At vi ikke får sett denne utstillingen er til å gråte over

KUNST

«Above Us Only Sky»

Nitja senter for samtidskunst

Lillestrøm, til 25. april

LILLESTRØM (Dagsavisen): Nød lærer naken kvinne å spinne, sier ordtaket. Vel, det er ikke så mange nakne damer å se på Lillestrøm, men spinningen er godt i gang. Staben på nyåpnede Nitja senter for samtidskunst i den lille byen mangler i hvert fall ikke tiltakskraft. Bygget og åpningsutstillingen er fortsatt ikke åpnet for publikum. Denne helgen er det to uker igjen av «Above us only sky», og høyst sannsynlig kommer ingen til å få sett den fysisk. Alternativet for alle som ikke slipper inn er digital formidling på Nitjas nettsider.

Når det er veldig usikkert om Nitja får lov til å åpne dørene før utstillingen stenger 25. april, hadde det vært hyggelig å kunne si at det digitale formidlingsprosjektet er helt topp. Dessverre kan ikke de digitale løsningene erstatte opplevelsen av å se åpningsutstillingen i virkeligheten. Jeg har sett utstillingen, og den er veldig god.

«Det er en liten sorg at vi ikke får åpne ennå», sier direktør Rikke Komissar i en podkast som inngår i den digitale formidlingen. Den ble spilt inn før påske, og hun sier også at hun bobler over av entusiasme. Men å lytte på podkast tar sin tid, og denne lydfortellingen er ikke den beste måten å formidle visuell kunst. Det blir mye kafé og innredning før de etter 16 minutter åpner dørene til utstillingssalen i andre etasje. Det tar ytterligere tre minutter før kunsten blir omtalt. Da er vi bare halvveis.

Tidsbruken er bare én av flere utfordringer ved digital formidling. Den enkleste løsningen er å sette sammen en lysbildevisning av de enkelte kunstverkene. Denne finner vi i bunnen på en side med en omfattende, tekstlig presentasjon av de enkelte kunstverkene. Men det er ingen lenkede koblinger mellom tekst og bilder. Og bildene lar seg ikke forstørre på en vanlig PC. Det hjelper heller ikke at den gode, åtte minutter lange introduksjonsvideoen ligger nederst på siden Nitja Online.

[ Oslos fineste skulpturparker fører deg fra den ene kanten av byen til den andre (+) ]

I år er det 40 år siden Nitjas forløper, Akershus Kunstnersenter, ble etablert. Aldri før har de levd med slike vilkår som dem de opplever nå. I 2008 skiftet kunstnersenteret navn til Akershus Kunstsenter. 30. januar 2021 skulle de åpnet nybygget med nytt navn og ny identitet, oppkalt etter nabolagselven Nitelvas norrøne navn, og med inspirasjon fra «nita», som betyr å støte sammen. Og sammenstøt har de virkelig fått. Pandemien forårsaket at åpningen ble utsatt til 13. mars. Da slo som kjent de nye restriksjonene inn, og resultatet var at det aldri ble noen åpning. I løpet av det siste året har kunstsenteret tilpasset seg koronasituasjonen. Men en total nedstenging hadde de ikke sett for seg, og derfor forelå det heller ingen digital formidlingsstrategi.

Med dette som bakgrunn har Nitja fått til mye på kort tid. Under fanen «Nitja Online» har de et variert tilbud til barn (som dessverre fremstår relativt amatørmessig) og ulike presentasjoner av utstillingen. En tekstlig refleksjon rundt Hanan Benammars samling av lokale banneord, «Gå og spis faren din», er interessant. Podkasten med direktøren følges opp av et filmet intervju med Øivind Storm Bjerke, om det store maleriet «Uten tittel» av Arne Ekeland, malt 1974 til åpningen av Dønski videregående skole i Bærum. Den er min anbefaling.

Hvis du hadde fått komme inn i utstillingen i kunstsenterets andre etasje, ville du ikke vært i tvil om at Ekelands maleri er utstillingens hovedverk. Men blant nettsidens mange tilbud er det lang fra opplagt at du forstår det. Tar du deg tid til å høre og se på Rikke Komissars 36 minutter lange intervju med Storm Bjerke, som er professor i kunsthistorie og kunstkritiker i Klassekampen, vil du forstå hvorfor maleriet er så viktig. Du vil også lære masse i tillegg, for her møter vi to kunnskapsrike formidlere som klarer å gjøre presentasjonen interessant og samfunns- og samtidsrelevant. Den filmatiske fremstillingen er relativt stillestående, men dette er like fullt levende formidling. En av tingene du får høre er Storm Bjerkes forklaring av hvorfor den offisielle dateringen til cirka 1970–71 umulig kan være riktig. Portrettet av den amerikanske aktivisten Angela Davis, som er triptykonets sentrale figur, er malt etter portrettet på forsiden av hennes selvbiografi. Den ble utgitt i USA i 1974, samme år som skolen åpnet i Bærum.

[ Lysets skagenmaler Anna Ancher i stor norsk utstilling (+)  ]

Arne Ekelands livslange troskap til kommunismen sørget for at han aldri fikk de mulighetene en kunstner av hans kaliber normalt ville fått. Oppdraget på Dønski videregående var en av få offentlige bestillinger. At maleriet for lengst er fjernet, og til daglig står lagret i et magasin på Henie Onstad Kunstsenter, er en annen opplysning du finner ut av ved å ta deg tid til å se hele intervjuet. Alt dette gjør «Uten tittel» hyperaktuelt i vår tids polariserte debattklima.

Jeg er av dem som ikke forstår hvorfor (kunst-)museer og kunstsentre ikke kan holde åpent. I disse byggene har man kontroll på publikum, og det er enkelt å holde avstand. Men selv om du foreløpig ikke slipper inn på Nitja, er bygget en reise verdt for sin arkitektur. Haugen/Zohar Arkitekter har gitt bygget fire forskjellige fasader, og kompleksiteten vi møter utvendig er et godt bilde på den utstillingspolitikken de fører på innsiden. Og den dagen du slipper inn, kan du glede deg til et formsikkert interiør der foajeen, kafeen (butikken fra det gamle bygget savnes) og et vakkert trapperom.

[ Kunstneren som malte seg ut av krigstraumene (+) ]

Utstillingssalen i andre etasje er nøytral og fleksibel. Vinduet ved inngangen til salen åpner rommet mot omgivelsene. Løsningen gir rommet en åpen form som vil vise seg å gi store mulighet for fleksibilitet i monteringssituasjonen. Så selv om du bør gråte fordi du ikke får sett åpningsutstillingen, kan du glede deg til mange fine opplevelser i disse lokalene i årene som kommer.