trikkeligaen

Frykt fremfor fakta

Informasjons­hverdagen vår kan være utmattende.

En kjapp titt på nettavisene gir oss ofte en generell følelse av at ting bærer galt av sted. At dårlige nyheter selger og gode ikke gjør det er noe alle vet, og når finansiering av media er klikkbasert, da blir det som det blir. Dessverre har det mange negative effekter på samfunnet vårt. De skaper unødvendig mye frykt og sinne, og kan i visse tilfeller til og med føre til radikalisering og vold. Og ingen deler av samfunnet slipper unna, ei heller fotballen.

En ting er at dramatikk på banen blåses opp. Langt mer frustrerende for oss som er glade i norsk fotball, er at enkelte tabloidmedier også bruker de få derbykampene vi har til å spre frykt.

Nylig hadde vi det første skikkelige derbyet siden før pandemien. LSK tilbake i Eliteserien etter sitt spektakulære nedrykk har gjort det langt bedre enn forventa. Vålerenga med tynn tropp og skadeproblemer. Uansett er det vidåpen kamp som alltid. Statistisk sett er dette derbyet kanskje verdens jevneste. Kampen var utsolgt med 1500 Vålerenga-fans på bortefeltet.

Publikumsfest, kalles det. Derbykveld i Norge, vårt eneste skikkelige oppgjør. I Sverige og andre land er dette store anledninger som får oppmerksomhet i hele samfunnet, langt utenfor fotballens vanlige sfære, og avisene bygger opp spenningen flere dager i forveien.

I Norge blir vi servert frykt. Allerede før kampen kommer det saker hvor det er lett å få inntrykk av at dette blir farlig: «HØYRISIKO-KAMP MELLOM LSK OG VIF UTSOLGT – FORBEREDT PÅ BRÅK» melder VG i overskriften.

Og så kommer sitatene nede i saken, som nesten ingen leser: «Det har vært enkelte uønskede hendelser, men det er unntakene. Vi har en lang tradisjon med høyt trykk og god stemning på disse kampene. Vi har hatt forberedende møter med begge klubber, og vi i politiet har gjort våre forberedelser. Det kommer til å være synlig politi, før, under og etter kamp. Vårt mål er at alt skal foregå på en sikker måte uten uønskede hendelser», sier Anders Mansaas, seksjonsleder taktisk ved Øst politidistrikt.

«Når vi møter Vålerenga har vi noen ekstra tiltak siden det er en høyrisiko-kamp, men vi føler oss trygge på at det ikke vil bli noe bråk på stadion, sier Friseth. (Sikkerhetssjef i LSK)

«Forberedt på bråk» i tittelen er skrevet med sitatstrek, men ingen som er sitert i saken sier at de forventer det, det de faktisk sier er at de forventer at dette skal gå helt fint. Men inntrykket leseren får er noe annet. Klikk-klikk.

Etter kampen er det enda verre. Det var over 10.000 der som skapte fantastisk stemning tross elendig spill. Fokus faller i stedet på hvor farlig og kaotisk det var. Et medlem av pressen fikk dessverre ødelagt kameraet sitt utenfor stadion, og et par bluss ble kastet ut på banen. Resten var den beste stemninga på et norsk stadion kanskje noen gang.

Nettavisen legger ut video med tittelen «kaotiske scener» som bare er en vanlig video fra innmarsjen, med tifo og stemning. Men tittelen gir inntrykk av noe lovløst og farlig. VG hadde intet mindre enn FIRE saker i timene etter kampen med fokus på bluss på banen, røyk på stadion, to spillere som gikk i tottene på hverandre, og kameraet som ble ødelagt. Og det var det.

Summen av alt dette og fraværet av andre vinklinger tilsier at dette var rett og slett farlig. Vi vet bedre, men folk flest blir skremt og lurer på hvorfor de skal gidde å gå på kamp i Norge når de kan sitte trygt i godstolen og se TV-ball fra utlandet. Jeg har selv opplevd kommentarer etter sånne saker fra kollegaer og andre som lurer på hva i all verden var det som foregikk?

Mange kritiserer ofte sportsmediene – med rette – for å være heiagjeng, men jammen kan de rasere et omdømme hvis de ser mulighet for noen annonsekroner også.

Man kunne vinklet sakene dit hen at disse kampene er det nærmeste man kommer internasjonalt nivå på stemninga nesten uten trøbbel, eller hvor fint det er at over 10.000 møter opp for å se to middelmådige norske lag en kald novemberkveld. En gladvinkling om at dette er et tegn på at koronaen er over det verste. Vi er tilbake til normalen. Men nei, for så lenge finansieringsmodellen er som den er, så er det fryktklikk fra hvermannsen som betaler lønningene. Mens de over 10.000 som var på Åråsen knapt kjenner igjen kampen de var på i mediedekningen etterpå.

Det er neppe første gang noen knapt kjenner igjen det de har opplevd med egne øyne når de leser om det i tabloidene etterpå. Noen ganger opptrer de nærmest som et speilrom man har på tivoli hvor alle synsinntrykk blir strekt ut i alle rare retninger og former.

Hvis de gjør det med fotballen, tenk hva de gjør med enda viktigere temaer.

Supporterkollektivet Aperopet skriver i Dagsavisen hver fredag

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen




Mer fra Dagsavisen