– Unge menn trenger også venner

– Jeg tenkte det kunne være en kul opplevelse, sier Leo Saleem.

Opplevelsen han snakker om er dette: Småunger i ullstrømpebukser, gnagere i bur på kjøkkenet, smekkfulle ukeplaner på korktavla, mobilmas og middager som alltid er litt forsinket. En typisk norsk ettermiddag.

Høsten 2015 kom det 8500 syriske flyktninger til Norge. To av dem var Leo Saleem (20) og hans onkel Mahmoud Salim Salim (43). Nå sitter de hjemme i stua hos familien Frydenborg Brown, en ganske vanlig norsk småbarnsfamilie i et gult rekkehus på Bøler i Oslo. De har fått hilse på husets marsvin, de har blitt servert grønnsakspai og blåbærmuffins. Og de har fått to femkroninger pent pakket inn fra husets femåring, Kayla.

– Vi måtte bidra. Det er et felles ansvar, sier Eva.

Familien meldte sin interesse for «Kom inn – lær norsk rundt middagsbordet» da flyktningstrømmen fra Syria toppet seg i fjor høst. Nå sitter de spente i stua og venter på to menn som de ennå ikke vet noe om. Helst hadde de ønsket seg en barnefamilie.

– Men det er mange unge enslige menn som blir bosatt. Og de trenger jo venner de, også, ler Eva.

Maten har de safet på med vegetarpai. Kayla og mamma har bakt muffins med blåbær fra Bølerskogen. Men hvor er de? Dette er tredje forsøk på en middagsavtale, Eva sjekker bekymret mobilen.

Far Anthony Brown tar på seg regnjakka og går ut for å lete. Elisa (8) og Kayla (5) dekker på bordet med hjemmelagde syriske flagg. Siste finish. Ringeklokka!

– Ja, de kommer!

Kronikk: Hvor ble det av flyktningkrisen? (Liv Tørres)

To kunstnere

Vel installert rundt middagsbordet går praten. Litt trått.

– Vi har ellers ingen norske venner å snakke med, sier Leo. 20-åringen forteller om lange dager. Fire-fem timer om dagen øver han på det arabiske strengeinstrumentet lutt i leiligheten han deler med onkelen. Mahmoud maler bilder. I Syria hadde han et eget galleri.

– Jeg maler for å dokumentere, forteller Mahmoud mens han scroller på mobilen. Bilder fra hjembyen as suwayda dukker opp. Reisen var lang.

– Tyrkia, Kroatia, Makedonia, Serbia, Ungarn, Østerrike, Tyskland, Sverige, Fredrikstad, Teisen … og så Bøler. Nå ferdig, ler Mahmoud og løfter hendene i været.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

En kunstnerspire

Middagen drar seg mot slutten. Det er blitt snakket om ski og snø og asylmottak «in the middle of nowhere». Marsvinene har overlevd en nestenulykke på kjøkkenet. Telefonen til Anthony har ringt, det var et møte i borettslaget han hadde glemt. Kayla har krøllet seg sammen i hjørnet på sofaen, det nærmer seg leggetid. Plutselig spretter femåringen opp og løper ned trappa. Hun kommer stolt opp igjen med et bilde, større enn seg selv. Det har hun malt i barnehagen.

– Tenk at jeg fikk møte en liten kunstner, ler Mahmoud.