Pluss

Denne filmen får deg til å drømme om Italia

Animasjonsfilmen «Luca» er like sjarmerende som et italiensk sommerparadis, men kunne med fordel tatt større sjanser.

4

ANIMASJONSFILM

«Luca»

Regi: Enrico Casarosa

USA, 2021

Det er alltid med yrende forventning man benker seg foran en ny Pixar-film. Dette amerikanske animasjonsstudioet har på ingen måte tapt gnisten etter at de ble innlemmet i Disney-konsernet, og leverte så sent som for noen måneder siden en av sine mest komplekse filmer noensinne med «Soul», og før det igjen «Coco», som var gode tilskudd til strømmen av oppfølgere av «Toy Story» og «De utrolige». Nå kommer nok en originalhistorie, en oppvekstfortelling som i likhet med nevnte «Coco» viser at Pixar er bitt av reisebasillen og utforsker stadig nye land og kulturer. Den er også en av flere Disney- og Pixar-produksjoner som er rammet av pandemiens begrensninger på kinomarkedet, og slippes derfor direkte for strømming på Disney+.

I originalen er stemmene Jacob Tremblay, Jack Dylan og Emma Berman, men det finnes også en norsktalende versjon på Disney+.

«Luca» er et nydelig visuelt skue som bringer oss til den italienske rivieraen, både den landlige og den under havoverflaten. Den er en sjarmbombe med to figurer man lett knytter seg til, men selve historien har ikke den samme originaliteten og dyptpløyende finfølelsen som vi har sett i filmer som «Se opp», «Innsiden ut» eller for den saks skyld «Soul».

Luca og Alberto i «Luca».

Mannen bak er Enrico Casarosa, som debuterer som langfilmregissør med «Luca» til tross for at han har vært med i kulissene på noen av Pixars og Disneys største suksesser de siste årene, blant dem flere av de forannevnte filmene. Med stø animasjonshånd gir han nå liv til historien om Luca, som lever i havet utenfor den fiktive landsbyen Portorosso. Den er imidlertid ikke mer fiktiv enn at Casarosa og et helt team av Pixar-animatører har formet den lille landsbyen og den kystbratte omegnen etter de fem landsbyene som danner Cinque Terre helt nord på den italienske vestkysten. Det var her Genova-fødte Casarosa tilbrakte feriene sine da han vokste opp, og filmen er en hyllest til både barndommen, de norditalienske mytene om hva som lever i havet og til de pittoreske og forrevne klippelandsbyene som i filmen brukes for alt det er verdt av billedskjønnhet. Den har også en handling som skal være inspirert av et vennskap regissøren selv hadde til en gutt som het Alberto i Genova.

Luca er et såkalt sjømonster, opprinnelig en folkloristisk myte, men her et søtt lite vesen som bor på havbunnen sammen med de fryktsomme og formanende foreldrene sine. Han kjeder vettet av seg mens han drømmer om å oppleve det som skjuler seg på den farlige overflaten. Dette er ikke sjømonstre av det slaget Kittelsen tegnet, snarere er de fargerike, storøyde og med halefinner som har den unike egenskapen at idet de går på tørt land forvandler de seg til mennesker.

Vennen Alberto har lang erfaring med å raide landjorda, og Luca lar seg etter hvert lokke med. Når de strenge foreldrene hans truer med å sende den ulydige sønnen til en enda strengere onkel, rømmer guttene med drømmen om en rød Vespa i blikket og eventyrene som venter. De våger seg snart inn i landsbyen der de får både venner og uvenner. Den driftige jenta Giulia tar dem inn under sine vinger når byens sjarmerende og selvsagt Vespa-kjørende bølle Ercole gjør dem til sine utpekte fiender, og det mens en lokal konkurranse kan gjøre drømmen om en skinnende Vespa-scooter, dette italienske designikonet, til virkelighet. Problemet er bare at like lett som de to unge sjømonstrene kan bli gutter, vil de også forvandle seg tilbake til fargerike monstre hvis de utsettes for vann. Og Guilias far er en fisker av det tradisjonelle slaget, som med kniven faretruende melder at han «dreper alt som svømmer».

