Lyn og VIF viste oss at en fotballkamp er mer enn 22 mann, og en ball. Hovedstadens, og kanskje landets mest betydningsfulle kamp leverte - først og fremst på tribunen. For det er noe spesielt med kampen, øst mot vest. Kultur, klesstil, språk. Avstanden i kilometer er den korteste mellom de to klubbene.
Hele Norge vet at godt at det er en forskjell mellom øst og vest i byen vår. Men for oss som er født inn i det, er det enda sterkere. Det kalles hat, og det er det for noen. Men de representerer begge byen de elsker, men av helt forskjellige grunner. Begge vil regjere.
Teksten fortsetter under bildet.
Sportslig var det et 2. divisjonslag mot et eliteserielag, men oppgjøret ble jevnere enn som så, både på banen og tribunen.
For mens Vålerenga dro i land seieren helt på tampen av fotballkampen var oppgjøret mellom lagene på tribunen langt fra ferdig. Kampen der starta allerede da lagene ble satt opp mot hverandre, og var langt fra over da undertegnende forlot området, omtrent en time etter kampslutt.
Røyk, bluss, bannere, og konfetti preget Bislett fra innmarsj til langt etter kampslutt. Selv innbyggerne i blokka bak nordre sving levde seg inn i det som skjedde ute på matta.
Alle forsto at det var noe spesielt i gjære i byen vår i kveld.
Teksten fortsetter under bildet.
Og selv om blålysene ble tent omtrent i det samme sekundet som Lyns håp om avansement ble slukket for godt må man si at det ble en voldsom fest. Banestorming - både kollektivt og individuelt, til jubel og applaus fra samtlige supportere. Stemningen var upåklagelig. Rammen perfekt, og kampen jevn.
At alt skal gå helt fredfullt for seg i Oslos gater utover kvelden er ikke sikkert. Men kampen sto til forventningene. Trøkk var det - skikkelig trøkk.
