Forestillingen «Klassen vår» har norges- premiere på Nationaltheatret 5. september, og skildrer en virkelig hendelse fra den polske byen Jedwabne i 1941, der katolikker myrdet en stor del av byens jødiske befolkning. FOTO: MIMSY MØLLER

Vitnesbyrd fra øst

Polske katolikkers drap på jøder under andre verdenskrig danner bakgrunnen for forestillingen «Klassen vår» på Nationaltheatret. Men begge parter var ofre, mener regissør Oskaras Koršunovas.

Ti skuespillere danser og synger, ber og slåss i et klasserom reist på Nationaltheatrets hovedscene. Under et bilde av Stalin har ensemblet prøver på forestillingen «Klassen vår», som har norgespremiere 5. september. Stykket tar utgangspunkt i en virkelig hendelse fra den polske byen Jedwabne i 1941, der katolikker myrdet en stor del av byens jødiske befolkning.

– Arbeidet med forestillingen har fått meg til virkelig å forstå at dette ubegripelige var mulig da og at det er mulig nå, sier Ingjerd Egeberg. Hun spiller en jødisk kvinne som overlever ved å konvertere til katolisismen.

– Forestillingen dreier seg om den menneskelig natur. Hva du er nødt til og villig til å gjøre i visse livssituasjoner.

Både hennes og Øystein Røgers karakterer er basert på virkelige personer. Røger er opptatt av hvordan mennesker kan miste kontroll når de er overgitt til ideologier.

– Min skikkelse endrer seg gjennom stykket og blir ødelagt av opplevelsene sine. Det han leser i Bibelen brenner seg fast i ham: Vis ingen medfølelse, liv for liv, øye for øye, tann for tann, fot for fot. Han går inn i en fundamentalistisk livsforståelse ved å bruke bibelske tekster for å rettferdiggjøre at han utøver vold og makt, sier Røger.

LES OGSÅ: Skriver krim om jødisk heltinne

Øst og vest

I arbeidet med forestillingen har Røger og Egeberg innsett hvor lite kunnskap de hadde om Øst-Europa under og etter andre verdenskrig.

– Etter hvert som øst og vest har kommet nærmere hverandre, tror jeg vi er mer interesserte i å vite hvordan krigen opplevdes der. Flere av vitnene som har stått fram i Jedwabne har måttet forlate byen, og fortsatt er det slik at folk tar en sjanse når de kommer med ærlige vitnesbyrd. Ikke minst i kirken er det ennå en oppfatning om at det var tyskerne, og ikke polakker, som sto bak denne massakren, sier Røger.

I innstuderingen av rollene har skuespillerne sett filmer, og lest bøker, dokumenter og vitneutsagn fra menneskene som karakterene er basert på. Men minst like viktig har det vært å lytte til regissøren.

– Oskaras har så mye kunnskap, og vi sitter der som svamper og bare tar det til oss, forteller Egeberg.

Følg Dagsavisen på Twitter og Facebook!

Akseptere

Den litauiske regissøren Oskaras Koršunovas har gjestet Norge tidligere, sist i 2012 da han fikk Heddaprisen for beste regi med en oppsetning av Peer Gynt på Torshovteatret. Nå er han tilbake med forestillingen «Klassen vår», skrevet av den polske dramatikeren Tadeus Slobodzianek i 2009.

– Jeg ble veldig rørt da jeg leste manuset. Dette er fortsatt et vondt og ubearbeidet tema i Øst-Europa. Og i vest er det fortsatt liten kunnskap om de forferdelige hendelsene som fant sted i landene som befant seg i krysningspunktet mellom de krigende maktene.

Koršunovas forteller at det var blandede reaksjoner da stykket hadde premiere i Polen.

– Mange har ikke vært villige til å akseptere at massakren fant sted. Andre mente det var på tide å ta ansvar og snakke om den. Det er først etter 1990 at dette er blitt et tema, og nå pågår det store diskusjoner. Men ingen har gjort en skikkelig undersøkelse av nyansene i hva som skjedde.

Det forsøker stykket å bøte på. I 1939 delte Hitler og Stalin Polen mellom seg gjennom en ikke-angrepspakt. Koršunovas peker på at dette hadde store konsekvenser for hele Øst-Europa.

– Både jøder og polakker var ofre i denne situasjonen. I forestillingen ser vi en veksling mellom jødene og katolikkene når det gjelder hvem som har makt og hvem som er ofre.

Regissøren mener at historien ikke er så fjern fra et norsk publikum som det kanskje kan se ut som.

– I Norge har det vært lite snakk om at jøder ble sendt til Øst-Europa. Stykket er også satt opp i land som England, Japan og Sverige og ingen der følte at denne tematikken var fremmed.

LES OGSÅ: Løfter fram jødisk Oslo-stemme

Skyld

I Nationaltheatrets magasin National kan vi lese at «Klassen vår» er en viktig historie å fortelle for å unngå at noe lignende skjer igjen. Kan teater virkelig bidra til det?

– Hvis vi tenker at det aldri vil skje igjen, er vi naive. Men teateret må i alle fall snakke om slike ting. Hva skjer med mennesker når de får tillatelse til å hate og drepe? Det kan teateret vise fram, sier Oskaras Koršunovas.

Øystein Røger håper at det å minnes hendelser som tragedien i Jedwabne kan ha betydning i vår tid.

– Vi ser hvordan enkelte grupper kan utnytte finanskrisen og arbeidsledigheten, og legge skylden på mindre grupper. Det er viktig å ta på alvor hvor lett det er å skyve skylden over på andre fordi man selv er i en fortvilet situasjon. Derfor håper jeg man ser nødvendigheten av at en slik historie gjentas igjen og igjen.