Giulia, (Emma Berman, Luca (Jacob Tremblay) og Alberto (Jack Dylan).

«Luca» følger langt på vei oppskriften til en tradisjonell oppveksthistorie, og fisker publikumsvennlige poeng både hos store og små for å tekkes et stort aldersspenn. Figurene kaller på smilet og den energiske rytmen som også ligger i filmens lydbilde, er av god Pixar-standard, full av emosjonelle karaktertrekk og med sammensatte replikker og pek som gir motstand til skjønnheten. Den bruker også den italienske idyllen, piazzaene, lyset og naturen og de menneskelige stereotypene for alt det er verdt. Guttenes arrogante nemesis Ercole og andre deler av persongallerier rundt er som snytt ut av de klassiske neorealistiske italienske filmene. En tydelig inspirasjonskilde er blant annet italiensk film fra 1950- og 60-tallet, og uttalt blant dem Federico Fellinis «I Vitelloni» (1953), som har handling fra en lignende landsby som Portorosso der unge menn under etterkrigsdepresjonen leter etter en utvei og en framtid. Flere scener fra denne filmen, og også følelsen av å være «underdogs» – et ord som Guilia i «Luca» bruker om seg selv, familien og guttene under deres første møte – er inspirert av Fellinis film.

Også Fellinis «8 1/2» med sine drømmesekvenser og Tony Viscontis portrett av fiskere i «La terra trema» har vært inspirerende under prosessen, har regissøren selv fortalt. Resultatet er en kjærlighetserklæring til den klassiske italienske filmen, og et portrett av hvordan omverdenen ser for seg den italienske sommeridyllen og hvor stereotypene er skapt med varme og hjerte av en filmskaper som kjenner kulturen til bunns. Musikken er typisk nok slagere hentet fra nettopp denne gullalderen i italiensk film.

Luca og Alberto slik de egentlig ser ut under havoverflaten i «Luca».

Plottet styres av guttenes drømmer og det å være annerledes og vite at man er det. Det handler om klasseskille og om aksept, om frykten for det som er fremmed og det å kunne være seg selv. Det ligger et nostalgisk slør over det hele, som drar det hele ut av det tidsspesifikke, uten at rammen rundt forsvinner. Dette sammen med den sommerlige febervarmen i filmen og rivieraens skjønnhet kan sende tankene i retning «Call Me By Your Name», men der stanser også det meste av likhetene. Mens «Call Me By Your Name» handlet om aksept og kjærlighet, er «Luca» en film om generasjonsbetinget vennskap, både mellom de to kameratene og mellom dem og Giulia, satt inn i en ramme der barn fortsatt er barn i skyggen av alle de planene og tankene som de voksne styrer deres verden med.

Det er en film om vennskap som oppstår uforstyrret av forelskelser, hvor bakteppet er preget av smått dysfunksjonelle familier med foreldre som enten er for mye eller for lite i sitt forhold til barna. Både dette, og nettopp det å være utenfor, det å være et «utskudd» i andres øyne og i lys av klasseforståelsen, kunne «Luca» godt boret grundigere ned i.

Når «Luca» ikke ender helt der oppe sammen med de mest oppfinnsomme Pixar-filmene, handler det selvsagt også om at vi er bortskjemte hva gjelder produksjoner fra dette studioet som alene langt på vei har revitalisert amerikansk animasjonsfilm. Både hva gjelder kvalitet på animasjonen og evnen til å fortelle emosjonelt sammensatte historier som ofte berører et tematisk alvor som er universelt. «Luca» er i sammenhengen mer konvensjonell. Det visuelle er likevel blendende og vil garantert lokke reisehungrige fra hele verden til Cinque Terre og egnen rundt når grensene igjen åpner. Men det er lov å reise i drømmene også, og historien «Luca» serverer oss byr på humor, nostalgi og virkelighetsflukt ispedd seriøse tanker rundt det å være annerledes. Noen ganger skal det ikke mer til.

«Luca» strømmes på Disney+





Nyeste fra Dagsavisen.no: