Vil du vite mer om 22. juli? Her er noen sentrale bøker og filmer om terrorangrepet og tida etterpå

Den etter hvert svært høye stabelen av gode bøker som omhandler 22. juli har vokst betraktelig den siste tiden fram mot markeringen av at det er 10 år siden bomben sprengte Regjeringskvartalet og Anders Behring Breivik gjennomførte massakren på AUFs sommerleir på Utøya. Det gjelder også de mer personlige fortellingene. Ingens historie er viktigere enn andres, men noen utgivelser står ut i mengden på grunn av måten historien formidles på og viljen til å utfordre og endre kurs når det gjelder den etterfølgende bearbeidelsen av ikke bare traumene, men også det politiske etterslepet. Flere gode dokumentarfilmer og serier blir viktig supplement til historiefortellingen.

SAKPROSA

Tonje Brenna

«22. juli – og alle dagene etterpå» (Stenersen forlag 2021)

Tonje Brenna, som i dag er fylkesrådsleder i Viken, har skrevet en bok der hun tar et oppgjør med oppgjøret, om høyresidens svik, om hat og trusler mot de overlevende. Det viktigste budskapet i boken er at vi lovet hverandre å aldri glemme, men enda viktigere, vi ble aldri enige om hva vi måtte huske. Brenna er tydelig på at ordene om fellesskap og kjærlighet burde blitt avløst av en tydeligere politisk debatt. Hun har også tidligere stått sentralt i offentligheten rundt oppgjøret med 22. juli, men først nå skriver hun ned sin historie og sine tanker. I «22. juli – og alle dagene etterpå» aktualiserer hun på flere vis måten vi snakker om 22. juli på. Hun forteller både sin personlige historie om å overleve angrepet på Utøya, og hun analyserer tiden og debatten i ettertid.

Men «22. juli – og alle dagene etterpå» er ikke bare en politisk pamflett, det er i høy grad et mylder av minner, tanker, inntrykk og observasjoner, både såre og sterke, og hun forteller sin egen lille historie inn i den store på fascinerende vis. Tonje Brenna var generalsekretær i AUF i 2011, og den regnfulle dagen på sommerleiren overlevde hun mens hun løp, gjemte seg, bar på venner, så venner dø og ble skutt etter selv også. Hun trodde Norge var i krig, eller visste ikke hva hun skulle tro. I timene etter at terroristen var tatt, sto hun i første linje i det uoversiktlige kaoset blant pårørende og overlevende på Sundvollen Hotell. Hennes historie står igjen blant de sterkeste som hittil er fortalt om det dramatiske døgnet og dagene etter, fordi hun er nøktern og likevel så intens i sine beskrivelser. Like nøktern og tilsvarende klar er hun i den delen av boken som handler om offentlighetens behandling av 22. juli-spørsmålene og en høyreside som med polariserende kraft søker konflikt snarere enn samtale når det er en tendens til å spille AUF og Arbeiderpartiet ut over sidelinjen. 22. juli var villet vold, ikke en naturkatastrofe.

[ Dag Solstad om livet, litteraturen og det å fylle 80 år (+) ]

SAKPROSA

Aage Borchgrevink

«En norsk tragedie: Anders Behring Breivik og veiene til Utøya» (Gyldendal 2012)

Aage Borchgrevink satte punktum for ett av de første store sakprosaprosjektene om 22. juli den samme dagen som terroristen fikk opplest dommen i Oslo tingrett. Boken er en inngående fortelling om det som skjedde forut for 22. juli og på selve dagen, og de sterkeste skildringene er naturlig nok fra Utøya og fra de frivillige hjelperne på landsiden. Likevel brakte de analytiske partiene vedrørende det multietniske norske samfunnet, klasseinndelingen og politiseringen, noe nytt inn diskusjonen rundt 22. juli på et tidspunkt da det norske samfunnet måtte gå videre. Det er analyser og metodikk som gjør at boken fortsatt står som en av de viktigste og sterkeste som er skrevet om 22. juli og terroristen.

Borchgrevink tok utgangspunkt i rapporter fra Statens senter for barne- og ungdomspsykiatri (SSBU), og gikk grundig inn i Breiviks barndom og oppvekst. «Elementene i omsorgssvikten Breivik ble utsatt for (om ikke alle detaljene) i de første årene, hører etter mitt syn med i ethvert seriøst forsøk på å forklare hvorfor det gikk som det gikk», skriver han, og åpnet for at man måtte gå inn i «privatsfæren til Breivik og hans nærmeste familie».

Borchgrevink tok et langt og uredd skritt videre i arbeidet med å tegne en livshistorie og sette den i en samtidig kontekst. I Dagsavisens anmeldelse het det: «En norsk tragedie» er blitt et kvalifisert forsøk på vise hvorfor enkeltindivider faller utenfor, og mer spesifikt hvordan hatet og katastrofen i dette enkeltstående tilfellet kunne oppstå».

[ Han har hjulpet folk ut av ekstremistmiljøer i over 30 år ]

SAKPROSA

Åsne Seierstad

«En av oss: en fortelling om Norge» (Kagge 2013)

Åsne Seierstads bok «En av oss» kom i 2013, og ble den til da viktigste internasjonale boken om terrorhandlingen på norsk jord. Den amerikanske storavisen New York Times kåret den engelske oversettelsen til en av årets 10 beste bøker i 2015. Hun tok Aage Borchgrevinks tese om at man måtte inn i «privatsfæren til Breivik og hans nærmeste familie» for å forstå, og intervjuet terroristens mor like før hun døde. «Vi kan ikke forandre noe uansett. Så la ting være. Prøv heller å forstå. Det mangler en stor bit», sier moren i intervjuet, og Seierstads «En av oss» er jakten etter den store biten, og står fortsatt som et av de mest komplette forsøkene på å identifisere årsaksmønstre og bakgrunnshistorier.

Det er imidlertid en bok der virkemidlene skaper unødig sprik mellom fakta og (re) konstruerte skildringer. I Dagsavisens anmeldelse het det: «Det er en drivende god bok, og nok et bevis på Åsne Seierstads evne til å gå i dybden og utrede funnene for allmennheten, og også denne er skrevet med internasjonal appell. Men i allmenngjøringen er «En av oss» et tveegget sverd (…) Romantiseringen av tragedien skjemmer en bok som ellers står støtt i valg av personer, vinklinger og politiske og samfunnsmessige bakgrunner og tablåer. Seierstad dikter ikke, men benytter seg av balanserte friheter når hun setter sammen bitene i et omfattende dramaturgisk puslespill».

[ «Venn, jeg har våket» er et betydelig biografisk verk skrevet av en skarpsynt dikter om en visjonær kollega (+) ]

DEBATT

Hallvard Notaker

«Arbeiderpartiet og 22. juli» (Aschehoug 2021)

Snorre Valen

«Utøya-kortet» (Cappelen Damm 2021)

Da AUF tidligere i år krevde en ny 22. juli-kommisjon la ikke AUF-deler Astrid Hoem fingrene imellom. «Vi har ikke tatt noe politisk oppgjør med det som skjedde 22. juli. Det mangler et oppgjør med verdisynet, konspirasjonsteoriene og det politiske hatet bak terrorangrepet», uttalte hun til NRK. To bøker understøtter AUFs ønske om å gå nærmere inn i den svarteste materien knyttet til 22. juli-terroren, det å se på de ideologiske strømningene i det norske samfunnet forut for 22. juli og det manglende oppgjøret etterpå. Hallvard Notaker har skrevet «Arbeiderpartiet og 22. juli», hvor han dokumenterer hvordan Arbeiderpartiet ble satt i en umulig situasjon etter terrorangrepet. Statsminister Jens Stoltenberg måtte forholde seg til at det angrep på hele Norge, ethvert forsøk på å knytte Anders Behring Breiviks grumsete ideologi til høyreekstreme og til høyresidens polariserende ordbruk, slo tilbake på Arbeiderpartiet og AUF selv, de som det var de som var det reelle målet. De ble beskyldt for å forsøke å slå politisk mynt på debatten, spille offer eller dra «utøya-kortet». Notakers bok går Arbeiderpartiets forhold til 22. juli grundig etter i sømmene, og blir på det viset både et historisk dokument og et oppspark til videre debatt.

Nettopp «Utøya-kortet» er tittelen på Snorre Valens ferske bok, hvor han tar et kontant oppgjør med de kreftene som har holdt AUF nede siden de første forsøkene på å snakke om høyreekstremisme og konspirasjonsteorier ble feid vekk i månedene etter 22. juli, og hvordan Arbeiderpartiet er blitt mistenkt for å se terroren som en mulighet for politisk makt. «Jeg blir opprørt over hvor fort det å ha overlevd Utøya gikk fra å være noe som fordret at vi andre lyttet, til noe som diskvalifiserte deg», skriver Valen, som også legger sin personlige historie inn i en debattbok som uredd og framoverlent har et hovedbudskap: Det må bli lov å uttrykke sinne.

