Det blir kanskje litt rart å bruke denne spalten til å skrive om noe annet enn fotball når Vålerenga-toget endelig er på skinner igjen. Jentene skal ut i byderby mot Lyn på lørdag, mens gutta jakter sin sjuende kamp uten tap på rad mot Tromsø søndag. Men Vålerenga er mer enn bare fotball, og på lørdag får du en sjelden mulighet til å ta med ungene for å teste ut de andre idrettene i Vålerenga-familien.
Jeg har en far som er svært sportsinteressert, og selv om han er mest glad i fotball selv, ønsket han at jeg som barn skulle finne min idrett. Derfor var vi på håndballkamper, vi så volleyball og basket, men det var på Jordal Amfi jeg fikk min største oppvåkning som tiåring. Selv om jeg er født i vinterbyen Tromsø var ishockey en relativt ukjent idrett for meg, og noe jeg kun hadde sett på TV.
Det å oppleve en ishall stappfull med engasjerte Vålerenga- og Furuset-supportere var noe helt annet enn det jeg hadde opplevd i mitt til da korte liv. Selv om Vålerengas mest lydhøre tilskuere var ganske så skumle, var det også noe fascinerende som tiltrakk min oppmerksomhet mot dem.
Men det var ikke bare tilskueridretter faren min dro meg med på for å vekke sportsidioten i meg. Som familie sto vi på skøyter, gikk langrenn, drev med turorientering, og jeg prøvde meg også på alpint og svømming. Smålubben og lite koordinert som jeg var, falt valget på fotballen der jeg tilbrakte mesteparten av tida på benken.
Selv om min fysiske disposisjon ikke var all verden, hadde faren min klart å vekke sportsidioten i meg. Faktisk har jeg har hatt idretten som arbeidsområde i så å si hele min voksne yrkeskarriere. Men kunne jeg hatt en sportslig karriere om jeg hadde funnet en idrett som passet meg bedre?
Det er derfor Vålerengens Idrettsforening på lørdag inviterer til åpen dag for alle sine medlemsklubber på Vallefeltet utenfor Vallhall.
Idrettsforeningen vi alle er så glade i har nemlig åtte forskjellige idretter under paraplyen sin. Fra fotball til ishockey og fra håndball til innebandy. Fra basket og ski til amerikansk fotball og baseball. Spekteret er bredt, noe som gir dagens unge muligheter jeg ikke visste fantes på min tid.
Kanskje er det turen med pappa til Vallefeltet på lørdag som gjør at Norges neste landslagsstjerne ble interessert i håndball denne dagen? Kanskje er det turen med mamma som gjør at Norges neste Super Bowl-mester startet med amerikansk fotball her?
Uavhengig om proffdrømmen har et snev av sannsynlighet i seg eller ikke, så er det viktig å finne en lidenskap man brenner for. Enten det er med innebandy eller baseball, eller supporter på hockey eller fotball. Jeg har ikke tall på hvor mange jeg vet om som kom inn i Vålerenga-familien med barna sine, men som ble værende etter at barna sluttet med idretten sin. For i Vålerenga, uansett idrettsgren, er man alle en del av en stor familie.
Uavhengig av alder, kjønn og seksualitet. Uavhengig av rase, religion og politikk. Vålerenga er for alle, Vålerenga er tilhørighet, Vålerenga er familie.
For min egen del har Vålerenga vært et lyspunkt når livet har bydd på sine tunge stunder. Det har vært noe å glede seg til. Det har vært noe jeg har tilhørt.
Og det hadde ikke skjedd om ikke faren min hadde tatt meg med på Jordal den kvelden på 80-tallet.
Supporterkollektivet Aperopet skriver i Dagsavisen hver fredag
Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen