norge mener at de som ber om hjelp burde få tilbud om en eller annen form for det.

Mange som ønsker å bli utredet for ADHD går til det private for å få det gjort. Der er tjenestene mindre presset. Det løser ikke nødvendigvis utfordringene til dem som får diagnosen, mener Lunde.

– Vi får mange henvendelser fra mennesker som har blitt utredet privat, fått en ADHD-diagnose og deretter bedt om hjelp fra det offentlige, for å bli avvist. Dette mener vi er et problem, ettersom diagnosen ikke gir rett til behandling i det offentlige.

Et av problemene er da at det offentlige gjerne vil utrede selv.

– Hvis pasienten allerede har fått en diagnose i det private, og det offentlige krever en re-utredning, men den samme pasienten har blitt avvist av spesialisthelsetjenesten tidligere, vil kanskje vedkommende bli avvist på nytt. Det er en bekymringsfull utvikling, hvor man skaper en diagnose som er valid i et system, men ikke i et annet.

Hun mener derfor det er viktig at det ikke bare fokuseres på diagnoser og diagnosekriterier, men heller tidlig tilrettelegging der det trengs.

– Det hadde vært fint hvis man heller diskuterte hvordan man kan tilrettelegge uavhengig av diagnoser, for eksempel i skolen.

Lunde understreker også viktigheten av at de som først får en ADHD-diagnose, også får god opplæring i hvilke utfordringer de har, gjennom psykoedukasjon, som hun mener er et viktig tiltak på linje med medikamentell behandling.

– I dag er det fortsatt mange som ikke får tilbud om psykoedukasjon, og dette er viktig. Det er mye feilinformasjon om ADHD på nettet og mange med ADHD synes det er vanskelig å vite hvor de skal begynne å lete. Sekretariatet til ADHD Norge svarer på spørsmål på telefon, e-post og Messenger, så det er bare å ta kontakt hvis man har spørsmål.

Ønsker mer kunnskap

Etter to år med diagnosen, har Malin Wilberg gjort seg noen tanker om hva som må til for at de som har behov for hjelp skal bli fanget opp.

– Det er økt kunnskap, og spesielt kanskje i skolen, hvor man tilbringer veldig mange timer av dagen sin. Har lærerne og andre på skolen kunnskap om andre symptomer enn nettopp dem som er veldig synlige, er det lettere å skjønne hva som er greia.

Hun tror ikke at forekomsten av ADHD nødvendigvis har økt, men at folk har blitt mer obs på at det eksisterer.

– Før kunne folk etter endt ungdomsskole gi seg, og begynne å jobbe med noe de likte. Noe fysisk, bruke kroppen, om det var å være snekker eller drive utpå et jorde. Da har man ikke et problem med ADHD. Men nå er det videregående, høgskole og mastergrader, du skal jobbe på et kontor og det er helt andre krav. Da faller mange av de med ADHD veldig igjennom, fordi det er ikke så enkelt.

Wilberg er klar på at personer med ADHD er gode ressurser, men at det er en vei å gå når det kommer til tilrettelegging og akseptering.

– Er det ADHD som er problemet, eller er det samfunnet? Det har jeg tenkt mye på.

Les også: ADHD og autisme: – Foreldre gir opp og blir sykemeldte

Les også: Stadig flere utredes for ADHD i voksen alder