Pluss

Hun ga soldatene et nytt ansikt

Tusener av unge menn fikk ansiktet lemlestet i første verdenskrigs brutale skyttergravskrig. For mange av dem ble en 40 år gammel amerikansk kunstnerinne redningen.

En gammel stumfilm fra 1918 viser Anna Coleman Ladd sammen med noen av de ansiktsløse. I den første scenen er hun sammen med en ung soldat. De snakker sammen, det røykes, varme smil veksles. Så fjernes en ansiktsprotese som viser hvor haken til mannen en gang var. Stemningen virker nærmest tilforlatelig, lett og lystig med vennlig passiar. Først i den siste scenen slår krigens gru mot oss, idet en annen soldat tar av seg sin ansiktsprotese. I et kort glimt snur han seg mot kamera. Glimtet er ikke mer enn et brøkdels sekund, men umulig å glemme. Den uttrykksløse fortvilelsen til soldaten. Tomheten i øynene over et ansiktstrekk erstattet av et grotesk krater fra årene da europakartet revnet.

Første verdenskrig

Det skulle være krigen som gjorde slutt på alle kriger. En rask formalitet som skulle være over i løpet av få uker. Utallige bilder og gamle filmklipp fra første verdenskrigs utbrudd i 1914 viser smilende ansikter på vei mot fronten. Forventningsfulle soldater som tror de skal være hjemme igjen til jul. Smilene forsvant raskt i møte med krigens meningsløshet og brutalitet.

Første verdenskrig var i stor grad en skyttergravskrig, et helvete på jord hvor soldatene levde i sølete grøfter og rotteinfiserte tunneler langs en frontlinje som knapt bevegde seg. Skyttergravenes jordvoller ga riktignok en form for beskyttelse for soldatenes kropper, men hodene ble desto mer utsatt for fiendens ild.

Soldater uten erfaring i skyttergravskrig trodde at de kunne titte opp over kanten for å få oversikt, og så dukke unna kulene. Men et menneskelig hode har ingenting å stille opp med mot maskingeværenes kuleregn, granatsplinter, fragmenter eller flammekastere. Introduksjonen av stålhjelmen i 1915 gjorde riktignok at færre døde etter å ha blitt truffet i hodet, men lavere dødelighet innebar samtidig at langt flere overlevde med alvorlige skader. De ble vansiret for livet etter at splinter og kuler hadde revet gjennom kjøtt og bein.

Saken fortsetter under bildet

Før og etter-bilde av en av soldatene som fikk ansiktsmaske. Foto: Library of Congress.

Ødelagte ansikter

Da krigen var over i november 1918 var tallenes tale brutale: Minst 10 millioner var døde. Rundt 7,5 millioner forsvant. Over 21 millioner var skadet. Mange var sterkt traumatiserte og sjokkskadd. Noen manglet en arm eller et bein. Andre hadde fått kroppen revet opp av piggtråd, lungene ødelagt av giftgass, blitt perforert av kulehull … Flere hadde fått ansiktet maltraktert til det ugjenkjennelige, sprengt bort en hake, fjeset kløyvd, neser og ører revet av, huden oppbrent, kinnbein og munn smadret … Ansiktsskadene kunne være så voldsomme at de unge mennene ikke lenger lignet på mennesker.

Så mange var de at de gjerne ble omtalt med et eget navn, det franske «Les Gueules cassées», som usentimentalt har blitt oversatt til det norske «knuste kjefter», men som på engelsk gjerne oversettes med «broken faces», altså «knuste ansikter».

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen

Tallene på hvor mange som kom hjem fra krigen med deformerte ansikt varierer. Noen kilder skriver at av de seks millioner mennene fra Storbritannia og Irland som deltok i krigen, fikk rundt 60.500 skader på hodet eller i øynene. Fra Frankrike anslås det at 3000 soldater hadde fått ansiktet ødelagt. I USA var antallet 2–300.

Fransk soldat. Etter-bildet er ukjent. Foto: Library of Congress.

Forvist til ensomhet og isolasjon

Ansikter er viktige. Ansikter gir oss et umiddelbart inntrykk av en persons personlighet og sinnsstemning. Vi bruker ansiktet til ordløs kommunikasjon, og vi bruker det til å avgjøre hvor tiltrekkende vi synes noen er. Mange av soldatene som overlevde første verdenskrig, opplevde ikke bare å miste ansiktet, men selve identiteten.

Disse ofrene omtales ofte som de mest tragiske av alle krigsofrene, ettersom skadene kunne være så omfattende at de risikerte å leve resten av livet i isolasjon, som en pariakaste. De jobbet om natten, i mørket der ingen så dem. De ble forlatt av sine kjære som ikke lenger utsto synet av dem. De var de levende symbolene på krigens umenneskelighet. Mange av dem tok sitt eget liv. I London-forstaden Sidcup, hvor den første klinikken for ansiktsskadde ble etablert, satte man ut blå benker til de sårede. Fargen skulle advare innbyggerne om at synet av dem som satt på dem kunne være rystende.

Det var i dette dystre bakteppet at den amerikanske kunstneren Anna Coleman Ladd (1878 – 1939) fant sitt kall.

Saken fortsetter under bildet

Øverst vises Ladds avstøpninger av soldatenes vansirede ansikter. Under har modellene blitt gjenoppbygget. På bordet sees ferdige masker. Foto: Library of Congress

Anna Coleman Ladd

Anna Coleman Ladd var en klassisk skolert maler og billedhugger, særlig kjent for sine bronsestatuer og portrettbyster. Utdannelsen hadde hun fra Europa, hvor hun blant annet hadde fått veiledning fra Auguste Rodin, en av verdens fremste billedhuggere innen det realistiske formspråket. Ladd var allerede en godt etablert kunstner i Boston da USA gikk inn i den store krigen i 1917. Og lik mange andre amerikanere, lot hun seg ryste av krigens grusomme herjinger og historiene om unge soldater med ansikter legevitenskapen ennå ikke kunne reparere. Det var trolig en artikkel i legetidsskriftet The Lancet som ble avgjørende for Ladds valg om å dra til Frankrike. I artikkelen skrev en britisk billedhugger, Francis Derwent Wood (1871 – 1926), detaljert om sitt arbeid med å lage portrettmasker for de skadde soldatene. Wood hadde åpnet et studio i London kalt «Tin Noses Shop», hvor han lagde avtakbare masker av kobber.

Fordi Anne Coleman Ladd hadde god erfaring med å skulptere realistiske ansikter, mente hun at hun kunne bidra til å hjelpe de sårede. Hun meldte seg derfor for amerikansk Røde Kors og overbeviste dem om at de måtte opprette et verksted for ansiktsproteser i Paris. Deretter begynte hun å korrespondere med den britiske billedhuggeren for å lære mer om teknikken han og hans assistenter brukte.

Portrett av Anna Coleman Ladd tatt etter at hun returnerte til USA etter krigen. Ladd døde i 1939, knappe tre måneder før andre verdenskrigs utbrudd. Foto: Smithsonian

Eget studio

I desember 1917, 39 år gammel, dro Ladd sammen med sin ektemann til Frankrike, og våren 1918 åpnet hun sitt eget «Studio for Portrait-Masks» i Latinerkvartalet i sentrum av den franske hovedstaden. Hun fikk hjelp av fire dyktige assistenter, to kvinner og en mann, som også var kunstnere.

Arbeidet deres begynte der kirurgenes arbeid sluttet.

– Ladd og hennes team forsøkte å bekjempe samtidens dehumanisering av de sårede soldatene, forteller Marjorie Gehrhardt, historieprofessor ved Universitetet i Reading og forfatter av boken «The Men with Broken Faces», til Dagsavisen.

