Trikkeligaen

Mangfold kan ikke drepes

APEROPET: Aldri har jeg hatt mer lyst til å bare skrive om Vålerengas sportslige krise. Dessverre kan jeg ikke hoppe bukk over elefanten i rommet

Denne spalten er skrevet fra perspektivet til supportere av Vålerenga. Vi skriver om livet i og rundt klubben, om våre forhåpninger og ønsker, om hva klubben betyr og kan bety, og en hel haug med faktorer som ikke nødvendigvis er direkte relatert til det sportslige. Det hadde likevel ikke vært så mye å skrive om, hadde det ikke vært for det som skjer på diverse sportslige arenaer der Vålerenga er involvert.

Forrige fredag skrev jeg om symbolpolitikken i det at fotballen og Vålerenga har engasjert seg i kampen mot rasisme, og videre i skeive rettigheter, i forbindelse med Pride. Reaksjonene til saken var i all hovedsak positive, men det var noen unntak. Noen viste misnøye til hva jeg hadde skrevet, hovedsakelig om fokuset på utenomsportslige faktorer når klubben burde ha nok å styre med sportslig om dagen. Noen få hadde også det snevrere synet om at fotball og samfunnsengasjement ikke burde blandes, og den utopiske meningen om at vi ikke trengte Pride lenger, fordi homofile hadde det så fint i dagens samfunn atte. Disse var klart i undertall av tilbakemeldingene som nådde meg, men også de mest synlige kritikerne på nett.

For mitt personlige egos del skal jeg innrømme at dette er akkurat sånn jeg vil ha det. Å skrive denne spalten er ikke noe jeg kan føre opp på skattemeldingen. Det er en selvpåført jobb der jeg kan formidle min kjærlighet til Vålerenga videre til folket. Belønningen min er folks respons. Samtidig kan jeg ikke si meg så fornøyd over holdningene noen avslører i møte med mine ofte politisk korrekte meninger, innpakket i upolitisk korrekte skriverier.

Men jeg skal jo skrive om Vålerenga og det betyr jo at jeg hovedsakelig skal skrive om sport, gjør det ikke? Jeg tror dette faktumet var sterkt bidragsytende til at jeg knakk sammen, da jeg besøkte Dagsavisens nettsider på lørdag og så at mitt enkle, uprofesjonelle skriveri var en del av Dagsavisens samlede dekning av terrorhandlingen i Oslo.

En ting er å prøve og forstå den uforståelige grunnen til at Vålerenga sliter så inn i granskauen sportslig om dagen, og hvorfor `Engas sportslige historie nok en gang gjentar seg. Men det å forstå hvordan noen kan bli manipulert og radikalisert i så heftig grad at de velger å gjøre terror i verdens fredeligste by, og i det angripe og drepe uskyldige mennesker, fordi en relativt liten andel av vårt samfunn bare ønsker å kunne være glade i hverandre. Det er hinsides min fatteevne.

Hva så blir Vålerengas rolle i dette spillet mellom kjærlighet og hat? Vi må fortsette å være klubben for alle.

Det er riktig at samfunnet er ansvarlig for at skeives rettigheter forsterkes, og at sinte unge menn ikke radikaliseres. Men dette betyr ikke at Vålerenga ekskluderes fra dette ansvaret, fordi Vålerenga er en del av samfunnet. Vålerenga er en stor klubb i Norge, i Norges største og mest mangfoldige by, i det som kanskje er verdens største idrett. Sinte unge menn – ja, jeg skriver menn – trenger bekreftelse for egen verdi og vil søke fellesskap der de kan finne denne bekreftelsen.

Hva hadde vært bedre enn at de fant bekreftelsen i fellesskapet i Vålerenga. Eller i andre klubber som Skeid og Lyn, for den saks skyld. Samfunnets oppgave er å fange dem opp før det går galt. Dette ansvaret kan man ikke snike seg unna, selv om man tilsynelatende og egentlig bare driver med sport.

«Mangfold kan ikke drepes» sto det foran supportertribunen vår, Østblokka, under seriekampen på søndag og cupkampen på onsdag. Det er det samme budskapet du kunne finne på supportertribunen etter 22. juli, i eksakt samme font. For meg symboliserer det at selv om forferdelige handlinger gjøres i intoleransens navn, vil Vålerenga alltid være klubben for alle. Her kan unge og gamle, mann og kvinne, skeive og streite, ateister og religiøse, og folk med forskjellig solfaktorbehov, alle være en del fellesskapet. Vi står sammen og kjemper, og vinner til slutt.

Av Trond Erik Sandgren

Supporterkolektivet Aperopet skriver i Dagsavisen hver fredag

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen







Mer fra Dagsavisen