Suppe på varmsmidd spiker

Oluf Onsum var en av gründerne som forsto å tjene penger på ressursene i Akerselva. Ifølge 75-årsberetninga til bedriftsklubben ved Christiania Spigerverk kan eventyret ha starta med denne annonsa i Morgenbladet 26. januar 1853: «Et vandfald i Akers Elv med ni a ti fods fald tilhørende temmelig store grundstykker på begge sider av elven er tilsalgs for billig pris».

I hvert fall er det grunn til å tro at Onsum leste denne annonsa, for rett under averterte han for «Vandsagblade», «Jernkjættinger», «Skibs- og Bygningsspiger», «Haugespader og Ballastskuffer» og mye annet. Dessuten kjøpte han det omtalte vannfallet ti uker etterpå. Seinere samme år grunnla han Christiania Spiger- og Valtse-Værk og starta produksjon av varmspidd spiker med kraft fra Akerselva.

I likhet med Adam Hiorth lenger oppe i dalen henta Onsum både inspirasjon, maskiner og ekspertise i England. Arbeidskrafta for øvrig var i hovedsak nasjonal, det vil si norsk og svensk. De fleste var menn, men ifølge «Jerntid» av Knut Kjeldstadli var det også noen kvinner som jobba som «spikerpakkersker» og seinere som «muttergjengersker» og «arbeidersker» i trådstiftfabrikken. Det var også mange unger blant arbeiderne.

Ifølge Kjeldstadli hadde Spigerverket i 1870–80-åra mellom 5 og 10 ganger så mange ansatte under 15 år som andre mekaniske verksteder og støperier. Det forklares med at arbeidskrafta var billig og at familiene trengte inntektene, men også med at det var flust med arbeidsoppgaver som ikke krevde utdanning, lang opplæring eller spesiell styrke.

Seinere LO-sjef Tor Aspengren vokste opp på verket og var lommekjent der da han begynte å jobbe som 14-åring. Skrapjernhaugen var en ynda lekeplass. Til Kjeldstadli forteller en informant: «Her kunne en krype og krabbe gjennom dampkjeler og lange rør, klyve på gamle lokomotiver og skipsdeler, fingre med vinsjer, kraner og mye annet rart.»

Unga fløy også med matspann til fedrene på fabrikken. En av dem forteller at det var stas å se spikermaskinene «tygge platene i tynne spiker som dryppet ut av buken på dem». Sjøl begynte han å jobbe i 1884.

I 1892 kom fabrikktilsynsloven som forbød fabrikkarbeid for barn under 12 år, men distriktslegen var raus med å gi dispensasjon. Mellom 1903 og 1905 fikk Spigerverket disp for 81 guttunger. Kjeldstadli forteller om en seksåring som jobba med å spikre bunn i dunkene i bøkkerverkstedet, og en niåring som jobba i pakkeriet. Det skal også ha vært barn som løy om alderen sin.

For deg med ♥ for Oslo: Følg oss på Facebook!

De fleste unga ble satt til å sortere spiker. Hvis det kom vrakspiker i kassa, ble innholdet tømt ut, og arbeidet måtte gjøres om igjen. Formannen fikk akkord fra verket, gutta underakkorder av ham. Rett før 1900 var «gutteakkorden» 9–10 øre timen, mens de voksne tjente litt over 20 øre.

Ifølge loven kunne barn mellom 12 og 14 år jobbe maks seks timer om dagen med «lettere arbeid». Spikerpakking gikk under den kategorien. De eldre gutta kunne sortere jern og slagg på skraphaugen, være fyrgutt i hammersmia eller valseverket, legge opp jernlapper for spikerklipperne, spisse spiker og betjene enkle maskiner for lokking eller gjengeskjæring i skrue- og naglefabrikken. Bedriften benytta barnearbeidere fram til 1915.

Arbeidsmiljøet ved Spigerverket var prega av støy, varme, røyk og lukt fra kullfyrte ovner og fiskeolja som ble brukt til å «lubrere» maskinene: «Osen var så kvalmende og kvelende at klipperne ofte la seg rett ned på benken. Fra tid til annen svimte folk av og måtte bæres ut en stund.»

Bråket var verst i trådstiftfabrikken, hvor spikermaskinene og stiftmaskinene sang og dunka i en øredøvende larm. Eneste form for hørselvern var å stappe pussegarn i øra. Arbeiderne vente seg til bråket etter hvert. Det vil si, de ble dauhørte.

Jobben innebar også mange tunge løft og risiko for skader som for eksempel opprevne fingre. Å bruke hansker var ikke aktuelt, for de kunne sette seg fast i maskinene. Det hendte folk ble blodforgifta. Noen fikk varige men.

Ifølge klubbens beretning var det statusforskjeller mellom de som jobba ved Nydalens Compagnie og på Spigerverket. Tekstilarbeiderne tjente dårligere, men de var regna som «finere» enn de møkkete verksfolka. De sistnevnte følte også at ledelsen ved tekstilfabrikkene var mer opptatt av arbeidernes ve og vel enn ledelsen ved Spigerverket. Likevel regnes forholda som paternalistiske også her.

De familiære arbeidsforholda skapte sterke bånd mellom ledelse og arbeidere i Nydalen, noe som gjorde at fagorganiseringa grodde seinere fram her enn i byen. Men etter hvert som bedriftene vokste og rasjonaliseringsprosessene greip om seg, slapp misnøyen og streikeviljen til også her.

Først ute med å danne fagforening var tekstilarbeiderskene i 1901. Den første streiken ved Spigerverket ble iverksatt i november 1902 fordi ledelsen ville redusere lønningene. Det ble annonsert etter streikebrytere, men bare noen få meldte seg. En gruppe finner ble så importert for å gjøre jobben til de streikende. Det ble en dyr affære. Streikebryterne fikk bedre lønn samt frynsegoder som drikkevarer, sigarer og hotellrom. I tillegg kom utgifter til politivakt og -eskorte. Dessuten produserte finnene etter sigende nesten bare «vrakspiker». Langt om lenge ble partene ble enige om et mindre lønnskutt.

Ved 100-årsjubileet i 1953 ga Spigerverket bassenget på Eidsvolls plass i gave til byen – derav navnet Spikersuppa.