Uinspirerte småretter

Det er bare å komme til saken: Hit kommer du for saken.

Oslo

3

Night Pig

Bernt Ankers gate 37

Mat                3

Meny             4

Miljø              3

Service          4

Prisnivå         4

 

Arme blekksprut som først er blitt pepret så det svir og så fritert i boblende olje. Blekkspruten er godt håndtert og har et knasende sprøtt ytre. All frykt for at den skulle minne om vingummi, er ubegrunnet.

Men det må være lov å ønske at det fulgte med en dipp. For det blir ensformig i lengden.

Night Pig åpnet for to uker siden i det gamle lokalet til Oslo-institusjonen Lille Saigon. Det som i forgjengerens tid var et nedslitt lokale med rå kjellerlukt, er blitt oppdatert. Nå er det kun stilen som er rå. I første etasje er det høye bord med smale barkrakker og begrenset sittekomfort. Vi får plass på pinnestoler i andre etasje. Men huttetu, så kaldt det er. Dette må de få gjort noe med.

Night Pig er en såkalt izakaya – en japansk bar med småretter. Den er siste skudd på stammen hos restaurantgründer Ann Sung-an Lee, som også står bak Way Down South, Gressholmen kro og Koie Ramen. Sistnevnte har det japanske kjøkken til felles med Night Pig.

Den som ønsker å utforske saken, som i den japanske drikken laget av gjæret ris, har kommet til rett sted. Her er åtte typer sake utførlig beskrevet på menyen, i prisklassen 120 til 150 kroner for ti centiliter.

Men først sjekker vi ut det begrensede drinkkartet. Av tre cocktailer prøver den ene byløven en tea garden martini. Rabarbrainfusert sake med sirup av taiwansk te, solbær og sitron og en topping av jasminteskum. Kombinasjonen av rabarbra og solbær minner om bringebær, og stort mer er det ikke i smaksbildet.

Den andre velger seg ut en grønn te som serveres i en vakker, liten glassmugge. Sympatisk nok er det gratis påfyll av tevann.

Den hyggelige, engelsktalende servitøren forklarer, på vår forespørsel, at to retter per person i utgangspunktet bør holde. Så kan vi heller bestille mer etter hvert. Selv om han er vennligheten selv, tar han ikke initiativ til å forklare hva rettene på menyen er. Det må vi selv be om.

Saken fortsetter under bildet. 

Sprø, friterte blekksprutarmer. Foto: Mimsy Møller

Etter den friterte blekkspruten følger sashimi av makrell. Her får vi dipp, en riktig original en av stikkelsbær, ingefær og wasabi. Den er søt, og wasabien prikker litt i møtet med smaksløkene. Det fungerer nokså godt, men det er ikke til å komme forbi at makrellsashimi er en relativt stram affære. Vi blir mentalt ferdige før asjetten er tom.

Den tredje retten, rainbow chard, er basert på bladgrønnsaken mangold, eller bladbete. Stilkene er blitt skilt fra bladene, før de begge har havnet på tallerkenen vår. Atskillelsen har gjort bladene myke og tilført dem mye smak, mens stilkene står for det sprø innslaget. Rundt mangolden ligger en sirkel av rømme og en soyabasert saus. Dette er kveldens høydepunkt, og det ser også flott ut.

Saken fortsetter under bildet. 

Bladgrønnsaken mangold er måltidets høydepunkt, i form av retten rainbow chard. Foto: Mimsy Møller

Når rettene er ment å deles, er det upraktisk at gyozaene vi bestiller, kommer tre i tallet. Stekeflaten er knasende sprø, men gyozaene burde ha smakt mer. Det er den syrlige, rødlige dippen med et sting av chili som står for nesten all smaken.

Nå skulle vi i teorien være ferdige, men det er mulig vi har valgt en ugunstig sammensetning av retter, for vi er ikke mette. Vi bestiller blåskjell i sake og onglet katsu. Vi ber om en sake som passer til blåskjellene og får anbefalt kyroro på grunn av dens friskhet. Førsteinntrykket er en deilig duft av eple, som også preger smaksbildet. Et godt følge til skjellene. Den ene byløven vil smake eagan tonic, som er en av tre tonicer på menyen. Denne burde flere steder ta inn, for den er virkelig et godt alkoholfritt alternativ. Frisk og ikke for søt, med kun et hint av beskhet.

Blåskjellene er helt på det jevne. Saken bidrar med bitterhet. Tre av 13 blåskjell har ikke åpnet seg. Det skulle kjøkkenet ha oppdaget.

Onglet katsu er et stykke innbakt biff som er skåret i skiver og lagt på det som ser ut som en seng av lite innbydende, brun lapskaus og smaker som tam, indisk saus. En tradisjonell rett som ikke er utviklet videre. Kjøttet er helt umulig å spise fordi det ikke er mørt nok til å bite av en bit og for stort til å få alt i munnen på én gang, og vi har ingen kniv å skjære med. Men røren er i hvert fall sprø.

Vi spør om dessert selv om det ikke står på og får en kule solbærsorbé med sake. Sorbeten er god og frisk, men dette er så enkelt som det får blitt. Saken kommer i ett glass, selv om vi er to og har sagt vi vil dele desserten. Smaken er mørk og langt tyngre enn den vi fikk tidligere i måltidet og står godt til sorbeten.

Det er et stykke igjen til Night Pig kan måle seg med den originale izakayaen i St. Olavs gate. Vi håper de bruker oppstartsfasen til å gjøre visse justeringer.

 

Hvis du vil spise japansk i Oslo, kan du også prøve:

* Izakaya: En kjeller full av sol 
* Lulu: Stilfull miks av japansk mat og cocktailbar 
* Sapporo Ramen bar: En smakseksplosjon 

* The Golden Chimp: Oser av kvalitet fra første dim sum 
* Kamai: Et aldri så lite norsk-japansk eventyr på Løkka 
* Yuzu: Fargerik japansk eleganse 
* Genki: Restauranten i Vika er kanskje best for folk i dress
 

Og hvorfor ikke lese japansk? 

* Ensomheten i Hiromi Kawakamis liv 
«Knakketiknakk» byr på med 35 korte tekster fra Japans A-lag