Pluss

Andre verdenskrigs siste soldat overga seg i 1974

I nesten 30 år etter Japans kapitulasjon fortsatte en ensom soldat krigen på en filippinsk øy. For noen var han en helt. For andre, en fanatiker.

Øyeblikket Onoda kom ut av skogen for å overgi seg, 29 år etter avslutningen på andre verdenskrig. I sin uniform og med sitt sverd, en rifle, 500 patroner og flere håndgranater, aksepterte han ordren om å overgi seg.

Den 10. mars 1974 la japanske Hiroo Onoda ned våpnene sine. I 29 år hadde han kjempet en ensom geriljakrig på en filippinsk øy. I alle disse årene hadde han avfeid meldingen om japansk kapitulasjon som amerikansk propaganda. Nå hadde han endelig fått den formelle ordren om å overgi seg.

Overgivelsesseremonien ble kringkastet til hele verden. Den 52 år gamle soldaten var fortsatt kledt i sin slitne feltuniform, da han på formelt vis overrakte samuraisverdet sitt til Filippinenes daværende president, Ferdinand Marcos. Marcos aksepterte kapitulasjonen.

– Det kan ta tre år, det kan ta fem år. Men uansett hva som skjer, vil vi en dag komme og hente deg.

—  Ordren Onoda fulgte

Han benådet Onoda, ga ham sverdet tilbake og hyllet den standhaftige japaneren:

– Du er en stor soldat, sa han.

Det var den 24 år gamle studenten Norio Suzuki som hadde sporet opp Hiroo Onoda et par uker tidligere. Suzuki hadde satt seg tre mål i livet: Han ville finne Onoda, se en vill panda og oppdage den avskyelige snømannen. I den rekkefølgen. Noen år senere døde han i forsøket på å oppnå sitt tredje mål.

Men også møtet mellom Suzuki og Onoda kunne endt fatalt. Bare tilfeldigheter gjorde at Suzuki ikke ble verdenskrigens siste offer, da den gamle soldaten omsider dukket opp fra jungelen. Onoda var vant til å se fiender overalt, så han rettet automatisk geværet mot Suzuki, klar til å skyte.

Det var sokkene som reddet den unge studenten.

Ingen på øya brukte nemlig sokker. Dermed tilhørte han kanskje ikke fienden likevel. Det var slik Onoda resonnerte da de møttes og han til slutt bestemte seg for å senke geværet. Med dirrende stemme og skjelvende ben forklarte Suzuki at han kom fra Japan, at krigen var over og at Onoda burde komme hjem.

Hiroo Onoda ble født i en liten landsby sør i Japan i 1922. Han vervet seg i ung alder til den keiserlige japanske hær.

Ære viktigere enn fornuft

15. august 1945 er av de fleste regnet som datoen da andre verdenskrig sluttet. Da hadde amerikanske atombomber nettopp utslettet de to byene Hiroshima og Nagasaki, Sovjetunionen rykket inn i okkuperte Mandsjuria, og Japans keiser Hirohito i en radiotale meddelt nasjonens betingelsesløse kapitulasjon.

Men ikke alle fikk med seg at krigen var over.

På små og store øyer rundt om i Stillehavet fortsatte flere japanske soldater å kjempe en ensom krig i flere år. Det var en krig der ære var viktigere enn fornuft.

Hiroo Onoda, født 19. mars 1922 i en liten landsby sør i Japan, var den mest berømte av disse soldatene.

Da Japan kapitulerte, befant han seg sammen med soldatvenner på øya Lubang 120 kilometer sør for Filippinenes hovedstad Manila. Dit hadde han kommet som ung soldat nyttårsaften 1944. Og der var han fortsatt da han ble funnet i 1974, 10.643 dager senere.

Ordren han i sin tid hadde fått var å utføre gerilja- og etterretningsoppdrag for den keiserlige hær. Og instruksen var enkel: Han måtte ikke under noen omstendigheter overgi seg.

– Det kan ta tre år, det kan ta fem år. Men uansett hva som skjer, vil vi en dag komme og hente deg.

Det var det han hadde blitt fortalt.