– Man ser det tydelig i bilder og filmer fra studioet hennes, at de har forsøkt å gjøre det så vakkert og trivelig som mulig for pasientene. Det er lyse lokaler, det er pyntet med blomster og hagen utenfor er full av statuer, slik at pasientene skal kunne føle seg velkommen og slappe av i vakre omgivelser.

Det var som en glassflaske som ble knust i et porselensbad, og så ble hele verden hvit

—  Amerikansk soldat om opplevelsen da en tysk kule traff ham i hodet

Mange skjebner

Ladd og hennes kollegaer ville gjøre det de kunne for å hjelpe dem som hadde gitt alt for sitt land. Men veien fra felt til Ladds studio kunne være lang, smertefull og full av frykt for soldatene. Og det startet gjerne med et kraftig smell.

– Det var som en glassflaske som ble knust i et porselensbad, og så ble hele verden hvit, beskrev en amerikansk soldat opplevelsen som da en tysk kule traff ham i hodet under kampene i Bois de Bellau i juni 1918. På denne tiden var plastisk kirurgi bare i sin spede begynnelse. Livet til de lemlestede soldatene ble kanskje reddet, men ofte kunne sårene bli sydd sammen uten hensyn til om ansiktet stivnet i en forferdelig grimase. Det handlet om å redde liv, ikke om å gjøre folk vakre.

Saken fortsetter under bildet

I blant var det vanskelig å skjønne at soldaten kunne overleve skadene. Foto: Library of Congress

Redselsfulle speilbilder

Derfor kunne det være en rystende opplevelse for vansirede soldater å se seg selv. Flere kollapset eller besvimte i sjokk da de først så sitt eget, redselsfulle speilbilde. Av denne grunn var det forbud mot speil på sykehusene. En av Ladds pasienter fortalte at han ennå ikke hadde returnert hjem til familien, selv to og et halvt år etter at han ble skadet. Han ville rett og slett ikke at moren hans skulle se hvordan han så ut.

«Bare et øye var igjen av hans opprinnelige ansikt, og etter 50 operasjoner oppsøkte han oss», står det i en rapport fra Ladds studio, publisert i arkivene til Smithsonian Museum.

– Selv for Ladd og hennes team, som jo hadde de kreative evnene til å gjenoppbygge ansikt, kunne møtet med de ansiktsløse være utfordrende, forteller Marjorie Gehrhardt til Dagsavisen.

Hun nevner blant annet et brev sendt fra en av Ladds assistenter. Der beskrives møtet med en mann som er så deformert i ansiktet at han mest av alt ligner på en gargoyle, et grotesk fabeldyr med stor munn, ofte avbildet i franske statuer.

– I brevet uttrykker assistenten at hun er glad for at soldaten er blind, slik at han ikke vet hvordan han egentlig ser ut. Men det understreker hvordan et vansiret ansikt nærest i seg selv kan fremstå som en skulptur, skåret ut av krigens brutalitet, forteller Gehrhardt.

Takket være deg kommer jeg til å ha et hjem. Kvinnen jeg elsker finner meg ikke lenger frastøtende. Hun har gått med på å bli min hustru

—  Soldat i brev til Anna Coleman Ladd

En måned per maske

Å lage maskene var omfattende og tidkrevende. Fordi Ladd og hennes assistenter ikke visste hvordan pasientene opprinnelig hadde sett ut, startet prosessen med at de tok kontakt med pårørende for å fremskaffe gamle fotografier. Derfra forsøkte de å finne ut hva som var mannens karakteristiske trekk, hans mest normale og nøytrale uttrykk.

For å lage ansiktsprotesene, måtte det først lages en gipsavstøpning av pasientens lemlestede fjes, en prosess som trolig har vært ekstremt smertefull. De brukte leire til å bygge opp en modell av det nåværende ansiktet, og modellerte de manglende delene slik at de passet med modellen og minnet om fotografiene av hvordan soldaten hadde sett ut.

Selve masken ble laget av galvanisert kobber og var svært tynn. «Med tykkelsen til et visittkort,» som en besøkende i studioet beskrev det. Etter at masken var tilpasset, ble den malt med matt, vaskbar emaljemaling, som lignet mest mulig på soldatens naturlige hudfarge, skriver Wikipedia om prosessen.

