Ureturnerbare syklinger

Det er nesten for godt til å være sant. For skarve tre hundrelapper kan folk i Oslo få adgang til et hav av vakre, funksjonelle og splitter nye blå bysykler. Etableringen av nye stativer går så raskt at verken Joe & The Juice, Deli de Luca eller Kaffebrenneriet klarer å holde tritt. Det er kult, billig, praktisk, miljøvennlig og sunt. Det er en drøm.

Helt til man skal sette fra seg sykkelen. Språket mangler foreløpig et ord for denne angsten vi bysyklister går, eller rettere sykler, og bærer på, men den er vond når den får tak. Redselen for at det er fullt av sykler på det stativet du vil bruke til å sette fra deg det lille fotdrevne kjøretøyet ditt. Frykten for den ureturnerbare, kan man kanskje si.

Man kan forsøke ulike teknikker for å unngå problemet. Å følge nøye med på den ellers helt supre Bysykkel-appen som viser hvor det er ledig plass, er det mest opplagte, selvsagt. Men den appen må være laget av en islandsk politiker. Den sier ting som ikke er sant. For eksempel at det er plass til massevis av sykler i stativer som er fulle.  «Fire ledige på Aker Brygge», sier den. «Ja, særlig», sier man bittert til seg selv mens man står der og leter etter den ledige plassen som vitterlig ikke er der.

Følg Dagsavisen Oslo på Facebook!

Teknikk nummer to er å stille seg ved et stativ og vente til noen henter en sykkel. Dette kan best beskrives som en veldig langsiktig løsning, med vekt på lang. Det fører også til at folk begynner å se litt rart på deg, der du står og holder krampaktig i et sykkelstyre, med et konsentrert blikk på raden av sykkelokkupantene i stativet foran deg og med kroppen i omtrent samme utgangsstilling som hundremeterløpere før start. Gjerne ti stive minutter eller mer i strekk.

Tredje mulige omgåelse av problemet er å adoptere sykkelen midlertidig. Man kan jo tross alt beholde den i inntil tre timer av gangen. Ta den med på morgenmøtet på jobben, la den få med seg første halvpart av teaterforestillingen, spør om den vil bli med på kino eller har lyst på en matbit -  eller kanskje den vil ta en øl med deg og vennene dine? Hva med en tur på REMA 1000? Bysykler som ikke har noe hjem å gå til kan på denne måten inkluderes i dagliglivet til sine midlertidige eiere. Vi må rett og slett hjelpe dem der de er.

Les også: Nå er de nye bysyklene her

Mye tyder likevel på at det er metode nummer fire som er mest utbredt. Den går kort og godt ut på å sykle i vill fart, mer og mer panisk, fra stativ til stativ inntil man finner en ledig plass for den ureturnerbare. Gjerne svært langt unna dit man opprinnelig hadde tenkt seg. Helseeffekten av dette må være formidabel. Bysyklistene sendes ut på en reise som starter i rolig tempo, fullt av håp. Sakte går den over i en knallhard og lang spurt med adrenalinet pumpende ut av alle kroppsåpninger. Før det hele avsluttes med en lang spasertur i rask og innbitt gange. Det er intervalltrening av ypperste merke.

Les også: Her kan det bli superveier for syklister

Oslo bysykler kommer sikkert til å finne en eller annen smart løsning på dette problemet. For eksempel kan man høre med russiske immigrasjonsmydigheter om de er villig til å ta imot sykler det er umulig å bli kvitt, la oss si over grensen ved Storskog? Inntil de gjør det, bør byens fotgjengere og bilister ha medfølelse med og vise respekt for de stadig voksende svermene av skrekkslagne bysyklister som jager rundt fra stativ til stativ, mens de drømmer om å komme fram til en ledig plass en vakker dag.

Les også: Nystartede Kamai er et aldri så lite eventyr på Løkka