Nasjonen som ikke kunne tape

Hiroo Onoda hadde ikke vært mange måneder på Lubang før øya ble gjenerobret av amerikanske styrker. Kuleregnet som fulgte drepte en stor del av Onodas avdeling. De som ikke ble drept ble tatt til fange. Bare Onoda og en håndfull andre klarte å flykte inn i jungelen og opp i fjellene.

Her holdt de stand i årene som fulgte. De bygde hytter av bambus, overlevde på kokosmelk, bananer, ris og en og annen ku som de stjal fra de innfødte. Flyveblad som ble droppet over øya mot slutten av 1945, med en keiserlig ordre om å overgi seg, ble avfeid som latterlig og falsk. At keiser Hirohito, Himmelens sønn, skulle ha gitt en slik ordre var helt utenkelig for Onoda og hans menn.

I sin biografi «No Surrender» forsøker han å sette ord på hvorfor de ikke overga seg.

«Vi var overbevist om at Japan kom til å vinne til slutt. I likhet med alle våre landsmenn anså vi Japan for å være et guddommelig, uovervinnelig land.»

Derfor fortsatte de å leve som om de befant seg midt i en krig. De var nøye på å fjerne alle spor etter seg, og sov sjelden flere netter på samme sted. Jevnlig utførte de angrep mot landsbyene på øya. Og stadig var de involvert i skuddvekslinger med filippinsk militærpoliti, som de så på som fienden.

Onoda ble etter hvert alene. En av hans kamerater fikk nok og overga seg i 1950. Han var sikker på at Japan måtte ha kapitulert, men Onoda og de andre så på ham som en desertør. En annen kamerat døde i en skuddveksling med lokale politistyrker i 1954. Den siste ble drept i 1972, også han i kamp med politiet.

Tre ganger ble Hiroo Onoda selv meldt død i Japan. Men den aldrende soldaten fortsatte å følge ordren han hadde fått. Han lagde seg en rekke skjulesteder rundt om på den 120 kvadratkilometer store øya, stjal mat og registrerte alt han så av «fiendtlig» aktivitet.

Den unge studenten Norio Suzuki (til venstre) klarte å spore opp Hiroo Onoda i februar 1974. Suzuki tok dette bildet for å bevise for japanske myndigheter at Onoda fortsatt var i live.

Av og til ble den mystiske enstøingen i japansk uniform observert. Men om noen forsøkte å nærme seg, åpnet han ild fra skjulte posisjoner.

Selvmord

Hiroo Onoda hadde vokst opp med en streng moralkodeks som handlet om lojalitet, ære og tapperhet. Det ble sett på som mer ærerikt å kjempe til døden enn å overgi seg. Det var dette som ga Japan de beryktede selvmordspilotene, kamikazeflyverne, under andre verdenskrig. Og det var samme mentalitet som førte til flere grufulle scener i Stillehavskrigens siste dager.

Amerikanske soldater som erobret øya Saipan rapporterte om hundrevis av japanere, både soldater og sivile, som kastet seg utenfor klippene for å dø. Det samme skjedde på flere øyer.

En krigskorrespondent beskrev en gruppe på 50 japanere, blant annet flere barn, som sto i en sirkel mens de kastet håndgranater frem og tilbake mellom hverandre, som om selvmordet skulle være en lek.

I 1959 la letemannskap igjen ferske, japanske aviser ved Onodas skjulested, i håp om at det skulle overbevise ham om at det var fred. Men nyhetene og bildene i avisen ga ingen mening for en mann som hadde forlatt en helt annen verden mange år tidligere. «For oss bekreftet avisene at det fortsatt var krig, ettersom det sto om dagliglivet i Japan. Dersom Japan virkelig hadde tapt krigen, skulle det jo ikke være noe liv igjen i Japan. Alle skulle ha vært døde,» skriver Onoda i biografien sin. Her forklarer han også at han trodde alle forsøk på å få ham til å overgi seg var triks fra en skyggeregjering som USA hadde satt inn i Tokyo.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen

Konspirasjonsteorier

Uten kunnskap om verden utenfor, isolert og alene, ble Onodas virkelighetsforståelse gradvis mer og mer paranoid og konspiratorisk. Fant han flyveblad om fred eller fikk fotografier av familiemedlemmer, med oppfordring om å overgi seg, finstuderte han det på jakt etter skrivefeil eller små hint som kunne være lagt inn som kontrabeskjed. Viklet inn i egne tanker så Odona det han ville se. Stadig fant han det han trodde var bekreftelser på sin skrudde virkelighet.

