Nyheter

Ti mål rett vei, ni i rævva og to nye helter.

Det er Vålerenga-sesongen så langt.

Før lørdagens oppgjør i Trondheim mot Ranheim er seks serierunder spilt. For VIF er det tre deilige seire, en ekstremt spennende uavgjort og to heidundrandes tap. Og noen kontroverser – med tilhørende strålende stemning – på tribunen. Livet blir aldri kjedelig når man følger Vålerenga Fotball.

Ja, hva synes vi egentlig så langt? Vi har hittil det amerikanerne kaller en «winning season». Altså flere seiere enn tap. Vi har flere skårede mål enn vi har sluppet inn, som er en viktig greie for oss. La gå at det bare er en scoring i plussmarginen. Det aller viktigste tallet viser ti poeng og dermed innehar vi sjuendeplassen på tabellen. I bunn og grunn er det hvordan vi spiller som gir oss forutsetningene for hvordan resten av sesongen blir. Og Vålerenga Fotball anno 2018 spiller… ujevnt. Det er tydelig at vi har flere strenger å spille på offensivt, men fortsatt kan vi bli langt mer effektive foran kassa. Visse spillere bør også vurdere å se litt mer etter medspillere innimellom, men akkurat dette virker å være et passerende problem.

Det som virkelig er gledelig er at vi har fått en toppscorer. Sam Johnson er en hardtarbeidende spiss som alltid leter etter scoringsmuligheter, og han finner dem. Bare for å toppe det. Hans tre mål – hittil – har kommet i de tre kampene vi har vunnet. Johnson-mål betyr seier.

Les også: Alarm om idrettskrim

Bakover er vi noe mer bekymret. Joda, mange av fjorårets problemer er merkbart forbedret, men vi har lett for å miste mann, havne i undertall, og vi er bekymringsverdig utsatt for kontringer imot når motstander angriper kantene. Her ligger det forbedringspotensiale. Heldigvis har vi endelig fått Felipe Carvalho inn på banen. Sør-Amerikaneren debuterte som innbytter i fjerde kamp, hjemme mot Strømsgodset. Det første han gjorde var å stemple en eller annen bonde og kjefte på flere av våre mest meritterte – på et tidspunkt der kampen sannsynligvis var tapt allerede. Siden har «Mr. Boof» bare vokst i rollen, og nå sist mot Molde viste han en herlig innstilling og krigermentalitet og var sterkt delaktig i at vi holdt nullen. Ikke verdens mest finslepne fotballspiller, men alle vinnerlag trenger en kriger som bærer frem resten av laget – og tråkker ned motstanderne. En ny supporterhelt er født.

Resten av laget viser også gryende takter. Om Daniel Fredheim Holm i ankerrollen er fremtiden, er fortsatt oppe til debatt. Jevnt over har han prestert litt bedre enn ok, men vi forventer langt mer fandenivoldskhet når ting butter imot. Vingene og backene våre er helt klart vårt sterkeste angrepsvåpen, der Amin Nouri og Sam Adekugbe tvinger motstanderne til å bryte opp forsvarsmuren. Det igjen gjør det enklere for Chidera Ejuke og Simen Juklerød å dra seg innover med kula. Jukle har heldigvis fått mer konkurranse fra Bård Finne den siste tiden, som kanskje er vår beste kontringsspiller. Problemet ligger, som tidligere nevnt, bakover. Når backene ligger høyt har vi lett for å få kontringer imot.

Les også: Näsberg og Nouri måtte begge stå over

Jonatan Tollås Nation står vel igjen som den spilleren med minst forbedringspotensial. Stødig og trygg i det meste. Kanskje han kan bli bedre på å styre spillerne rundt seg, sånn at de ikke gjør tafatte feil. Nå som han har Carvalho som makker, blir dette kanskje en enklere oppgave.

Det virker som vi har noe på gang, dog er ikke alt perfekt helt ennå. Den egenskapen vi fortsatt ikke har sett, er å snu vanskelige kamper. I kampene mot Sarpsborg 08 og Strømsgodset var den nesten fraværende. Men evnen til å forsvare poengene i lomma, er heldigvis langt bedre denne sesongen. Vi slipper ikke ned guarden når vi leder.

For deg med ♥ for Oslo: Sjekk våre nye Oslo-sider her!

Disse evnene, Mr. Boof og vår toppscorer er de som etter alle øremerker vil bringe oss mot toppen av norsk fotball denne sesongen. Kanskje til og med europaspill. For at det skal bli noe av må vi prestere i de kommende kampene mot middelhavsfarerne og bunnlagene vi må slå. Haugesund kommer på besøk 6. mai, 12. mai spiller vi borte mot Sandefjord, og så blir det 16. mai mot Stabæk.

Men først er det kampen på lørdag mot det overraskende topplaget, og innehaverne av fotballhegemoniet i Trondheim akkurat nå, Ranheim. Vi kan ikke undervurdere dette laget. Uten å kritisere morgendagens motstandere – og på ingen måte sammenligner jeg dem med det tullet Molde holder på med – så er Ranheims foreløpige suksess en skam for Eliteserien. Halvprofesjonelle spillere skal ikke kunne hevde seg blant de beste. Den eneste fordelen de skal ha, er at de ikke har noe å tape.

Heldigvis, det har heller ikke Vålerenga, sånn egentlig. Etter flere magre år har vi alt å bevise. Det eneste vi ikke må glemme er å kjempe for det til siste slutt. Akkurat det tror jeg ikke Mr. Boof tillater sine medspillere å gjøre.

Vålerenga-tilhengerne Lars Erik Schou, Greger Thorvaldsen, Trond Erik Sandgren, Kjell Henning Thon og Truls Toftnes skriver i Dagsavisen hver fredag, under vignetten Aperopet.

Mer fra Dagsavisen