4
Arno
Fredensborgveien 30B
Kontakt: arnocaffe@gmail.com
Mat 5
Meny 4
Miljø 4
Service 3
Prisnivå 5
– Denne gaten har virkelig tatt seg opp, mener Byløven på vei til Arno, den nye «hullet i veggen» i gaten der favoritter som Bon Lio og Chez Colin vagler side om side. Nå har spanjolen og franskmannen fått en italiensk beiler i Arno, klemt opp mot byens mest sjarmerende sykkelverksted og med stort panoramavindu som lokker til seg forbipasserende som ser lenestoler, små trebord og dekorerte hvite vegger som utstråler hygge og smak.
Arno betyr ørn, men er også navnet på en toscansk elv. Sikkert er det at stedet ikke flagger noen ønsker om å fly høyt, snarere har de nok et jordnært ønske om sildre inn som en bydels-«caffé» og et Bruschetteria der smakene legger premisser og lokalet sørger for hyggen. For hyggelig er det i det enkle, sobert møblerte rommmet som hos en mindre nennsom hånd lett kunne blitt et rent shabbychickhelvete.
– Vi må jo ha bruschetta, siden det tross alt heter Bruschetteria.
Menyen er like liten som lokalet, med varianter av skinke og ost som forretter, en drøy håndfull hovedretter og pizzavarianter for alle ganer. Og bruscetta, som viser seg å være nystekte og lune skiver med fantastiske smaker når Byløvene lander på disse «brødskivene» som forrett. En «Gorgonzola» med grillede grønnsaker, og en «Boccaccio» med skinke fra Toscana og smakfull scamorza-ost. Det er knasende godt, friske farger og smakskombinasjoner, rett og slett en overraskelse av kvalitet og matmessig håndlag. Håndlaget ligger også i listen over drikkevarer. To hvite og fire røde italienere er valgt med omhu i like mange prisklasser. Og italiensk øl.
Arno skriver på sine nettsider at alt lages fra bunnen av. Her er ingen halvfabrikata, og det merkes fra første stund. Paret som driver stedet har tatt steget fra masserestaurantene til det intime og ikke minst selveide. Dermed følger de en drøm mange har og få greier å gjennomføre, men som kan skape personlige café- og restaurantperler i bybildet. Arno har to i seg til å bli det. Pizzaen her er akkurat som den skal være, og så befriende liten til at man kan orke både forrett og eventuelt dessert. En «Fire årstider» får året til å passere i revy, mens Byløvenes andre valg, risotto med sopp, er en høstrett som smaker skog og Italia. Risotto kan være tunge saker, men hos Arno er den lett nok til at tanken på dessert melder seg etter en stund. Og man har god tid. Det eneste man virkelig kan trekke for i det knøttlille lokalet, er tiden husets eneste servitør bruker på å tilbakelegge strekningene mellom bord, kjøkken, bar og bord igjen, særlig når lokalet fylles opp slik det gjør denne kvelden. Det gir stedet en litt tilbakeholden stemning som en mer framoverlent betjening kunne hjulpet opp fra knestående.
Arno er åpenbart blitt et stamsted for mange. Noen bestiller likegodt bord på nytt i det de takker vertskapet for i dag, og her er folk i alle aldre – mange i passiar over bordene på italiensk. Om det er servitørens bedagelige tempo eller lokalets innbydende ro som gjør det, greier ikke Byløvene å finne ut av, men et brokete klientell til tross er det mange godt voksne som har funnet fram til dette stedet. De unge kjemper om lenestolene ved vinduet, som skapt for et glass vin med utsikt mot gaten, men de som blir sittende lengst har matro og mindre rastløshet i kroppen. Det trengs, for enn så søt, takknemlig og imøtekommende servitøren er, så er det som om gjestene er en del av inventaret som passer seg selv. Det går til slutt på tålmodigheten løs når tallerkener blir stående over en halvtime mens man mindre og mindre diskret prøver å oppnå kontakt for å få ryddet, få litt mer og drikke – og etter hvert også dessert siden man har rukket å få igjen matlysten. Det blir selvsagt tiramisu. Selvsagt fullkommen i bløthet, bitter sødme og smaksmessig motstand. Og selvsagt så god at vi kommer tilbake, vi også.