Å få riktig glans kunne være utfordrende. Ladd brukte ofte å ta pasientene ut, både i overskyet vær og i solskinn, bare for å observere hvordan maskens fargetone endret seg under ulike forhold. Ettersom masken selvsagt bare kunne ha én farge, måtte hun velge en slags mellomløsning. Detaljer som øyenbryn, øyenvipper og mustasje ble laget av ekte hår eller svært tynne metalltråder.

Dersom masken også skulle dekke pasientens munn, brukte Ladd å modellere leppene delvis åpne, slik at det var mulig å feste en sigarett. Maskene ble som regel holdt på plass med et par briller som kunne festes til ørene, eller ved hjelp av hemper eller et bånd.

En god test for å finne ut om masken var god nok, var å la pasienten bevege seg utendørs med masken på for å se om folk stirret eller snudde seg. Det beste som kunne skje var at soldatene bare ble et anonymt ansikt i mengden. Anna Coleman Ladd og hennes team brukte opp mot en måned per maske. Prisen lå på 18 dollar stykket. Men kvaliteten på maskene de lagde overgikk maskene laget i studioet til Francis Derwent Wood i London, ifølge en samtidig rapport fra Røde Kors.

Saken fortsetter under bildet

Avstøpning av et lemlestet ansikt. En slik avstøpning kunne være svært smertefull, men var nødvendig for å kunne bygge opp en passende maske. Foto: Library of Congress

Takknemlighet

Ikke alle var positive til ansiktsprotesene. Kritiske røster fantes også. Noen hevdet at ansiktsmaskene skjulte krigens brutalitet bak en falsk fasade. Men ifølge Marjorie Gehrhardt var Ladd tydelig på at hun så på maskene som en mulighet til å hjelpe de lemlestede veteranene til å få et tilnærmet normalt liv. De var aldri ment som en erstatning til ansiktskirurgi.

Alle kjente bilder av disse mennene med masker er gamle svart hvitt-bilder, så det er vanskelig å bedømme hvordan de egentlig fremsto. Men vi vet at maskene hadde sine begrensninger. For noen må synet av en livaktig, men død maske i ansiktet til en kjær ha vært skremmende. Det fortelles historier om barn som løp unna da de så farens livløse, statiske ansikt helt uten uttrykk.

Maskene kunne heller ikke bringe tilbake tapte funksjoner, så som evnen til å tygge eller svelge. Vi vet heller ikke hvordan stemmene til mennene som bar maskene hørtes ut. Men at maskene likevel kunne gjøre livet lettere for de mest vansirede synes helt klart. Tilbakemeldingene fra soldatene tyder også på at de satte pris på å føle på en form for normalitet, og at maskene gjorde det mulig for soldatene å leve et tilnærmet normalt liv.

Arkivet til Smithsonian-institusjonen har digitalisert og publisert store deler av arkivet til Anna Coleman Ladd. I samlingen finnes blant annet fotografier, brev, dagbøker og tekster som dokumenterer den amerikanske kunstnerens arbeid. Her refererer hun blant annet til brev hun mottok fra pasienter og pårørende.

– Brevene er fulle av takknemlighet, skriver hun.

Særlig meldingen fra én av soldatene må ha gjort inntrykk:

– Takket være deg kommer jeg til å ha et hjem. Kvinnen jeg elsker finner meg ikke lenger frastøtende. Hun har gått med på å bli min hustru.

Saken fortsetter under bildet

Anna Coleman Ladd og en av hennes asssistenter jobber med en maske til en blind veteran. Foto: Library of Congress

Studioet legges ned

Anna Coleman Ladd tilbrakte til sammen 11 måneder i Paris. I løpet av denne tiden lagde studioet hennes 97 ansiktsmasker, om lag ni i måneden. Antallet er imponerende sett i forhold til kvalitet og hvor få som jobbet i studioet, men en dråpe i havet med tanke på de titusener av menn som hadde fått ansiktet ødelagt.

