«SVs frykt for Ap»

Venstresiden vant valget. Men etter å ha karet seg over sperregrensa, tørker mange i SV tårene over det som var et dårlig valgresultat: 4,1 prosent på landsbasis, som i 2011. 5,4 prosent i Oslo – en by der SV i 2003 hadde 20,3 prosent av stemmene.
Siden den gang har SV sittet i rødgrønn regjering med Arbeiderpartiet og Senter­partiet, og fått juling av velgerne i påfølgende valg. Det første til en sosialistisk selvransakelse som nå kan sørge for at SV velger å stå utenfor «byregjeringen» som Ap-topp Raymond Johansen har til hensikt å danne. Selv om SV-topp Marianne Borgen visstnok hadde uformelle samtaler med Aps tidligere partisekretær i går.

SVs fall etter Soria Moria gjorde at store deler av partiet stemplet regjeringstida som fullstendig mislykket. Den som forsøker å minne om at SV faktisk fikk gjennomslag i en lang rekke saker, møter gjerne medlidende blikk. Folket husker best SV-ere som demonstrerte mot sin egen regjering. Det er problemet med sterk idealisme og hårete mål: Om man ikke får til alt, blir også det man får til dømt nord og ned.
Men arven etter SV-dronning Kristin Halvorsen er ikke ingenting: Mindre forskjeller mellom fattige og rike. Barnehageplass til alle. Felles ekteskapslov. Etiske retningslinjer i Oljefondet. Mer naturvern. Norge ut av Enduring Freedom. Vern av Lofoten og Vesterålen. Det er store saker, og mange av dem hadde åpenbart ikke blitt gjennomført av Ap alene.

Følg Dagsavisen på Twitter og Facebook!

Særlig skattepolitikken er det grunn til å minne om, når dagens blåblå regjering prioriterer skattelette for de rike. Som et av få, kanskje det eneste landet i verden, klarte den rødgrønne regjeringen å redusere forskjellene mellom fattige og rike etter 2005. «Folk flest» fikk redusert formuesskatt eller slapp formuesskatt helt. Til gjengjeld måtte nullskatteyterne begynne å betale skatt. Andre skattehull ble også tettet. Det handlet om å bruke de store pengene på de store oppgavene. Den samme ambisjonen har Raymond Johansen lagt til grunn med løftet om å innføre eiendomsskatt i Oslo.

Likevel; når 80 medlemmer i Oslo SVs representantskap møtes på Tøyen torg i kveld, husker mange av dem best de smertelige nederlagene. At SV tok dissens i asylpolitikken. Månelandingen (CO2-rense­anlegget) som ikke ble noe av. En stor del av SVs representantskap har derfor til hensikt å spenne bein på SV-ledelsens ønske om byrådsmakt. Heikki Holmås jobber visstnok på spreng for å snu stemningen. Foreløpig virker det visst ikke helt etter hensikten.

LES OGSÅ: Full strid i SV om Oslo-makta

Det handler om SVs sjel, hevdes det. En sjel som har fått såpass medfart at den må holdes utenfor posisjon. Slik at SV-ere ubesudlet kan kritisere makta (les: Arbeiderpartiet) fra utsiden.
Paradoksalt nok har SV-leder Audun Lysbakken gitt sin egen venstreopposisjon gode argumenter. I boka «Frihet sammen – en ny sosialisme for en ny tid» ser Lysbakken heller for seg en samarbeidsavtale med Ap, lik den KrF og Venstre har med Solberg-regjeringen, framfor å bringe SV inn i regjering igjen. Det samme må gjelde lokalt, mener mange i Oslo SV. De er redde for å bli slukt av et knallsterkt Arbeiderparti. I tillegg sliter de med å finne sin rolle mellom Bjørnar Moxnes' Rødt, som har kapret ett av SVs oslomandater og Miljøpartiet de Grønne, som strutter som en asparges i vårsola.

Det er lett å forstå SVs frykt for å bli slukt. Arbeiderpartiet er et beinhardt maktparti, som ikke gir ved dørene. Men hvordan SV ser for seg at de skal klare å markere partiet fra utsiden, med en sterk Høyre/Frp-opposisjon til Ap-byrådet på den andre siden, er vanskelig å forstå. SV risikerer å bli irrelevante for alle.

Oslo SV smeller neppe døra helt igjen for byrådsmakt i kveld, men holder den på gløtt for å ta endelig stilling i oktober. Da kan det være for sent. Hvis partiet har sådd tvil om det vil ha makt, kan gjennomslaget det får i forhandlingene om politisk plattform også bli mindre.

For deg med ♥ for Oslo: Sjekk våre nye Oslo-sider her!