Trehusene som måtte vike for blokkene

Av Johanne Bergkvist

Da Enerhaugen skulle rives kom det fram mange stemmer som ønsket å bevare trehusbebyggelsen. De som ønsket å bevare området av kulturvernhensyn, var ikke representert i bystyredebatten i 1951, og måtte gi tapt for OBOS sin blokkutbygging. Spørsmålet var om de maleriske gatene var slum eller idyll? Enerhaugen var med sine uryddige gater, trehus og mangel på innlagt vann, symbolet på dårlige boforhold for arbeiderklassen. Den måtte vike for drømmen om at vanlige folk skulle bo i rene, lyse og moderne leiligheter.

Boligrådmannen uttalte i bystyreforhandlingene at selv om spørsmålet ble utsatt på grunn av klager ville spørsmålet om sanering av Enerhaugen komme opp igjen på grunn av forholdene der: «Jeg tror ikke noen i bystyret ville være tjent med en vinterdag med isholke i Enerhaugens bratte kleiver å gå til vannposten med sin klesvask. Vi bør si alvorlig fra at det bør være slutt for husmødrene der oppe å ta vare på sitt hus på en slik måte. Kommunen må ha forpliktelser på dette område. Bystyret har jo uttalt seg for at Enerhaugen ikke skal bevares som fortidsminnemerke. Dette skulle tilsi at man nå tar hånd om å få bygget skikkelige boliger på stedet».

NKPs representant Per Kviberg uttalte i debatten at til tross for at det var noe malerisk og vakkert over Enerhaugen, kunne man ikke regne boligene på Enerhaugen som «menneskeboliger. Han ville derfor med glede stemme for sanering og ekspropriasjon av Enerhaugen slik at byggingen av nye boliger kunne bli satt i gang snarest.

Følg Dagsavisen Oslo på Facebook!

For beboerne var de trekkfulle husene og veien til vannposten langt fra idyll. Deres stemmer vitner om et ønske om at rivinga måtte settes i gang snarest, slik som innlegget fra flere leieboere «Hvor lenge skal vi på Enerhaugen vente?» i Arbeiderbladet 22. oktober 1952:

«Vi som bor på Enerhaugen lurer på om Vestre Vika skal rives før Enerhaugen. Det er to år siden vi leverte inn en liste til boligdirektøren fra leieboerne her oppe. og da ble det lovt at ikke noe skulle saneres for Enerhaugen. Men hva er blitt gjort? Jo, de rev boligene rundt Jordal av hensyn til idretten. Det ville heller ikke forbause oss at også Vestre Vika ble revet før beboelsen på Enerhaugen. Blir rivingen sabotert? Forstår en da ikke at vi ikke kan bo slik lenger? Vi står foran enda en kald vinter, og det er et tidsspørsmål når takene raser sammen av snøtyngden. Tenk litt mer på oss som må bære vann, vaske ute osv. Vi forlanger at Enerhaugen blir revet før Vestre Vika».

Moderniseringsviljen sto sterkt i Oslo fram til 1950-tallet. Men tapet av Enerhaugen sådde nye tanker om at ikke alt det gamle skulle vekk. Som en reaksjon på Enerhaugen-saneringa ble det opprettet en byantikvarstilling som skulle ha kommunalt ansvar for «en tryggere og bedre kontroll med byens historiske minner» i 1955. På revyscenen sang Arvid Nilssen «På Enerhaugen» med vemod om rivinga:

«Her har vi trivdes og her har vi levd / og kjenner hver stein og hver stokk.

Men nå skal vi rives og jevnes med jord’n. / Vi er ikke tidsmessig’ nok!

Ta og hvil deg litt nå, Maja. / Du har strevd nok som du har.

Og så glemmer vi at bakom vårs / står bulldozer’ne klar.

Skål for gamle Grønlands kjerke, / for den rosen skal du ha at du én gang fikk a’ Maja til å rødme og si ja. /Tida er gått.

Klokka har slått. /Det ringer for Enerhaugen!»

Les også: Marte Marie (46) ble 9. oktober 1891 funnet druknet i Akerselva under Schweigaards bru

Fem av trehusene ble flyttet til Norsk Folkemuseum i 1959, hvor Fliseberget 2, Johannesgata 4, Johannesgata 12/14 og Stupinngata 10 i dag er et minne om det gamle bomiljøet i en forstad som vokste fram som byens fattigste tidlig på 1800-tallet, uten gatelys eller innlagt vann. En bydel hvor koleraepidemien spredte seg i rekordfart på grunn av trangboddhet og nød i 1833, men også hvor arbeiderbevegelsen tidlig slo rot.

Kilder: Norsk Folkemuseum, Tobias 2/2011

Johanne Bergkvist er historiker ved Oslo byarkiv