Majorstua er det eneste strøket i Frogner bydel som har T-bane-stasjon.

Uten Savn

Leiligheten ligger på Vestkanttorvet. Rommet vrir seg mot trærne, rommet strekker seg mot lyset. Ja, sier jeg, og signerer kontrakten. Så bor jeg her, alene.

En fortelling fra Frogner av Roskva Koritzinsky

(Teksten er en av sju bydelsbidrag til fotografene Francesca Casciarri og Eirik Linder Aspelunds utstillingsprosjekt We are Oslo, gjengitt med tillatelse fra prosjektet og forfatteren selv).

Les også: En fortelling fra Alna av Øyvind Holen: Jeg ble slått ned av en fyllik på Lindeberg T-banestasjon
Les også: En fortelling fra Sentrum av Aslak Borgersrud: «At folk vil spise mat andre steder enn i Torggata. Det er fuckings utrolig.»

Leiligheten ligger på Vestkanttorvet. Rommet vrir seg mot trærne, rommet strekker seg mot lyset. Ja, sier jeg, og signerer kontrakten. Så bor jeg her, alene. Jeg har en madrass på gulvet og et speil på veggen. I denne skrale friheten skriver jeg til deg. Om natten drømmer jeg at papirbunken slippes ned fra verandaen og deiser i bakken før arkene sliter seg løs. Som hvite fugler flyr de lavt over grusbanen; det er lett å bli romantisk på denne kanten av byen, og særlig når man har tilbrakt hele livet andre steder.

Bakgrunn: We are Oslo: En reise langs T-banelinje 2

Det er april og markedsdag på torvet. Jeg går mellom bodene og kikker på gamle møbler og avlagte klær, porselensdukker og landskapsmalerier. Det er knapt mennesker på her ute, på grunn av påskeferien eller den plutselige kulden – sola varmer ikke det minste, bare lukten av nystekte vafler gir den skarpe lufta mykere kanter. I hjørnet av plassen sitter en gammel kvinne tilbakelent i en klappstol, stolt og døsig som en dronning. Hun er tungt sminket, har gullkjeder rundt halsen og et fargerikt sjal på hodet. Som om hun har ventet – på meg eller bare på noen – ser hun rolig opp og møter blikket mitt. Hun smiler. Hun har en kortstokk i fanget, nå løfter hun den opp og sprer kortene ut i en vifte. Hun nikker spørrende mot meg. Jeg snur ryggen til, løfter opp et kobberarmbånd og later som jeg vurderer å kjøpe det. Jeg kjenner blikket hennes i ryggen. Hvor mye koster det? Mannen bak boden mumler fram en sum, jeg hører ikke hva han sier, det er ikke viktig. Jeg legger armbåndet fra meg og snur meg. Hun ser på meg fremdeles.

Følg Dagsavisen Oslo på Facebook!

Spåkona legger de kalde hendene sine over mine varme. Hun ser meg inn i øynene. Jeg tror på alle som tror, der har vi svakheten. Hun stokker bunken. Uten å trekke et eneste kort, ser hun på meg og sier: Du har gått fra noen som elsket deg. Jeg nikker. Hun rynker brynene, men bare et øyeblikk, før hun vifter med den ledige hånden i luften. Sånt skjer hele tida, klukker hun. Det er en del av det å være ung, du skal ikke ta det så alvorlig. Jeg vil reise meg, men da griper hun tak i håndleddet mitt. Ikke gå, sier hun. Det lyder som en advarsel. La oss først se på skjebnen din. Jeg synker ned på bruskassen igjen. Hun trekker to kort og legger dem på låret mitt med baksiden opp. Hun vender det første. Tårnet, hvisker hun og stryker fingertuppen over den glatte overflaten. Og så, uten å snu det andre, ser hun meg inn i øynene: Sju sverd.

Etterpå går jeg nedover mot Elisenberg. Gatene er folketomme. Jeg følger Bygdøy allé et stykke, tar til høyre inn Niels Juels gate, til venstre i Svoldergata, alle disse navnene og stedene jeg ikke forbinder med noe eller noen; jeg har ingen venner her, ingen familie.

Se videointervju med Bjørn fra Majorstuen!

En dør slår tungt igjen. Høye hæler over brusteinen i en av bygårdene jeg passerer. Musikk fra et halvåpent vindu. Så stillhet. Byen virker utmattet, søvnig, som om det var den som hadde ferie fra menneskene og ikke motsatt. Den puster ut i fraværet.

Jeg setter meg på en av benk i Framneshaven. Det trekker og trekker fra havet. Selv de minste steder kjenner man bare en flik av. Jeg lukker øynene. Jeg kniper øynene sammen. Jeg ser for meg tårn og sverd og noe som brenner. Jeg ser for meg noe som bare eksisterer når det brenner, noe som ikke fantes før det brant. Jeg trekker pusten. Jeg legger hodet fra meg. Jeg er ingen; jeg er uten savn.

 

Se bilder og intervjuer med mennesker fra hele T-banens linje 2 på weareoslo.net!