Da tre japanske ekspedisjoner ble sendt til Lubang etter skyteepisodene i 1972, holdt Onoda seg langt unna. Det eneste letemannskapene oppnådde var å få noen papirlapper med takk for etterlatte klær. Selv de gangene familiemedlemmer besøkte øya, holdt han seg i skjul, overbevist om at besøket var et ledd i en strategi hvor poenget var at han IKKE skulle overgi seg.

I sin biografi forteller han den såre episoden om da storebroren sendes til Lubang for å synge sanger som Onoda kan dra kjensel på. I flere dager runger brorens stemme fra kraftige høyttalere mot jungelen. Onoda lytter oppmerksomt fra skjulestedet sitt for å finne ut om det er en bedrager eller ikke. Han ligner på broren, og han høres ut som broren. Onoda er nær ved å gi seg til kjenne, men den siste dagen brister stemmen fra høyttaleren og treffer ikke tonene på det siste verset. Det måtte altså være en bedrager likevel. Onoda ler og fylles av stolthet over at han ikke lot seg lure. Noen år senere lærer han at det virkelig var broren som sang. Stemmen sprakk, fordi han gråt over at han måtte forlate øya uten at lillebroren hadde vist seg.

Overgir seg endelig

Verden gikk gjennom enorme endringer i løpet av Onodas år på Lubang. Et nytt jernteppe delte Europa i øst og vest. Mennesket satte sin fot på månen. Japan vokste seg nok en gang til en rik nasjon, nå som USAs trofaste allierte. For folk flest blir andre verdenskrig etter hvert et fjernt minne. Men med jevne mellomrom dukket historien om den mystiske krigeren på Lubang opp, både i japanske og internasjonale medier.

– Jeg ser ikke på disse tretti årene som bortkastet. Uten denne erfaringen hadde ikke livet mitt vært det det er i dag

—  Hiroo Onoda

Som den siste etterlevningen fra den keiserlige japanske hær ble Hiroo Onoda en slags levende legende. Høsten 1959 omtales japaneren med navn i norske aviser. Her heter det at han «har skapt sterk frykt blant befolkningen» og at «alt har vært forsøkt, både trusler og materielle overtakelser i form av sigaretter og sjokolade».

Til slutt var det altså studenten og eventyreren Norio Suzuki som fant ham. Suzuki hadde spurt lokale øyboere og fått peket ut en lysning i skogen der Onoda pleide å passere. Der slo han seg ned og ventet tålmodig i flere dager før han ble kronet med hell i februar 1974.

Onoda lyttet til den unge japaneren, men nektet å bli med tilbake til Japan med mindre ordren kom, muntlig og direkte, fra en overordnet.

Suzuki og myndighetene klarte å spore opp major Yoshimi Taniguchi, som i sin tid hadde befalt at Onoda ble igjen og kjempet. Nå var han 63 år gammel og levde et rolig liv som bokselger. Taniguchi ble fløyet til Lubang.

Her leste han opp den keiserlige ordren fra 1945 om å avslutte alle krigshandlinger umiddelbart. Onoda bukket stivt og godtok å bli løst fra sin plikt. Deretter avla han en rapport om «fiendens bevegelser» på øya de siste tretti år.

Hiroo Onoda presenterte sitt rustne samuraisverd for den daværende filippinske presidenten, Ferdinand Marcos. Marcos aksepterte kapitulasjonen. Datoen var 11. mars 1974.

En forandret verden

De neste dagene ble verden snudd på hodet for Onoda. Han hadde vært overbevist om at han skulle henrettes som straff for å ha kriget og drept i flere tiår. Benådningen ga ham en ny sjanse i livet. Dagen etter overgivelsen var han tilbake i sitt gamle hjemland igjen. Over 4000 mennesker hadde samlet seg på flyplassen i Tokyo for å hylle mannen fra fortiden, den siste krigeren. Rank og stolt, kledd i en ny blå dress, steg han ut av flyet og inn i det moderne Japan.

Siden sist Onoda så Tokyo hadde byen blitt tre ganger så stor. Borte var de gamle trehusene. Nå var Tokyo en ruvende metropol i stål og betong, der japanskbygde biler fylte gatene. De tradisjonelle kvinnene var ikke å se. Nå gikk kvinnene freidig på høye hæler og i vestlige kjoler og buksedresser. Onoda kjente seg ikke igjen.

Kultursjokk

I noen uker opplevde Japan en form for Onoda-mani. Aviser og TV-stasjonene konkurrerte om å bringe siste nytt om den hjemvendte krigeren. Det var Onoda som møtte igjen familie og venner. Det var Onoda på hotell. Det var Onoda på sykehus. Onoda som spiste frokost. Onoda som forlot Tokyo for å besøke sin gamle hjemby.

Onoda var superkjendis, helten som Japan trengte etter sitt ydmykende tap i 1945. Men den nye situasjonen var uvant for den tidligere soldaten. Han følte seg som et dyr i en dyrehage. Tidligere hadde han kanskje manglet mat og ressurser, men livet hans hadde i hvert fall et mål og en mening. Nå hadde han alt, bortsett fra mål og mening. Onoda slet med å finne seg til rette. Kultursjokket var enormt. I tillegg begynte media å kritisere ham for å ha gammeldagse og militære holdninger.

Onoda flyttet til Brasil.

Hiroo Onoda ble mottatt som en helt da han vendte tilbake til Japan. Møtet med det moderne samfunnet ble imidlertid utfordrende for den gamle soldaten.

Livet videre

Det kan se ut til at Onoda fant seg godt til rette i det mer tropiske Brasil. Her hadde han skogen nærmere, han kunne svømme i sjøen og gå i fjellene. Det var frihet, stillhet og fred. I tillegg hadde en eldre bror flyttet til landet tyve år tidligere. De to kom godt overens. Etter hvert giftet Onoda seg med en japansk kvinne og startet gårdsbruk.

Onoda ble værende i Brasil i flere år. Han glemte imidlertid aldri sitt gamle hjemland, Lubang eller mannen som i sin tid hadde funnet ham, studenten og eventyreren Norio Suzuki. Uten ham ville aldri Onoda kunne levd det livet han nå levde.

Sommeren 2021 hadde en biografisk dramafilm om Onodas ensomme krig premiere på filmfestivalen i Cannes

Da han hørte at Suzuki hadde omkommet i et snøskred i Himalaya, på jakt etter den avskyelige snømannen (som han hevdet å ha funnet), reiste Onoda til Nepal for å vise sin respekt. Høyt oppe i fjellene, i nærheten av der Suzuki hadde forsvunnet, lagde Onoda et lite alter og ba for sin gamle redningsmanns sjel.

Like før hadde Onoda kjøpt et landområde ved fjellet Fuji for å starte speiderleir for japansk ungdom. Etter 30 år i jungelen, ville han lære unge japanere å leve i harmoni med naturen. Senere bygde han opp flere naturskoler i Japan og holdt kurs i katastrofehåndtering.

– Det er ingen forskjell på å overleve i jungelen og å klare seg i vår fredelige nåtid. Livet er som et stort overlevelsesspill, men tanken er kvassere enn noen kniv, sa Onoda til journalistene i 1989.

I intervjuer ga han aldri uttrykk for vemod knyttet til alle årene han befant seg i villrede, avskjermet fra sivilisasjonen. Tvert om.

– Jeg ser ikke på disse tretti årene som bortkastet. Uten denne erfaringen hadde ikke livet mitt vært det det er i dag, sa han i intervju med AP i 1995. Han innrømmet riktignok at han kjente på tiden som hadde gått tapt.

Det anslås nemlig at 30 filippinere ble drept og om lag 100 personer såret av Onoda og hans menn i årene de kjempet sin meningsløse krig.

De siste tiårene av sitt liv brukte den gamle soldaten til å bygge opp leirskoler i Japan, for å lære ungdom å bli sunne, sterke og selvstendige. Han døde i 2014, 91 år gammel. Her er han fotografert i 1996.

---

Hiroo Onoda døde av lungebetennelse i Tokyo 16. januar 2014. Han ble 91 år gammel.

Kilder: «No Surrender», Asahi Shimbun, VG, Verdens land og folk, New York Times, The Guardian

---