Kunst

Sprengte grenser i hver sin tid

Sexfiksering og estetikk går hånd i hånd når Munchmuseet presser Robert Mapplethorpe inn i Munchs sfære. Til tross for innvendinger mot utstillingen er den av stor betydning i en tid da liberale verdier er under sterkt press.

Bilde 1 av 4

KUNST

«Mapplethorpe + Munch»

Munchmuseet, Oslo, 6/2 – 29/5

Utstillingen «Mapplethorpe + Munch» er full av nakenhet og sjokkeffekter. Robert Mapplethorpes sexskildringer er så eksplisitt direkte og langt bortenfor vanlig sengekos at både barn og sarte sjeler vil ha mye å bli forferdet over. En knyttneve opp i anus og erigerte peniser i alle mulige tvangssammenhenger er bare noe av det som stilles til skue i et museum som liker å sjokkere sitt publikum. Like fullt er denne utstillingen anbefalelsesverdig, både på grunn av estetikken og – ikke minst – på grunn av de verdiene utstillingen retter søkelyset mot.

Uansett hva du måtte mene om innholdet, kommer vi ikke utenom at Mapplethorpes bilder er vakre. Usedvanlig vakre. Der Edvard Munch var ekspressiv, symbolistisk, vilt utfordrende og sjelegranskende, er amerikaneren en kontrollert estetiker i alt han gjør. Motivene er konsentrerte, komposisjonene er balanserte, lyset er utsøkt vakkert. Han er utfordrende, men han kan også være fordomsfri og leken. Uansett hviler det en streng formalisme over de estetiske valgene som er tatt.

De to kunstnernes estetiske univers er så ulike som vel kan tenkes, og når det kommer til eksplisitt seksuelt innhold blir Munch som en novise å regne. Jo da, Munchs «Madonna» var revolusjonerende i sin tid. Men det var et bilde og en følelse alle (voksne seksuelle vesener) kunne gjenkjenne og identifisere seg med. Jeg antar at et stort flertall av befolkningen vil oppfatte Mapplethorpes seksuelle skildringer som perverse. Like fullt er dette ikke verre enn hva enhver datakyndig tenåring vil ha funnet fram til på internett. Og museet har plassert de eksplisitte, homoerotiske bildende i en egen avdeling, så jeg tror ikke sjokkreaksjonene vil bli like sterke som med Melgaard-utstillingen.

Så da må vi spørre hvorfor dette er viktig å vise fram? For Munchmuseet må gjerne prøve så mye de vil, men det finnes ikke mange berøringspunkter mellom Robert Mapplethorpe (1946–1989) og Edvard Munch (1863–1944). Det nærmeste vi kommer er begges utagerende liv som bohemer. En praksis som viser både evne og vilje til å utfordre borgerskapets fordomsfulle moralregler og konvensjonelle livsførsel. I museets informasjon kan vi lese at «begge kunstneres bruk av tradisjonelle sjangere som portretter og aktmotiver» er «særlig interessant». «Et annet fellestrekk er deres selvforståelse som kunstnere, og måten de begge skapte skandale med sin kunst. De var begge kunstnerbohemer i sin tid og en del av subkulturer.» skriver Munchmuseet.

LES OGSÅ: To kunstnermyter møtes på Tøyen

For det første, de sjangrene Munchmuseet stiller opp er så generelle at de kan brukes på (nesten) hvem som helst. Og ja, Munchs bohemliv kan kanskje kalles en subkultur. Men det er ingen ting målt mot det sadomasochistiske homsemiljøet i New York på 1980-tallet. Sammenlignet med Mapplethorpe blir Munch som en statist å regne. De 80 årene som skiller de to kunstnerne er som et osean der den seksuelle frigjøringen på den andre siden av havet er som et vulkanutbrudd i forhold til 1880-årenes frigjorthet. Utviklingen av «strangulation» (der man kveles for å oppnå ekstremt sterke orgasmer) i det sadomasochistiske homsemiljøet i New York på 70- og 80-tallet ble så ekstrem at folk døde av det.

Det er selvfølgelig ikke noe jeg ønsker å forsvare. Men i motsetning til +Munch-utstillingen med Bjarne Melgaard, som også viste eksplisitte, homoseksuelle handlinger av et kaliber vanlige folk finner frastøtende, er dette en utstilling som viser seksuelle handlinger mellom samtykkende, voksne mennesker. Melgaard trakk inn magasinbilder fra en sterkt omdiskutert organisasjon som jobber for å senke den seksuelle lavalderen. Pedofili er et annet ord for den praksisen.

Et annet problem er at Munch blir statist i sitt eget museum. Han har rundt halvparten av Mapplethorpes 141 bilder. Amerikaneren presenteres grundig og med stor bredde. Det pøses på med bilder uten at det blir overlesset. Men Munch blir anonym i sammenhengen, og flere av sammensetningene er så søkte at det blir komisk. For eksempel en høyst besynderlig sammenstilling av Munchs «Vampyr» og Mapplethorpes selvportrett fra 1978 med en pisk stukket opp i baken. Utstillingens tilknytningspunkter er så få og generelle at den hadde fungert like bra som en separatutstilling med Mapplethorpe, uten Munch.

Like fullt mener jeg dette er en usedvanlig viktig utstilling. Den er vakker og estetisk tiltalende, samtidig som den blottstiller sider ved seksualiteten som oppleves problematiske for mange. Men disse tingene eksisterer, de skader ingen, og det foregår mellom frivillig deltakere i en voksenverden. Utstillingen eksponerer et kunstnerskap og en minoritetskultur som er under sterkt press. I våre dager blir mange ytterliggående ytringer angrepet, og selvsensuren er i ferd med å gripe om seg. Homoseksualitet blir straffeforfulgt og mobbet i stadig flere land. Det er stor fare for at disse menneskene vil bli tvunget under jorden. Ytrings- og værenfrihet kan være ubehagelig for andre, men å forsvare denne retten er en vesentlig del av et levende demokrati. Derfor er dette en viktig utstilling.

Mer fra Dagsavisen