Trikkeligaen

Klubben for alle

Det finnes sterke forestillinger om at idrett og politikk ikke skal blandes. Men når ringvirkningene kan gi utrolig positive utslag for selvfølelsen og aksepteten til marginaliserte mennesker, kjøper jeg billett til akkurat den forestillingen hver eneste dag.

For noen helger siden tok jeg og min toårige sjef i hjemmet turen innom vår lokale «Brustad-bu», på leting etter noe å slukke tørsten med. Ved kassa valgte jeg som jeg alltid gjør en noe mer internasjonal atferd enn det som er vanlig for nordmenn og sa hei til fyren som opererte kortautomaten. Til svar fikk jeg et smil og en beskjed om at han likte det som sto på T-skjorta jeg hadde på meg.

I utgangspunktet hadde jeg tre mål for dette lille møtet i hverdagen. 1. Jeg og toåringen trengte noe å drikke. 2. Jeg vet hvordan det kan være å jobbe bak kassa på en butikk og ville bidra til et positivt kundemøte for personen som jobbet der. 3. Jeg ønsket å påvirke sjefen i vogna til å lære seg denne atferden for sin egen og andres del. Det jeg ikke regnet med skulle skje var at T-skjorta mi skulle ha en betydning for dette møtet. På T-skjorta hadde jeg en VIF-logo og et Vålerenga mot rasisme-merke. Det var det siste fyren bak kassa pekte på da han sa han likte det som sto på T-skjorta mi. Ja, jeg var fra naturens side bleikere enn ham.

Det kan virke noe søkt å dra politikk inn i dette lille møtet hverdagen. Strengt tatt burde ikke hudfarge og andre faktorer man ikke kan styre selv vært en del av den politiske debatten, men det er en like utopisk tanke som at Vålerenga skulle vært en naturlig vinner av Champions League hvert eneste år, der all sportslig suksess er basert på satsing på egne talenter og ingen tilførsel av den verste kommersialiseringen av den moderne fotballen. Dessverre er ikke verden et så bra sted, og dermed blir mitt tilfeldige valg av T-skjorte denne dagen symbolpolitikk på sitt aller beste. Jeg vet ingenting om hvilke erfaringer kassamannen har hatt med rasisme, men sannsynligheten er stor for at han har opplevd noe. I det tilfellet betyr Vålerenga mot rasisme så mye mer enn jeg kan forstå. Det betyr noe for verden rundt oss at Vålerenga og fotballen er en inkluderende arena for alle.

Denne helga er det PRIDE i Oslo og det markeres at det er 50 år siden Norge avkriminaliserte det at noen samtykkende mennesker ikke kunne være glade i hverandre. På norske fotballstadioner er cornerflaggene byttet ut med regnbueflagg og kapteinene på de forskjellige lagene har fått et langt mer fargerikt kapteinsbind. I tillegg har flere lag pyntet spillernummeret på draktene med PRIDE-flagget.

Hovedmålet her er å vise inkludering på en tradisjonelt maskulin arena. Det er en viss ironi over at det virker som det er liten åpenhet om skeivhet i herrenes eliteserie, mens det i kvinnenes Toppserie har vært så mye åpenhet at det eksisterer visse fordommer om at alle damer som spiller fotball spiller på samme lag. Likheten i begge tilfeller er at maskulinitet er standarden, og bryter du med de maskuline normene må du regne med skeptiske blikk fra omverdenen.

Det er ikke så mange år siden Klanen begynte å bruke homoseksuell atferd som virkemiddel for å sjokkere verden rundt seg. I motsetning til det å kaste bananer mot Caleb Francis var ikke dette ment for å bruke hat som virkemiddel i å psyke ut en spiller, men heller det å bruke noe som fortsatt, om noe i mindre grad, regnes som alternativ kultur som et verktøy til å skape frykt om egen person. Vi brøyt med de maskuline standardene. Jeg kan ikke si at alt som foregikk har tålt tidens tann så godt, hvis vi tenker på politisk korrekthet, men det er noe fint og inkluderende over at vi på tribunen fortsatt bruker analtoget som en måte å vise glede sammen over hyggelige sportslige opplevelser. Håper vi får noen sånne igjen snart.

Kjærlighet er kjærlighet, fotball er kjærlighet, fotball er for alle, og Vålerenga er for alle. Det hjelper ikke bare å si det. Vis det. Kle på deg din T-skjorte med VIF-logo og påskriften Vålerenga mot rasisme, og veiv med regnbueflagget så alle kan se det. Mange vil se det og noen vil sette uendelig pris på det.


Av Trond Erik Sandgren


Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen







Mer fra Dagsavisen