Etter at våpenhvilen mellom de allierte og det beseirede Tyskland hadde blitt underskrevet i november 1918, reiste Ladd tilbake til Boston og fortsatte som billedhugger. Hun ble åpenbart savnet av sine gamle venner i studioet. «Ditt fantastiske arbeid for de franske ‘mutilés’ er nå i hendene til en liten person med sjelen til en loppe», skrev en kollega fra Paris.

Les også: Et modig portrett av et ikon (+)

Studioet hennes fortsatte i et års tid under en annen leder før det ble lagt ned. Det var rett og slett for mange pasienter, og allmennhetens interesse for å hjelpe de skadde forsvant i seiersrusen. Da det ble slutt på pengestøtten, var Røde Kors tvunget til å stenge studioet.

Saken fortsetter under bildet

«Triton babies» i Boston Public Garden, fontenefigur laget av Anna Coleman Ladd. Foto: Wikimedia Commons

Forble frosset i tid

For sin innsats for de skadde veteranene ble Ladd i 1932 tildelt den franske æreslegionen, den høyeste æresbevisning Republikken Frankrike gir.

I 1939, tre år etter at hun pensjonerte seg og rett før andre verdenskrigs utbrudd, døde Anne Coleman Ladd i Santa Barbara, California. Hun ble 60 år gammel.

Etter hennes død gjorde ektemannen om sommerboligen deres til museum. Mange av arbeidene hennes finnes i dag i private samlinger og i museer, eller som fontener eller minnesmerker. Det er imidlertid for sine ansiktsproteser Anna Coleman Ladd huskes best.

– Det er vanskelig å vite om takknemligheten til Ladds pasienter forandret seg etter hvert som årene gikk. Soldatene ble jo eldre, mens maskene forble frosset i tid, falmet og forslitt, sier Marjorie Gehrhardt til Dagsavisen.

Ifølge historieprofessoren er det likevel kjent at flere av soldatene ble begravd sammen med sine ansiktsproteser da de døde.

– Det sier litt om hvor viktige disse maskene må ha vært for dem og i hvilken grad de hadde blitt en del av deres identitet.

Det er kanskje også grunnen til at ingen av Ladds ansiktsmasker er kjent å eksistere i dag, bortsett fra en mindre kinnprotese vist fram på en utstilling i England i 2016. Den vesle protesen yter ikke helt rettferdighet overfor Ladds arv og evne som kunstner.

Ikke fått oppmerksomheten hun fortjener

Det ble aldri gjennomført noen omfattende studier av pasientenes liv videre. Det er derfor vanskelig å si hvordan hverdagen med maskene fortonet seg for soldatene som brukte dem. Identiteten til de fleste som fikk laget en maske signert Ladd er for det meste ukjent. Bare ett og annet navn står bak fotografiene av soldatene tatt med og uten maske. Flere av dem later til å smile. Marjorie Gehrhardt mener Anna Coleman Ladd og hennes teams innsats for å rehabilitere ansiktsskadde kanskje ikke har fått den oppmerksomheten de fortjener. Hun tror den amerikanske kunstneren har havnet litt i skyggen av mer prominente, mannlige leger som virket samtidig. Gehrhardt mener likevel at Ladds bidrag var betydelig.

– Det er et vitnesbyrd om kunstnerens avgjørende rolle for å redusere ødeleggelsen forårsaket av krig. Ikke bare produserte de masker som ga pasienten mot til å møte verden igjen, de så dem også som mennesker og ga dem verdigheten tilbake.

For mens noen kunstnere lagde kunst for å forandre hvordan mennesker betraktet verden, skapte Anna Coleman Ladd kunst som forandret hvordan verden betraktet mennesker.

Kilder: Smithsonian, Medicinsk Museion, Gardnermuseum.org, Mental Floss, WyoHistory.org, history.howstuffworks.com, VG, Wednesdays Women.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen