CHRISTIANIA BOTSFÆNGSEL (1952): Heinrich Ernst Schirmer er arkitekten bak fengselet som sto ferdig i 1851 og besto av en sentralhall med én forvaltningsfløy og tre cellefløyer. På bildet sees også enmannsluftegårdene i vifteform. Utafor ringmuren til venstre skimtes «Egon-alleen» og portbygningen med leiligheter for underinspektøren, forvalteren, vaktmesteren og portneren samt boligene til fengselsdirektøren og -presten. Sistnevnte bygning huser inntil videre Benny Butikk, førstnevnte personalbarnehagen.

Tid og rom for bot og bedring

Botsfengselet ble konstruert for å gi de innsatte størst mulig anledning til å angre sine synder.

Oslo

 

Når det gjaldt å gjøre forbrytere til lovlydige samfunnsborgere, var gamle dagers slaverier og tukthus mislykka. Straffeanstaltenes overfylte sovesaler og fellesverksteder ble snarere betrakta som reine forbryterskoler. Og årsaken mente man var den dårlige innflytelsen fangene øvde på hverandre. Som en motreaksjon ble det på 1800-tallet utvikla to nye fengselsmodeller i USA. Begge hadde til hensikt å føre fangene tilbake til samfunnet ved å hindre dem i å påvirke hverandre.

Eneceller var et vesentlig element i begge systemer. I den såkalte Philadelphia-modellen skulle fangene både sove, spise, jobbe og trekke frisk luft i ensomhet. I Aurburn-modellen fikk fangene arbeide og spise i fellesskap, men ikke kommunisere innbyrdes. Ifølge «Kronprinsens kruttårn» av Ian Petter Brodahl var tanken å påtvinge de innsatte gode vaner og gjøre dem til sosiale individer gjennom nyttig og konsentrert arbeid i total taushet og under kontinuerlig overvåking.

Les også: Snart slutt for bot og bedring

De to fengselssystemene skilte seg fra hverandre også arkitektonisk. Bygningene i Aurburn-modellen var rektangulære, og cellene lå i midten, rygg mot rygg, med korridorer mot ytterveggene. Siden fangene bare skulle sove der, var cellene små, noen steder bare 1 meter breie. Ved Philadelphia-modellen var cellene større og lå langs ytterveggene med korridor i midten og vinduer ut mot omgivelsene.

I Norge vedtok Stortinget i 1848 å gå for Philadelphia-modellen. Sju såkalte botsfengsler ble planlagt, men bare det i Kristiania ble realisert, i 1851.

Arkitekt Heinrich Ernst Schirmers hovedbygning besto av en sentralhall med én forvaltningsfløy og tre cellefløyer med enmannsluftegårder strålende som vifter ut av endene.

Ifølge «Beskrivelse over Bodsfængslets Grundeiendom og Bygninger ved Udgangen af Aaret 1896» var cellene utstyrt med jernkroker i veggene til fangenes hengekøyer. Det fantes også et ringeapparat, en gassledning og en «Vandledning fra hvilken sidste Fangerne forsyner sig efter Behag.»

Opprinnelig hadde cellene også Latrine «hvorfra Fangernes Exkrementer gjennom støbte Jernrør førtes ned i den under Fængslet løbende murede Kloak». Men fra 1868 ble latrinene benytta som vask «hvori slaaes Urin og Skyllevand». Seinere fikk fangene potter «hvori efter Behov strøes Pudretpulver forat forhindre Stank».

Les også: Fra tvangsskole til Botsen

Til å begynne med kunne ikke cellevinduene åpnes. Frisk luft fikk fangene cirka 1 time daglig i enmannsluftegårdene som var skilt fra hverandre med høye gjerder. Fra en balkong heva over det halvsirkelformede lufteområdet holdt en fangevokter kontroll med alle fangene.

Begge modeller forutsatte at de innsatte skulle jobbe hardt. Ifølge Store Norske Leksikon (snl.no) hadde man enkelte steder innretninger som bare var ment å sysselsette fangene med meningsløst sisyfosarbeid, for eksempel tredemøller.

Følg Dagsavisen Oslo på Facebook!

For at fangene skulle bli ordentlig rehabilitert, fikk de på Botsen opplæring i ulike håndverk og ble innprenta arbeidsdisiplin. Arbeidet foregikk i isolasjon på spesialinnreda celler, for eksempel skomaker-, typograf-, trykker-, maler- og snekkercelle. Meninga var at fangene gjennom grubling og refleksjon over det gale de hadde gjort skulle komme på bedre tanker. De fikk ikke snakke med andre enn de fengselsansatte, som hadde instruks om å preike god moral for å inspirere til anger og kursendring. I det oppbyggende arbeidet spilte kirka og presten en stor rolle. Fangene var isolert også i kirka, som var innreda med atskilte enmannsbåser.

Philadelphia-modellen ble regna som en mer human soningsform enn slaveri og tukthus. Men ifølge snl.no førte isolasjonen snarere til at fangene ble sinnsforvirra og suicidale. I dag er modellen forlatt. Og snart blir også Botsfengselet forlatt. Det gjenstår å se om det fortsatt blir rom for ettertanke i de fredede cellene.

Les også: – Kult med hotell