Tobakksfabrikanten på Bislett

Conrad Langaards tobakksfabrikk var en av de første i landet, og produserte tobakksvarer på Bislett helt fram til 1980-tallet.

Av Johanne Bergkvist

Lenge før røykeloven og kunnskapen om tobakkens skadevirkninger ble det ekspedert sigarer, sigaretter, snus, skrå og pipetobakk til hele befolkningen, laget ved Conrad Langaards tobakksfabrikk på Bislett. Den var en av de første og etter hvert en av de største i landet.

Tobakken kom som luksus til Norge på 1600-tallet. Senere ble tobakken allemannseie. Sigar, snus, pipe, og ikke minst tyggetobakken skrå som var hovedproduktet fram til automatisering ga masseproduksjon av sigaretter. Den beryktede spyttebakken ble da byttet ut med sigarettrøyken i alle hjem.

Conrad Langaard startet et lite tobakksspinneri i 1849. Året etter fikk han handelsbrev, og i 1854 åpnet han «Conrad Langaard Tobak-, Cigar-, Cigaret- og Snusfabrik» i Storgata 22. Conrad Langaards tobakksfabrikk var dermed en av de første tobakksfabrikkene i Norge, og skulle bli den største på slutten av 1800-tallet og på begynnelsen av 1900-tallet. I 1897 arbeidet 400 mennesker her, i 1913 var de 630. Langaard kjøpte opp flere konkurrenter, blant annet Carl F & Glott AS forenede tobakksfabrikker i 1959.

I 1870 bygget Langaard en fire etasjers fabrikkbygning i Pilestredet 56. Samtidig åpnet en filial med pakkhus og arbeiderboliger i Thereses gate 31. Lokalene i Pilestredet forble hovedbygningen til fabrikken ble nedlagt i 1987. Flere andre industribedrifter ble lagt til den gamle løkkeeiendommen Bislett på slutten av 1800-tallet: Teglverk der Bislett stadion senere kom til, Anker Batterifabrikk, Kristiania Brødfabrikk og Frydenlund bryggeri. Conrads bror Mads Ellef Langaard sto bak Frydenlund bryggeri. Sammen skulle brødrenes bedrifter sette en egen lukt på området – bislettlukta – som var en blanding av malt og tobakk.

Følg Dagsavisen Oslo på Facebook!

På begynnelsen av 1890-tallet produserte Langaard de fleste typer tobakksvarer. Fabrikken hadde spinneri og sauseri for skråtobakk, karveri for røyketobakk og egne avdelinger for sigarer og snus. Landets første egen avdeling for sigarettproduksjon ble opprettet her i 1885. Produksjonen innebar at tobakksbladene som kom presset og tørket til fabrikken måtte løses opp, så ble bladene bløtet og så sortert etter farge og kvalitet. Etter det strippinga der stilken ble fjernet fra bladene. Bladene ble rullet til sigarer eller brukt i skråtobakk. Avfallet ble røyketobakk og sigaretter.

Arbeidet var kjønnsdelt, menn var ofte faglærte mens kvinnene ufaglærte. Alma Marie Hansen hadde arbeidet 46 år i tobakksindustrien da hun som pensjonist ble intervjuet av historiker Edvard Bull til Norsk Folkemuseums minnesinnsamlingen Arbeiderminner.

Hun begynte på Langaard rett etter hun avsluttet folkeskolen. Arbeidsdagen var fra klokka sju om morgenen til halv åtte om kvelden: «Så begynte jeg og arbeide da, jeg skulle strippe innlæg, det vil si, ta stilken utav små blade, som skulle være inne i Cigaren. Jeg fikk 80 øre dagen.

Hvor lenge jeg havde det kan jeg ikke minnes. Vi fikk 10 øre i pålæg, till det blev 6,- kr uken. Da blev vi forfremmet til Ombladestrepperske, det var en annen sort tobakk, store blade. Sumatra, Java og Brasil het de.»

Ekteparet Valdemar og Laura Pedersen fortalte om ukelange streiker i 1911 og 1916 for høyere lønn, og Valdemar om en internasjonal arbeidsstokk som var godt likt på fabrikken: «Etter den forrige krigen var det alle folkeslag på Langaard, til og med kinesere. Dem var kommen både fra Holland og England, ja ikke hollendere, men jøder da. Jeg trur det var alle nasjoner som eksisterer jeg.» Arbeidet var tungt, men kvinnene beskrev også et muntert sosialt miljø: «Vi unge stod i sangforening, og arbeide gik med «sang og lyst». Ofte kom gamle Conrad Langaard og hørte på oss. Han var beveget, og tømte alltid pungen sin når han gik, og vor vei gik til bakeren, og så blev det en liten feststund med godbit for alle. Men vi kunde også synge, og arbeidet gikk unner flerstemt sang.»

Conrad Langaard AS ble overtatt av Olav Thon Gruppen i 1986, og produksjonen på Bislett ble lagt ned og overført til utlandet. Et stykke norsk industrihistorie var dermed avsluttet.

Kilder: Arbeiderminner (Norsk folke­museum/Oslo byarkiv), Stokland i Heimen 3/2010, Østigård i St. Hallvard 2/2003

Johanne Bergkvist er historiker ved Oslo byarkiv.