Tuva tok på seg «gamlisdress»: Oslo rundt med grå stær og stive knær

Unge mennesker kan synes det er stressende å bevege seg rundt i byen. For de eldre er det veldig mye verre.

Alderdom. Livets siste fase. Musklene svinner, leddene blir stivere. Syn og hørsel svekkes i betydelig grad. Innlæringsprosesser og reaksjonstid blir langsommere. Alt går litt saktere. Men verden rundt deg går like fort.

Nedsatt hørsel

– Vil du ha tinnitus eller kun nedsatt hørsel?

Kommunikasjonssjef i Pensjonistforbundet, Kristin Ruud, har åpna opp en stor svart reisekoffert. Den rommer en «gamlisdress». Nei, ikke en stripete, dobbeltspent en, men alt du trenger for at du skal føle hvordan det er å bli gammel på null komma svisj. Her er blant annet briller som etterligner grå stær, ørepropper, nakkekrage, en 30 kilo tung blyvest og pulserende hansker.

– Det holder med nedsatt hørsel, takk, svarer 39 år gamle Tuva Moflag, eldrepolitisk talsmann i Arbeiderpartiet og medlem av helse- og omsorgskomiteen.

Følg Dagsavisen Oslo på Facebook!

Verdens eldredag

Ifølge tall fra SSB var det ved inngangen til 2018 222.750 mennesker over 80 år i Norge. Gamle mennesker. Mandag er det verdens eldredag, og Pensjonistforbundet ønsker å fokusere på hvordan vi tilrettelegger samfunnet for eldre mennesker, spesielt med tanke på byplanlegging.

– Vi vet at eldre mennesker gruer seg for å gå ut, de isolerer seg, noe som igjen fører til dårligere helse, forteller Kristin Ruud i Pensjonistforbundet.

– Målet er at eldre skal komme seg ut, møte folk og holde seg friske lenger. Men da må vi som samfunn legge til rette for det.

Nestenulykke

– Shit, nå ser jeg ingenting!

Tuva har fått på seg «gamlisdressen». Hun har fått grå stær, skjelvende hender, nedsatt hørsel, hun er avstivet i de fleste ledd og har fått 30 kilo ekstra på kroppen («det føles som jeg har pakket for en lang fjelltur»), noe som skal indikere tap av muskelmasse. Hun tar noen ustø skritt foran hovedinngangen på Oslo S.

– Du trenger en stokk. Kristin Ruud kommer løpende til. Men så er Tuva overlatt til seg selv, trafikken, trappene og de travle menneskene.

Nestenulykke

– Er det trinn her, eller? Tuva stopper foran trappa.

– Nå tenker jeg at det er veldig greit at jeg er ulykkesforsikret på jobben. Jeg er redd for å falle.

Tuva kommer seg ned trappene, nå skal hun krysse gata, fra Byporten mot Oslo City. Det starter bra. Rødt skifter til grønt, Tuva holder det tåkete blikket stødig ned i bakken og stavrer seg over mot midtrabatten. Det er fremdeles grønn mann, Tuva fortsetter.

– Tuva, nå er det rødt! Kristin roper, Tuva skvetter til, en lastebil står plutselig og presser tett på fra høyresida.

Trygt i havn på andre sida puster Tuva lettet ut.

– Jeg var så fokusert på å ikke falle, at jeg glemte å se opp.

Nær døden-opplevelse der altså, men vi skal videre. Dronning Eufemias gate. Versting-gata. Der må man krysse hele tre kjørefelt før man er over på andre sida.

Folk i beige

– Folk i beige er veldig vanskelig å se, konstaterer Tuva til Kristin, når de passerer Østbanen. Kristin har beige kåpe på.

– Det burde folk slutte med.

Mer rekker hun ikke å si om den saken før hun kolliderer med en grå sperring utenfor Østbanehallen.

– Oi, den så jeg ikke. Her burde det vært et skilt.

Nå er Tuva sliten.

– Flere benker er en personlig kjepphest for meg, sier Kristin.

– De blir fjernet for at uteliggerne ikke skal legge seg til der, men hva med de eldre? De trenger å få satt seg ned.

Tuva har funnet en grå betongkloss å hvile seg på.

– Men denne kunne jeg like gjerne snublet i.

Les også: Millioner til sunn mat til rusmisbrukere: «Det speiler vel i grunn hvor problemfritt byrådens liv er»

Fargebruk

Mere bruk av farger i bybildet er noe både Tuva og Kristin etterlyser. Etter kryssing av Dronning Eufemias gate (Tuva kom seg over på to forsøk), er det tid for Oslo S.

Gjennom svingdøra («hjelp, jeg gruer meg»), og mot rulletrappa. Uventet hindring.

– Jeg ser ikke hvilken vei den går.

Tuva stopper opp. Myser mot rulletrappene, prøver å se hvor menneskene går opp og hvor de går ned, og setter kursen mot riktig trapp. Ny hindring.

– Jeg ser ikke hvor trinnene begynner. Jeg må bare ta sjansen.

Kristin har en siste utfordring før Tuva kan ta av seg «gamlisdressen» og vende tilbake til sitt 39-år gamle selv. «Kjøp en togbillett til Ski».

Tuva har hodet tett-tett inntil automaten. Etter mye fomling («jeg ser ikke kategoriene») får hun fisket fram kredittkortet. Men nei, hun har brukt for lang tid. Nytt forsøk, raskere fingre denne gangen. På tredje forsøk går også betalingen i orden, («godt jeg vet hvor tallene mine er»), og Tuva står stolt med en billett i hånda.

– Jeg tror det er en billett til Ski, men det vet jeg ikke, for jeg ser ingenting.

Ingeborg Moræus Hanssen fylte 80 år denne uka. – Nå er det alvor, sier hun.  Foto: Hilde Unosen
Ingeborg Moræus Hansen (80) oppfordrer de eldre til å lage mere bråk.  Foto: Hilde Unosen

– Har ikke en alderdomskultur

Ingeborg Moræus Hanssen fylte 80 år denne uka. – Nå er det alvor, sier hun.

– I Norge har vi ikke en alderdomskultur, sier Ingeborg Moræus Hanssen, forfatter og tidligere kinosjef i Oslo.

– Norsk arkitektur er laget for unge kropper.

Hun nevner «morsomme» trapper uten gelendre, lave møbler – og ikke minst strø-og føreforholdene på vinteren.

– Jeg har fått meg en sykkel, en med tre hjul, for jeg begynte å bli redd for balansen, forteller Moræus Hansen.

– Men jeg kan jo ikke sykle hele året. Det er fem måneder med vinter i dette landet. Nei, det sykkelhysteriet er ikke for de eldre, det er for atleter og 38-åringer, konstaterer hun.

Hun forteller at hun nettopp har publisert et innlegg om det å bli eldre på bloggen sin. Alderdom er noe som opptar henne. Det gjør også flyplasser. Flyplasser uten hvilebenker.

– Gardermoen er et skrekkeksempel, 900 meter – det er nesten en kilometer, uten hvilebenker. Det blir ikke tatt hensyn til de eldre.

Hun oppfordrer de eldre til å være mer til bry.

– Vi skal bli tatt hensyn til. Vi må lage mere bråk.

– Be om mere hjelp, sier jeg.