Sogndal - Vålerenga i november endte med 5-2-tap for Oslo-klubben. Typisk Vål'enga.

Typisk Vål'enga – laget som vinner og taper når du forventer det minst

APEROPET: Vålerenga må slutte å være gavmilde mot de svakeste.

 

Av Lars Erik Schou

Når de norske skiskytterne skyter seg bort i OL, er det alltid noen som sier «typisk, altså. Det gjør de alltid». Selv om vi vet at det egentlig ikke er sant. De bommer jo ikke hele tida. De vinner ganske ofte. Men noen sannheter har liksom bare blitt vedtatte sannheter. De holdes ved live av folk som husker nedturene best, og som elsker å minne andre på dem.

I Vålerenga er det mange vedtatte sannheter. Du skal ikke rote langt inn i forumverdenen eller i sosiale medier før de dukker opp.

Har vi solgt en spiller til en motstander? Han kommer til å score mot oss i neste kamp.

Har vi sluppet en juniorspiller? Han kommer til å bli god et annet sted.

Har vi signert en ny spiss? Han kommer til å floppe.

I Facebook-gruppen «For oss som elsker Vålerenga», som stort sett består av folk som poster bilder av kaffekoppen sin på jobb og som aldri går på kamp bor det mange vedtatte sannheter. Og etter vi slo Stabæk 4-2 i treningskampen nylig, da kom det en annen. Budskapet var ikke til å misforstå: «Vi vant treningskampen i fjor også, men hvordan gikk det i serien da?»

Jepp. Det er nemlig en vedtatt sannhet at hvis man slår noen i treningskamp, da taper man når det gjelder. Og beviset er nemlig forrige sesong, da vi gikk på en av sesongens kjipeste tap på Nadderud.

Så hvorfor glede seg over at Vålerenga rulla over Stabæk i store deler av kampen i forrige uke? Gode treningskamper betyr bare dårlig sesong. Få det vekk! Dette er ikke bare overtro. Mange Vålerenga-fans er grepet av en helt vannvittig kynisme hvor man ikke klarer å finne glede i selv det mest åpenbare - at laget vinner en kamp. Det er langt viktigere å være brønnpisser. Å sitte stille i gode perioder, ventende i lengsel på et tap. Eller kanskje 2-3 på rad, gjerne noe skikkelig fælt som bortekampen på Nadderud i fjor.

Da kommer det: «Typisk Vål'enga!»

Vi i Aperopet har gjort iherdige forsøk på å markedsføre oss som bitre, gamle gubber, men får raskt høre av disse folka at vi er «klubbkaniner», på lykkepiller, og at vi «løper klubbens ærend». Tenk noe så grusomt som å prøve å trekke i samme retning som klubben! Det er jo ikke til å tro.

Vår misjon er å skape blest om Vålerenga, og å være kritiske når det er nødvendig å være kritisk. Derfor vil vi være noe strengere med prosjekt Deila denne sesongen. I motsetning til Rekdals siste periode, hvor han nesten egenhendig var trener, matrialforvalter og administrativt ansatt uten penger. Og Deilas første sesong, som skjedde midt i en komplisert flytteprosess og med en stor utskiftning av spillere, støtteapparat og administrasjon. Det er i år vi kan begynne å vurdere prosjekt Deila. Spillerne han hentet får nå en full sesong med stabile rammer til å bli vurdert på, han har fått inn folka han vil ha rundt seg. Vi har et flott nytt stadion å vokse i, og langt bedre økonomiske rammer.

Det er nå prosjekt Deila skal begynne å bære frukter. Vi i Aperopet forventer ikke cupfinale eller seriegull nå, men vi forventer en klar forbedring fra fjoråret prestasjonsmessig. Vi forventer bedre defensiv organisering. Vi forventer et høyere bunnivå. Vi forventer jevnere prestasjoner, og ikke Dr. Jekyll og Mr. Hyde-fotball hvor man går fra å være en Europa-utfordrer til å bli rulla over at kokkoslag som Sandefjord og Sogndal.

Vålerenga må slutte å være gavmilde mot de svakeste, for det ER faktisk «Typisk Vål'enga». Laget som vinner og taper når du forventer det minst.

Nå tror vi rammebetingelsene for dette begynner å falle på plass, og derfor er vi optimistiske. Framtida er lys.

Er ikke evig tro typisk Vål'enga det og?

Vålerenga-tilhengerne Lars Erik Schou, Greger Thorvaldsen, Trond Erik Sandgren, Kjell Henning Thon og Truls Toftnes skriver i Dagsavisen hver fredag, under vignetten Aperopet.