[ Kommentar: Det er snart gått ti år etter 22. juli. Kan vi endelig kalle en spade for en spade? ]

SAKPROSA

Stian Bromark

«Ingen fred å finne» (Res Publica 2021)

Forfatter, kommentator og nåværende Agenda Magasin-redaktør Stian Bromark var en av de aller første som skrev bok om 22. juli. «Selv om sola ikke skinner» kom i 2012 og var basert på intervjuer med overlevende fra Utøya. Nå 10 år etter er han aktuell med «Ingen fred å finne», hvor han på ny snakker med de samme overlevende og høster deres erfaringer, tanker og traumer. I tillegg snakker han med et ytterligere knippe personer som på ulikt vis lever med 22. juli under og på huden. Det hele handler om hvorvidt det er mulig å komme seg videre etter å ha opplevd noe slikt. Gjennom samtalene og inngående granskning av rapporter og de mange debattene, viser han hvordan sårene fortsatt er åpne, hvordan det norske samfunnet har kommet til kort for å møte de overlevende og etterlattes behov, og hvor ømtålig temaet er i det offentlige og politiske ordskiftet.

– Av de jeg har intervjuet, er det flere som har fortalt meg at de allerede høsten 2011 ble bedt om å legge dette bak seg og komme seg videre. De følte nok på det, når folk sa «nå er vi lei av 22. juli». Det viser seg at selv 10 år etter, er det for tidlig å bli lei av 22. juli, sa han i et intervju med Dagsavisen i anledning boken.

[ Intervju med Stian Bromark: Er 10 år nok til å komme seg videre etter det verste terrorangrepet i Norge? ]

ROMAN

Brit Bildøen

«Sju dager i august» (Samlaget 2014)

Det har ikke manglet sakprosa- og dokumentarbøker med utgangspunkt i tematikk knyttet til 22. juli. Skjønnlitterære forfattere derimot, har ikke på samme måte hentet tematikken eller terrorangrepet inn i sin sfære. Jan Kjærstad gjorde det indirekte i «Berge» (2017), mens Anders Bortne skrev «Ulvens år» i 2015 med den mer generelle terrortrusselen som bakgrunn. Brit Bildøens roman «Sju dager i august» er på mangt slags vis et unntak. Hun skrev seg fram i tid i skildringen av en kvinne som mistet datteren på Utøya, og som sliter med den langvarige sorgen, den som ikke slipper taket. Hver dag minner henne om hun som er borte, hun som ikke ringte fra Utøya under angrepet, slik andre ungdommer gjorde.

Inn i dette fletter Bildøen fortellingen om parforholdet mellom kvinnen og mannen hennes, som har flyttet og tilsynelatende har gått videre i livet. Hun beveger også inn i skildringer fra selve terrordagen og Utøya, og går på det viset inn i en tematikk og en måte å sette ord på det ordløse som skjønnlitteraturen har alle forutsetninger for å formidle.

[ Flere tips til gode bøker å lese, enten det skjer på hytta, stranda, fjellet eller hjemme i godstolen. ]

DOKUMENTARFILM

«Generasjon Utøya» (2021)

Regi: Aslaug Holm og Sigve Endresen

«Det har jo gjort noe med meg å bli forsøkt drept for det jeg står for», sier senere AUF-leder Ina Rangønes Libak til kamera i «Generasjon Utøya». Aslaug Holm og Sigve Endresens dokumentarfilm følger fire Utøya-overlevende nærmere ti år etter, og fokuserer på de individuelle historiene. Men det blir også en reflekterende film over en tapt AUF-generasjon og sårene som fortsatt er åpne også for storsamfunnet rundt. De overlevende lever med minnene, skadene, sorgen og ettervirkningene hver eneste dag. Det blir påstått at alle ord er brukt opp når det gjelder 22. juli. «Generasjon Utøya» viser at det ikke er sant. Ina Rangønes Libak, Kamzy Gunaratnam (som for øvrig også har utgitt egen bok), Renate Tårnes og Line Hoem var alle på Utøya 22. juli, og de er alle fortsatt brennende engasjerte politisk som menneskelig.

De fire har på ulikt vis fortsatt å engasjere seg politisk. De personlige kostnadene både engasjementet og terroren i seg selv har påført dem, blir utgangspunktet for to filmskapere som med store ambisjoner viser sammenhenger, konsekvenser og den vanskelige følelsen av at noen alltid vil angripe på nytt. Men «Generasjon Utøya» er også full av kampvilje på mange plan. Den er dessuten et fint flettet nett av historier, følelser, fakta og sammenhenger. En sår film som viser personlige og samfunnsmessige konsekvenser av et personrettet høyreekstremt terrorangrep. Den er også et varsel om at de kreftene som beredte grunnen for Breiviks gjerninger for ti år siden, på ingen måte er svekket.

[ Sterk Utøya-dokumentar nyanserer den nasjonale fortellingen om Norge (+) ]

TV-SERIE

«22. juli» (2020)

NRK Drama

«Det vi skriver og publiserer de neste dagene blir historie. Eller historien», sier en avisredaktør i den tredje episoden av NRK-serien «22. juli». Etter flere gode spillefilmer og en rekke bøker, ble «22. juli» den første dramaserien som med bred pensel forsøkte å målbære de mange inntrykkene av terroren og masseskytingen som i samlet forstand utgjør et vannskille i norgeshistorien.

Manusforfatter Sara Johnsen og regissør Pål Sletaune har laget en serie som er svært vond og vanskelig å se, men som imponerer stort. Når allmennkringkasteren legger hele sin dramafaglige tyngde bak et prosjekt som dette, skapes da også en felles plattform for fortellinger som spillefilmen eller boka ikke er i nærheten av å mønstre. «22. juli» er fortsatt å regne som en betimelig påminnelse og en viktig rettesnor for hvordan vår kollektive hukommelse erindrer og bearbeider angrepene i Regjeringskvartalet og på Utøya den svarte sommerdagen i 2011. Seriens vilje til å gå inn de fasene av 22. juli-drama som berørte oss dypest, og til å drøfte systemsvikt og den enkeltes ansvar og mot, gjør derfor at en fiksjonsserie kan bli noe så sjeldent som et historisk dokument med tyngde og troverdighet.

[ NRKs dramaserie «22. juli» kommer akkurat tidsnok til å advare oss om likegyldighetens konsekvenser. ]

SPILLEFILM

«Utøya 22. juli» (2015)

Regi: Erik Poppe

Erik Poppes «Utøya 22. juli» var den første spillefilmen som gikk direkte til kjernen av terrorangrepets konsekvenser. Senere skulle Paul Greengrass lage «22 July» for Netflix, og NRK lagde sin dramaserie «22. juli». Erik Poppes film er noe helt annet, en såkalt «one take»-filmopplevelse der man følger en fiktiv jente som flykter fra terroristen da skytingen starter på Utøya.

Som det heter i Dagsavisens anmeldelse: «Det er uten omsvøp en spillefilm om redselen og panikken til ofrene og de overlevende, en hyllest til det skjøre samholdet blant dem som uten å vite hva eller hvem som rammet dem løp for livet. Fasiten kjenner vi. 69 mennesker kom aldri hjem fra Utøya. Bomben som gikk av i Regjeringskvartalet, vist som prolog i filmen, drepte åtte. Erik Poppe utviser med «Utøya 22. juli» en finfølelse og respekt for valget om å lage en film om ungdommer som skytes ned for fote, samtidig er han er kompromissløs i måten han berører det mest smertefulle (…) I kameraets øye er filmdebutanten Andrea Berntzen (19), som spiller Kaja med en nesten umenneskelig god innlevelse, tematikken og situasjonen og ikke minst intensiteten filmen gjennom tatt i betraktning. I 72 minutter bærer hun sin egen, men også en hel nasjons angst og smerte på sine skuldre, en sterk og nødvendig menneskeliggjøring av Utøya-terroren slik de aller fleste av oss har forsøkt å tenke oss ettermiddagen på Utøya i 2011. Men dette er ikke oss. Det er den personifiserte skrekken, dødsangsten og den isnende omtanken for hverandre, den de opplevde de som var der. Det er noe helt annet. Slik blir «Utøya 22. juli» deres film, de som må leve med at de kom tilbake, og de som aldri fikk sine hjem igjen.»

[ Anmeldelsen av Erik Poppes «Utøya 22. juli» ]